mandag 24. desember 2012

God Jul!

I dag er det julaften. Jeg er nesten ferdig med alle gjøremål. Huset er julepyntet, og det ser ikke akkurat ut som noe designerhjem som holder seg til den minimalistiske orden. Det er så mange lekre julehjem på blogger og i blader, men hos meg er det nostalgi og julepynt laget av små barnehender opp gjennom årene. Egentlig er det litt morsomt å se de lekre julehjem-bildene på blogg og facebook lagt ut av lærere og barnehagearbeider. Hele desember lar de ungene våre drasse hjem den verst tenkelige hjemmelagde julepynten som vi er nødt til å henge opp, mens de selv kan pynte så fint de bare vil. Men... med en mors øyne er jo nettopp disse tingene gull. Møt noen av mine favoritter...


Julekjerringa fra Helvet. Hun her skal man ikke bryne seg på.

Den sjenerte nissen som gjemmer seg under et blått ullteppe

Den enøyde, men blide
En hårfin engel som er litt beskjemmet, men smiler tappert. 

En skjeggete nisse, eller er han kanskje forkjølet og veeeldig snørrete?

Engler på benk.

God Jul, kjære leser! 

søndag 16. desember 2012

Vårt lekre hummerklo-juletre


Det nærmer seg jul, og interiørbloggene flommer over av de flotteste juletrær. Det er lekre linjer, sølv og hvitt og moderne design blandet med romantiske blonder. Jeg tenkte derfor at jeg ikke kunne være noe dårligere og poster derfor bilder av mitt "hummerklo-juletre". Det må jo være noe slikt på en blogg som dreier seg om gode smaker. Lekkert, ikke sant?   

For svært mange betyr julen god mat og god drikke. Uten å prøve å være blasfemisk på noen måte så er det vel ikke uriktig å si at det egentlige julebudskapet skyves i bakgrunnen, mens vi koser oss glugg ihjel med familie og venner, gaver og de kostligste retter. Mitt juletre gjenspeiler dette. Et juletre i mat- og vinenes navn.

I løpet av høsten har vi satt hummerteiner ved et par-tre anledninger. Vi har bare to teiner, men har hatt hellet med oss og forlystet oss med flere himmelske måltider med fersk hummer. Hummerklørne er best, og sett i et estetisk perspektiv så er de utrolig fine. Jeg liker den fine rødoransje fargen, fasongen, linjene. Det er ergelig å ikke bruke dem til noe fornuftig. Det var vel under en slik betraktning ideen til et hummerklo-juletre dukket opp. Klørne ble vasket og tatt vare på, og i dag er installasjonen på plass.

Ei gammel avkappet bjørk i hagen ble base for påfunnet, og lyslenke ble hengt opp. Deretter puttet jeg lys inn i klørne, og knyttet de fast med fiskesnøre. Kronen på verket ble en champagneflaske, også denne med lys inni. Litt usikker på om jeg skal beholde den i treet, men vi får se hvordan det ser ut i mørket. Kanskje jeg får henge opp et par til slik at symmetrien blir litt bedre.


Jeg må innrømme at jeg synes hele greia er dødskul. Det er ikke mange slike juletrær rundt omkring, det er jeg sikker på. Det er ekte, det gjenspeiler oss som bor her, og det sier noe om at hummer er vanvittig godt. Champagne også.
Nå vurderer jeg på om jeg skal ta patent på klørne, i en ferdig lyssatt og lakkert utgave. Slik at til jul neste år kan også DU få ditt eget hummerklo-tre ute i hagen!

fredag 14. desember 2012

Gastronomiens viderverdigheter

Gastronomi er mer enn mat og vin i kombinasjon. Gastronomi er vitenskapen om smaker og smaking. Men det handler ikke bare om restauranter. Det handler like mye om hvorfor folk liker det de liker, om at barn og ungdom spiser usunn mat og om smaken på mat som serveres på eldresenter og sykehus.

Et vanlig utsagn er at smak er individuelt og subjektivt. Men det finnes en rekke elementer som er konkrete og målbare som vi mennesker kan registrere med våre sanser. Hvor søt en dessert er, at en sitron har mye syre, at spekeskinka er salt og juleribba feit. Smak er således objektivt. Det subjektive ligger i selve smakingen: Jeg liker ikke sitron fordi det er så surt.

Smaking er å ta inn alle faktorer vedrørende smakene og elementene i vinen eller maten og deretter organisere inntrykkene i en konklusjon. Man plukker altså fra hverandre alle bestanddelene i det man smaker og setter det sammen igjen i sitt eget bilde.

Det er når de objektive smaksinntrykkene samhandler med den subjektive smakingen vi finner veien inn i gastronomien. For eksempel når du står på kjøkkenet og lager hvit saus, smaker på den og konkluderer med at du trenger litt mer salt.

Det er mange sanser som er i aksjon når man smaker noe. Den åpenbare sansen er smaksløkene vi har på tungen. Tungen er sammensatt og det finnes flere smaker utover de fire vi vanligvis snakker om: surt, salt, søtt og bittert. Forskere jobber med å kartlegge de andre smakene. Det som kalles munnfølelse involverer hele munnen, og sier noe om tekstur på mat og vin, om det dannes et fettbelegg eller om det er noe syrlig som fremkaller spytt.

Nesa er viktig for helhetsinntrykkene av smak. Er man tett i nesa smaker man lite.
Syn-, hørsel– og følesansen er også en del av gastronomien. Man føler varmt og kaldt. Synet av en funklende vakker farge i vinglasset eller en fint dandert tallerken er viktig for helhetsopplevelsen av et bedre måltid. Lyden må også stemme. Blir du fortalt at du skal spise en knasende salat, forventer du sprø salatblader. Det skal være riktig knekk i wienerpølsene.
Jeg har plukket ut en Côtes du Rhône fra kooprativet La Vinsobraise til å utfordre sansene denne helga. Det første jeg la merke til var den fine etiketten, og det var derfor jeg kjøpte den (jada, det hender jeg gjør slik jeg også, og siden jeg er over gjennomsnittet interessert i elg ble den med i handlekurven). Etiketten viser tegneseriefiguren Helge, tegnet av svenske Lars Mortimer. ”Helge er en elg” er beskrivelsen fra forlaget. ”Han er ofte nedfor og trist om høsten da jaktsesongen begynner. Han kjenner seg jaget, hetset og truet. Den eneste fordelen når man depper, er at man synker sammen og blir vanskeligere å treffe.”

Mortimer er selv jeger og sammen med Stockholm WineLab har han blandet seg frem til Hälge Côtes du Rhône Vieilles Vignes 2010. Hälge har en blårød farge og duft av skogsbær, lyng og krydder. Saftig vin med fin friskhet og smak av bjørnebær, med et streif av pepper. Pent fyldig vin med middels faste tanniner og god syre. Vellaget og korrekt Côtes du Rhône. 
Godt følge til viltkarbonader. 

Vinen lagerføres i følgende Vinmonopolbutikker og kan bestilles i øvrige butikker.

Hälge Côtes du Rhône Vieilles Vignes 2010
Varenr. 9673101 i BU
Pris: Kr. 132,50
Land/distrikt: Frankrike/Rhône
Druer: 70 % grenache, 20 % syrah, 5 % cinsault, 5 % mourvedre

torsdag 6. desember 2012

Min far og meg... en vinhistorie

Ikke før hadde jeg skrevet det forrige innlegget som var så fullt av optimisme så ble det mørkt igjen. Min kjære fars kreftsykdom er av det aggressive slaget og nå går det dårlig. Men, ta det rolig, det skal ikke handle om kreft og sykdom i dette innlegget. Pappa er direkte årsak til min interesse for vin, og det er det jeg har tenkt å skrive litt om. 

Sløyd-prosjekt - med skrivefeil
Pappa har jobbet hele sitt liv i Vinmonopolet, og jeg har lært mye om vin gjennom ham. Fra jeg var ganske ung ble jeg ”drillet” i å gjenkjenne  aromaer fra kjente druer, og jeg tegnet ofte kart der jeg plasserte inn kjente vindistrikt. Det var i grunnen mye i familien vår som handlet om vin og brennevin. Vi hadde et stort innrammet kart over Rioja på veggen og i seksjonen sto en figur av Johnnie Walker. I stua hadde vi et bilde mamma hadde broderte i korssting med motiv av forskjellige flasker og tilhørende glasstyper. Et år laget jeg en vinflaske i finér på sløyden til pappa i julegave. Silver White Port skulle det forestille, for det var det eneste vinnavnet sløydlæreren kunne.

Som barn fikk jeg av og til være med pappa på jobb. Jeg husker det ble stablet opp polets trekasser til bord og stol slik at jeg kunne sitte og tegne mens flaskene klirret og ble båret fra lager til disk og videre til tørste kunder. Da jeg var 19 begynte jeg å jobbe på polet selv, og pappa og jeg ble kollegaer i samme butikk et par års tid. Det var mange morsomme stunder.

Både min far og jeg har det med å forfølges av klønete uhell. Det er ikke uten grunn pappa gikk under navnet ”Knuser’n”. En gang klarte han å velte en flere tonn tung pappresse, en annen gang var det en pall (384 flasker) med tomflasker som deiset i gulvet. Gaffeltruck er en uberegnelig innretning.

Det var ikke alltid like morsomt å ha en løssluppen far, uredd for å være seg selv. Eksempelvis den gangen han hentet han meg på skolen med svart løsbart, alpelue på skrå og pariserloff under armen fordi de hadde fransk uke i anledning Beaujolais Nouveau-lansering.

Han var på fornavn med alle ”løse fugler” i Drammen der han en tid var butikksjef på Strømsø-polet, og han slo gjerne av en prat med dem. For ham er alle mennesker like mye verdt, uansett hvor de kommer fra eller hva de har råket ut for i livet. Det er jeg stolt av.

Vakkert bilde brodert av mamma
Jeg fikk være med å heie fram Store Blå og Store Rød da Vinmonopolet deltok i begivenheten ”Ta Sjansen” i Holmenkollen. Det var tandemsykler bygget om til flasker som skulle forestille rødsprit og blå isopropanol som deltok. Siden alkoholreklame, da som nå, ikke var tillatt var det den tekniske spriten som fikk æren av å representere polet. Busslaster med polfolk ble fraktet fra Hasle til Kollen,  og hvem tror dere dro i gang  ”pol-brølet” da gode kollegaer datt i vannet? Jo da, helt riktig. Det var Roffer’n.

Jeg fikk barneleddgikt som 6-åring, og når pappa fulgte meg på kontroll på Revmatismesykehuset i Oslo var det som regel besøk på et eller annet av hovedstadens polutsalg etterpå (han jobbet på den tiden som konsulent ved hovedkontoret på Hasle). Etter vi hadde snakket med butikksjefen på det gjeldende polet, og han (det var alltid hanner på den tiden) hadde spurt pappa om han hadde med seg en liten assistent, hvorpå jeg nikket, stolt og alvorlig over å inneha en så viktig oppgave,  var det restaurantbesøk på programmet. Hovedstadens italienske restaurant Mama Rosas ferskenfargede interiør med gulldekor imponerte en ung pike, kinesiske restauranter var usedvanlig eksotiske og erverdige Grand Café ble selvfølgelig også prøvd ut.
Dette var tidlig 80-tall. Etter jeg ble voksen har vi fortsatt med våre restaurantbesøk. Nå har vi løftet besøkene noen hakk, og våre siste restaurantbesøk var Baltazar i Kirkeristen, Ylajali på St. Olavs Plass og Fem Bord i Trondheim. Gode minner og mye god vin har det blitt.

Pappa er en sosial mann, glad i å synge og prate, glad i god mat og vin. Ironisk nok har kreften tatt fra ham alt dette. Han får mat gjennom et hull i magen, puster gjennom et hull i halsen og kommuniserer ved hjelp av penn og papir. Et av hans store ønsker er å oppleve at jeg består Master of Wine-eksamen. Det ser ikke så lyst ut for at han skal få oppleve det akkurat nå, men hans ønske legger ikke akkurat noen demper på motivasjonen. Den som lever for se, heter det visst...

Pappa'n min (på Ylajali i 2011)