onsdag 14. november 2012

Om Winston Churchill, drømmer og MW-studier

"If you're going through Hell, keep going..."

Det var Winston Churchill som ytret de ordene. Det er ikke det at jeg i skrivende stund befinner meg på Hell i Nord-Trøndelag som får meg til å tenke på sitatet. Det er snarere det at jeg jobber meg framover, gjennom et litt røft terreng og et par bølgedaler for tiden, men ser lyset i tunnelen. Det er deilig. For de som har fulgt med denne bloggen en stund er det ingen hemmelighet at nedleggelsen av gården var tung. Når i tillegg kreftspøkelset oppsøker en far, og Alzheimer's klamme hånd legger seg tungt over en annen kjær person blir det mye. Det er den noe keitete forklaringen på den øredøvende stillheten her på bloggen de siste månedene. 
Men nå... NÅ!!!  Nå skjer det spennende ting. Det bobler igjen. Ideene strømmer på og jeg har lyst til å gjøre noe, skape noe, skrive noe, tegne noe, danse. Jeg skal snart røpe en av de viktigste grunnene til det. 

Jeg føler meg så fri. Jeg har funnet tilbake til en viktig del av meg. Den kreative meg, den sære, gale, kunstneriske meg som har blitt kneblet det siste ti-året. Kneblet av meg selv fordi jeg trodde jeg kunne være en helt normal person som kjørte Skoda, snakket landbrukspolitikk og var fornuftig. Jeg vil ikke være fornuftig, jeg vil leve. Slik som jeg har lyst til å leve.

Jeg føler meg litt som Churchill for tiden. Ikke fordi jeg synes jeg ligner spesielt mye, jeg har et relativt symmetrisk oppbygd ansikt, men fordi jeg tror på noe, og jobber for å nå et mål.... og jeg liker sigarer. Store, fete cubanske sigarer. Når det butter i mot hører jeg Churchills snøvlete radiostemme fra 2. verdenskrig i hodet som heier meg fram. Jeg har nemlig startet på en ny vei, jeg har fulgt drømmen: I sommer søkte jeg på Master of Wine-studier.

Drømmer må følges, hvis de skal ha en sjans til å realiseres
 I oktober fikk jeg svaret jeg ventet på. Jeg hadde kommet inn på det tøffe studiet, og tankevirksomheten startet umiddelbart. Siden klokka nærmer seg halv to på natta kan det leses mer om studiet på hjemmesidene til Institute of Masters of Wine. Jeg er overlykkelig over å ha kommet inn, og vet at uansett hvordan det kommer til å gå vil jeg øke min kunnskap og heve meg fra der jeg er i dag. Jeg vil opp og fram og dette er veien jeg har valgt meg. Men... samtidig kommer kaldsvetten fram på pannen og hjertebank overmanner meg: – Hva har jeg egentlig gjort?
Det er da Winston snøvler overbevisende til meg:
"Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts."


Så her er jeg da. Master of Wine-student på første året. Det blir mye reising, smaking, lesing og søken etter kunnskap. Bra jeg er tørst!
Her på bloggen blir det noen endringer, selv om det fortsatt blir smått og stort fra min vinlige hverdag på en gård i skogen, med jakt, fiske og andre rariteter. Jeg skal la den positive galskapen min få enda bedre plass, og det skal bli masse vintips. Jeg har tenkt å holde det på det folkelige nivået som i dag. Ser ingen grunn til å endre det, selv om det kan bli noen sidesprang til mer avanserte vingreier underveis. En ny engelskspråkelig vinblogg er under planlegging, og her skal de som har en vininteresse utover det normale få sitt. Det skal selvfølgelig også komme rapporter fra mitt liv som MW-student. Jeg håper mange av dere som har vært med meg en stund ønsker å bli med videre.

Noe av det første jeg gjorde da jeg fikk e-posten om at jeg var kommet inn på MW-studiet var å kjøpe meg en ny notatbok. Det er alltid fint å ha noe nytt å notere i. Bokas forside skal minne meg på hva som er viktig i livet: Never, never, never give up!
Jeg lar det være en oppfordring til alle som har forvillet seg inn her i dag!