mandag 30. april 2012

En raring fra Loire

Loire er den lengste elven i Frankrike med sine 1012 km. 280 kilometer av elven renner gjennom Loire-dalen, et velkjente vindistrikt i Frankrike. Den fruktbare dalen kalles ofte Frankrikes hage. Dalsidene er kledd med vinmarker og frukthager, og det dyrkes også grønnsaker som asparges og artisjokker her.

Følger man elven kommer man til området som kalles Touraine. Der lekte de franske aristokratene seg i vakre slott og hager før revolusjonen kappet hodet av mange av dem. Området er kjent for røde viner hovedsakelig fra cabernet franc-druer og hvite viner av chenin blanc som kan være både tørre, halvtørre, søte og musserende.

En lokal raritet er drua pineau d’Aunis. Druesorten har sitt navn etter det lille klosteret Aunis i Dampierre-sur-Loire nær Saumur og har vokst i Loire siden Middelalderen. Meg bekjent dyrkes den kun her. Pineau d’Aunis har i en årrekke blitt erstattet med mer velkjente druesorter, så til tross for at flere har fått øynene opp for drua er den en sjeldenhet også på sitt hjemsted.

Kjennetegn for pineau d’Aunis er god fruktighet og en spesiell pepperkarakter. Den brukes hyppig i blandinger, men sees også alene, spesielt som rosévin. Jobbes det godt med drua i vinmarken kan den gi riktige gode røde viner også.

Rett nord for Touraine ligger en liten appellasjon kalt Coteaux du Vendômois langs bielven som litt forvirrende kalles Loir (uten e). Her finner vi Emile Hérédia som driver Domaine de Montrieux. Hans pineau d’Aunis kommer fra gamle vinstokker som er fra 50 år og eldre. Druene blir biodynamisk dyrket og plukkes for hånd. Vinen får spontangjære med villgjær og det er ikke tilsatt svovel, sukker eller noe annet underveis. Kun ørlite svovel tilsettes under tapping for å beskytte vinen.

Domaine de Montrieux Coteaux du Vendômois 2008 har en påfallende duft av sort pepper. Under den intense pepperduften ulmer det røde bær som rips og bringebær. Saftig og elegant vin, middels fyldig, syrlig i munnen med noe mørkere frukt enn det nesen antyder, solbær, paprika, skogsbær. Hele tiden er pepperpreget intakt. God konsentrasjon og lang ettersmak.

Jeg prøvde denne vinen til en av mine livretter: saltbakt roastbiff av elg, servert kald med rødløk, majones, maldonsalt og nykvernet pepper. Flatbrød, halvgrovt bakverk og god italiensk olivenolje ved siden av. En nydelig kombinasjon der det magre elgkjøttet og vinens saftige fruktighet  smelter sammen og pepperpreget i vinen finner gjenklang i det nykvernede pepperet på kjøttet. Mmmm



Domaine De Montrieux Coteaux du Vendômois 2008
Varenr. 10756 i Bestillingsutvalget
Pris: Kr. 186,-
Land/distrikt: Frankrike/Loire
Druer: 100 % pineau d’aunis

fredag 27. april 2012

Vinens fiender

Et måltid der mat og vin møtes i perfekt harmoni bringer fram det beste i både maten og vinen. Man vet ikke helt hvor maten slutter og vinen begynner, det er bare fullkomment.

Men noen ganger går det helt galt. Vin og mat kræsjer. Den vinen som smakte så godt forrige helg smaker nå helt annerledes. Da har du kanskje truffet på en av vinens fiender. Noen matvarer inneholder nemlig forskjellige stoffer som reagerer med vinen og forandrer den gode smaken til noe ubehagelig. Rødvin har spesielt mange fiender. 

Rå grønnsaker er alltid vanskelig med vin. Rødvin vil smake beskt da tanninene ikke finner proteiner eller fett å smelte sammen med. Grønnsakene forandrer smak og tekstur når de varmebehandles og blir da lettere å hanskes med. Rene vegetarretter vil fungere best med hvitvin, men tanninfattig rødvin kan også gå bra. Til salater vil det passe best med en hvitvin. Vær obs på eddikdressinger på salat. Eddik er en fiende som kan gjøre at vinen smaker skjemt.

Tomater har svært høy syre. Her må man velge en vin som har like høy eller høyere syre. Til rå tomater passer igjen hvitvin best. En syrerik rødvin, for eksempel på sangiovese eller barbera, kan fungere godt til tomatbaserte varmretter.

Artisjokker inneholder bitterstoffet cynarin. Det skal være gunstig for leveren og i så måte burde artisjokk være fint å drikke vin til. Det er det ikke. Det merkelige stoffet cynarin kan oppleves på to forskjellige måter. For mange vil ting smake mye mer søtt enn det egentlig er etter å ha spist artisjokk. Men for enkelte vil stoffet føre til at ting smaker ekstra bittert. Vinen vil derfor enten oppleves som for søt eller for bitter.

Asparges inneholder også cynarin og i tillegg finnes svovelforbindelsen metylmerkaptan. Dette er egentlig en fargeløs gass som lukter råtten kål. Det samme stoffet er forøvrig ansvarlig for den kjemiske forbindelsen i dårlig ånde og odøren rundt cellulosefabrikker. Vi merker ikke noe til dette når vi spiser aspargesen, men i kombinasjon med vin blir det ubehagelig. Vinen smaker vegetalsk, grønt og bittert. Sauvignon Blanc fra Loire er uten tvil den beste kombinasjonen til asparges. Unngå rødvin.  

Egg legger seg som et belegg i munnen og dekker for andre smaker. Det er ingen spesielt vellykkede kombinasjoner med egg. Champagne og hvite viner med frisk syre går noenlunde.

Torstein Larsens skinnlue (En av Orkdals lokalpolitikere tapte et veddemål mot en politisk motstander og måtte spise den gamle skinnlua si. Lua ble strimlet opp, kokt i mangfoldige timer og inntatt akkurat den uka da jeg skrev på denne vinsaken for lokalavisa. Lua er mest sannsynlig en av vinens fiender)
Ut i fra at skinn gjerne blir saltet i lengre tid før garving plasserer jeg den i kategorien spekemat hvis den serveres naturell. Lua inneholder trolig også flere kombinasjoner av ovennevnte stoffer. Luas alder og tilstand for øvrig tilsier øl og akevitt, eventuelt en tørr sherry.

Fisk og skalldyr inneholder jod som reagerer med tanniner i rødvin. Dette fører til en metallisk smak som ikke er særlig god. Hvitviner har lite eller ingen tanniner og fungerer veldig godt. Tradisjonen med rødvin til torsk er særegen i Norge, og rent faglig vil en hvitvin passe best. Men det fine med mat- og vinkombinasjon er at det er din egen smak som til syvende og sist teller.

Tomater kan være vanskelig å kombinere med vin. Foto: Scott Liddell/Morguefile


Artikkelen har vært trykket i Avisa Sør-Trøndelag

tirsdag 24. april 2012

Godt kjøp?

Er det virkelig et godt kjøp å betale penger for et produkt som er tilsatt 10 prosent vann og salt?

Det mener Rema 1000 som i disse dager kommer med sin nye "Godt Kjøp"-serie med 17 forskjellige produkter av mindreverdig kvalitet for å "gi kundene bedre valgmulighet". Hmmm?!

Noen ganger kan man bli ganske fortvilet over dagligvarekjedenes mangel på kvalitetsfokus. Billig skal det være, men kvalitet tror de forbrukeren gir blanke blaffen i.

"Det er sluttsummen på kassalappen som teller" påstår Rema 1000. Nei, det er ikke det, Rema. Det er det som er oppi vogna som er viktig. Det er smak og kvalitet som teller. Kanskje ikke for alle, men for svært mange.

Kyllingfilet med saltvann smaker ikke godt. Konsistensen er gummiaktig, smaken er kunstig og teksturen gir ingen spennende opplevelse i munnen. Hva gjør det med vårt kosthold når man jevnlig inntar kyllingfilet med tilsatt vann og salt, gjerne blandet med et krydderpulver fullt av mer salt og e-stoffer. Vi vet at saltinntaket bør ned og at mange av e-stoffene er skadelige. Vi lærer ikke våre barn hvordan man lager mat, vi lærer dem å varme opp. Det er trist.

Jeg blir enda mer trist av å handle dagligvarer. Rekke på rekke av ferdige supper, sauser, ferdig kokt mat i vakuuminnpakning som bare skal slenges i en kjele med vann for å varmes, ting som bare skal tilsettes et par spiseskjeer olje og vann for å forvandles til den lekreste delikatesse. Hva er det vi er i ferd med å gjøre? Skolestilen fra 80-tallet der framtidsvisjonene inkluderte næring i form av en pille og pulver er skremmende nær virkeligheten. Hørte jeg bedre valgmulighet? 

Jeg vil nemlig ikke ha det sånn. Jeg vil ha en saftig, langsomtvoksende kylling å sette tennene i. Jeg vil gå inn i en butikk med en fenomenal ferskvaredisk der jeg kan diskutere stykningsdeler med fagpersoner som kan kjøtt. Som pirre fantasien min med setninger som "I dag har jeg fått inn noe spennende..." eller bare peke stolt på store kjøttstykker i disken mens han/hun nikker sakte og smiler vitende. Jeg vil bli spurt om jeg vil ha lammelåret utbenet. Jeg vil kjøpe fisk som nettopp har kommet opp av vannet, og ja, den skal helst være viltfanget. Jeg vil at fiskehandleren skal kunne svare når jeg har spørsmål. Jeg vil bli inspirert i butikken. Bli sulten av å se på alle de gode råvarene.

Vi som er opptatt av kvalitet på mat bør si ifra om dette på en mye tydeligere måte.

Kvalitet: Grønnsaker fra Frosta

Kvalitet: Spesialiteter (her sees flåing av høglandsfe)

Kvalitet: fritt valg av stykningdel (her rådyr)

Kvalitet: fersk fisk

søndag 15. april 2012

Saltbakt hjort og Alter Ego

Vi forlater Ch. Margaux Pavillon Blanc 1993 og rydder vekk de skitne tallerknene etter hummersuppe. Nye glass kommer til. I glassene skjenkes Alter Ego 2007 mens et solid lårstykke av saltbakt hjort skjæres opp. Jeg elsker å saltbake hjort. 

Alter Ego er 2. vinen hos Château Palmer, 3. cru fra Margaux kommune i Bordeaux. Jeg besøkte slottet under En Primeur-smaking av 2007-årgangen og har nok en gang sakset fra egen artikkel, For en neve dollars, publisert i Vinforum. 

... Ferden går videre, og Château Palmer skal i ilden. Markedsdirektør De Laage forteller om en arbeidsom årgang. «Det var ikke så vått, men luftfuktigheten var svært høy» forteller han. Meldugg-faren lurte hele tiden. Mange viner har et vegetalsk uttrykk i år. Men vi har god modenhet på våre druer. Dette er nok en lettere årgang enn tidligere. Ingenting for langvarig opphold i kjelleren.» Vi spør om hvilken årgang 2007 kan sammenlignes med. «Du kan ikke sammenligne barna dine» sier han med et underfundig, skjelmsk smil, og vil heller snakke om det gode arbeidet de gjør i vinmarken. For det er ikke bruk av ny teknikk som gjør at man kan lykkes i en vanskelig årgang. Det er forståelsen av hva som må gjøres i vinmarken som er i endring hos vinprodusentene. Som så mange av de andre slottene som har råd til det, har Château Palmer i år gjort en knallhard seleksjon av hvilke druer som var gode nok til å havne i førstevinen. Men Palmer har gjort jobben også med andrevinen. Alter Ego var et positivt møte. Velbalansert og med lekre tanniner.


Etter konsultasjon med Bordeaux-ekspert Byklum var vi enige om at Alter Ego i 2007-drakt fint kunne drikkes, men at den gjerne kunne få lufte seg først. Den får derfor halvannen time i karaffel før vi smaker. Mørk frukt, solbær, rulletobakk, fat, pent integrert, masse duft som strømmer opp helt nedenifra. Som spiralen som kommer fra et sluk når du tapper ut vann. Sedertre, hint av mokka. Mer og mer seder. Fyldig og kraftfull vin, konsentrert, myke tanniner, solbærdominert først, før en mer merlotpreget skogsbæraktig smak dukker opp. Merlotens innsmigrende femininitet smeltet sammen med cab’ens mandige trøkk. 


Hjortkjøttet var en ganske vanlig stek surret i strømpe. Noen ganger kan den være vanskelig å stege grunnet sener og hinner som gjør at den stekes ujevnt. Jeg pakket derfor steika ut av strømpa, renskjærte den for alle hinner og brunet den i stekepanna. Så pakket jeg steika inn i grovsalt rørt sammen med eggehvite (ca 700 gram salt og 3 eggehviter til denne steika på 1,5 kg) i en ildfast form med lokk. Inn i stekeovn på 175 grader der jeg gradvis senket temperaturen ned mot 100 (syntes det gikk litt for fort i svingene med kjernetemperaturen). Når steketermometeret viste 55 grader, slå jeg av ovnen og lot den hvile i ettervarmen i ca. 1 time. Enkelt tilbehør i form av sellerirotmos, stekt sopp, mandelpotet og fløterik viltsaus. God match mellom mat og vin. Merlotpreget harmoniserer godt til hjort, tanninene er så myke og fine til det magre kjøttet, og likevel faste nok til å takle saus og smaksrikdom.


Vi har gjort oss ferdige med maten, men har lyst på litt mer vin. Min far liker i utgangspunktet ungdommelige viner. Han har alltid noen formaninger til meg når vi kikker i vinkjelleren min: "Nå må du ikke lagre dem for lenge, nå da!"
Så jeg bestemte meg for å åpne en 1967 Conterno Barolo. Litt gammelt må vi ha. Aroma og smaksbildet på denne sendte meg rett på jakttur om høsten: våt skogbunn, sopp, råtnende høstløv, lukta som siver ut når man spretter opp buken på en hjort for å ta ut vomma og dampen fra dyrets innside varmer kuldestive fingre (ok, da - litt vel personlige referanser, men jegere vil forstå). 
Svinget i munnen først med snev av buljong, jern og syrlig rips før den stabiliserer seg. Helt avslepne tanniner, fin syrlighet, rognebær, nypemos, brunt (oksidert) eple, imponerende god fruktighet for alderen, og den gamle frukten trekker ut i en flott lengde. Far foretrekker nok forstatt yngre viner, men syntes det var en stor opplevelse likevel. 

Helt til slutt nytes et ørlite glass Don Guido 20 Years Old Pedro Ximenéz (varenr. 80492/02 - kr 165 for 37,5 cl). Vinen er brunlig på farge med et grønnaktig skjær. Dufter av sviskegrøt og melasse. Tykkflytende i munnen og minner litt om en tynn sviskegrøt tilsatt tørket fiken, rosiner, nøtter og karamell. Intens søt og konsentrert vin med utrolig smaksrikdom og ettersmak som sitter mange minutter i munnen. 

En svært vellykket torsdagskveld er omme!

fredag 13. april 2012

Pavillon Blanc 1993 og hummersuppe

Min kjære far er på besøk i Trøndelag noen dager. Han er en mat- og vinglad mann i sin beste alder, og har tilbragt mesteparten av sin yrkeskarriere fra Vinmonopolet. Vi drikker alltid god vin når han er på besøk.

I går kveld var det duket for noen godbiter, både på glass og tallerken. Jeg hadde plukket fram Château Margaux Pavillon Blanc 1993 til forrett, og Alter Ego, andrevinene til Ch. Palmer, i 2007-årgang til hovedretten. Giacomo Conterno Barolo 1967 hadde jeg også på lur.

Det eneste jeg hadde klart for meg av servering var saltbakt roastbiff av hjort. Resten ble opp til hva jeg kunne finne på Mega på Orkanger. Min lokale Mega er  en dagligvarebutikk som av og til er usedvanlig bra, som regel helt grei, og en sjelden gang hoderistende underlig. Som den gangen damen i fiskedisken spørrende dinglet et nett med blåskjell foran nesa mi og lurte på hvordan hun skulle pakke det inn fordi, sitat: "Æ ha itj greie på sånn derre sjømat". Nok om det. Gårsdagens besøk i fiskedisken var bra. Det var det vanlige utvalget av torsk, uer og laks, men også en liten gjeng med hummer som hang ut med sine venner østersene og kamskjellene. Ingen blåskjell å se. Jeg hadde egentlig en tanke om fiskesuppe i bakhodet, men hadde vanskelig for å gå forbi de illrøde hummerne. De var ikke så store, 1/2 kilos kanskje, og jeg lot to stykker bli med hjem. Det ble hummersuppe til den hvite Margaux'en. Min hummersuppe ble en ganske mild variant denne gangen, jeg kunne godt ha konsentrert hummerkraften litt mer. Men til vinen var det heldig, for en kraftigere suppe hadde krevd en tyngre vin.

Jeg smakte Ch. Margaux Pavillon Blanc 1993 første gang da Paul Pontallier fra Ch. Margaux holdt en masterclass i Oslo i mars 2011. I ettertid spesialbestilte jeg en flaske av 1993 og 2009. Det produseres kun en liten mengde hvitvin på Château Margaux, om lag 15 000 flasker. Dette er en gammel tradisjon og Château Margaux har siden 1710 alltid laget vin av de 12 hektarene med sauvignon blanc på eiendommen. Vinstokkene som gir oss vin i dag ble plantet i 1970, 78 og 83. Jordsmonnet inneholder mye sand og grus over leiregrunn. Grunnvannet går ganske høyt om vinteren i denne vinmarken, og synker om sommeren. Rotsystemet går ikke så langt ned, og man får en svak tørking i planten om sommeren som fremmer kvaliteten på druene.

Etter Pontalliers besøk skrev jeg følgende om Pavillon Blanc i en artikkel i Appetitt:
Pontallier snakker om balansen mellom kropp og friskhet. – Denne vinen har konsentrasjon og friskhet i karakteren. Dere forventer kanskje grønnhet og en vegetal stil som vi kjenner fra sauvignon blanc fra New Zealand? Den vegetale karakteren er jeg ikke så glad i, sier Pontallier. – Sauvignon blanc  fra Bordeaux er ikke slik. Vi jobber med drua og får tak i syren, men unngår den urteaktige stilen.

For å se hvordan en slik vin blir når den lagres får vi smake en Pavillon Blanc fra 1993. Den er først litt lukket i glasset, før den åpner seg og gir fra seg duft av tørket sitrusskall, fersken og mineraler. Den 18 år gamle vinen åpner seg og gir stadig mer av seg selv. Den smaker av stikkelsbær og klementiner, har en pen syre og en lang ettersmak. Det er tydelig at Pavillon Blanc får mye mer kompleksitet når den lagres. De unge vinene er vanskeligere å kombinere med mat mener Pontallier. Med alder tones det voldsomme, unge preget ned og vinen blir mer matvennlig.

I det jeg trakk opp korken kjente jeg en svak innestengt korkaktig duft. Hjertet pumpet raskere, jeg holdt pusten, men så slapp det urene taket og vinen åpnet seg og viste en ren og forbausende ungdommelig karakter. Joda, vinen er moden, men den er frisk og ungdommelig likevel. Smaksnotatet mitt er tilnærmet likt det jeg skrev for et år siden. Jeg har tilføyd snev av karve og erstattet fersken med tørket aprikos.
Min far, som ennå ikke hadde fått vite hva han drakk uttalte "hvis denne er veldig gammel blir jeg imponert." Han var først inne på Meursault eller Montrachet før han endte opp i riktig retning med sauvignon blanc fra Bordeaux. Da ble jeg imponert, jeg også.

Til hummersuppa var Pavillon Blanc 1993 utmerket. Som nevnt var det en mild suppe, vinens syre løftet det lille fløtepreget i suppa og både vinens kompleksitet og smaken fra hummerkjøttet fikk spillerom. Pavillon Blanc 1993 holdt seg forbausende godt i glasset i lang tid. Perfekt moden nå, vil antakelig ikke bli noe bedre, men tror den vil holde seg slik en god tid før den begynner nedturen.



Jeg går på kjøkkenet og forbereder hovedretten mens Alter Ego 2007 skjenkes i glassene. Det kan du lese mer om i neste innlegg som kommer om ikke så lenge...

søndag 8. april 2012

Jakten på prosentene

– Denne ser god ut. Det står at den passer til skalldyr også.
– Hvor mange prosent holder den da?
– 8,5 %
– Fysj, nei. Det er aaalt for lite, da må vi ta noe annet.

I årenes løp har jeg hørt dette hundrevis av ganger. Spesielt fra eldre damer. De er noen av de verste prosentjegerne blant oss. Ungdommen er ikke borte de heller, der de misfornøyd kikker etter tallet på etiketten på favorittvinen. Den heter gjerne noe med Asti og tallet som forteller om alkoholprosenten strekker seg sjelden til over sju. 

Hva er det disse alkoholjegerne egentlig er ute etter? Er det beruselsen eller den gode smaken? For vindrikkeren tror jeg de fleste egentlig er ute etter den gode smaken. Eller er jeg naiv nå? Det burde jo være smaken som teller. Hvis kun beruselse er et mål finnes det langt mer effektive drikkevarer å oppdrive.

Kanskje er det en iboende gjerrighet hos folk som slår ut. Det føles kanskje ut som om man får mer for pengene ved å velge vinen med mest alkohol. Men det stemmer ikke. Alkoholgiftene øker med alkoholstyrken og velger du vinen på 13,5 % betaler du omtrent 15 kroner mer i avgift enn om du hadde plukket med deg den på 8,5 %. 

En alkoholgjæring må finne sted for at friske druer skal bli til vin. Alkoholen spiller en rolle for smak og balanse. Gitt at de har samme nivå av sukker vil viner med høyt alkoholinnhold gjerne oppleves som noe søtere og fyldigere enn vinen med lav alkohol som kan virke tynn og syrlig. 

Når gjæringen pågår omdannes sukkeret i druene til alkohol. En metode for å skape en halvtørr eller søtlig vin er å stoppe gjæringen før alt sukkeret er brukt opp. Resultatet er at vinen ender opp på 8,5 % med en del restsukker i behold. Vinen vil ikke oppleves skvipete da sukkeret gjør den fyldigere i munnen. 

Er alkoholen for høy kjenner man en varm, brennende følelse i ettersmaken. Den kan også kjennes ubehaglig i nesen når man lukter på vinen. Høy alkohol vil også dekke over de finere nyansene, og du mister mye av elegansen og de mer delikate aromaene en vin kan gi. Dette gjelder også når vinen kombineres med mat. Alkoholen vil maskere smak i maten, og krydret mat vil oppleves som sterkere. Høy alkohol har en funksjon i et fettrikt måltid der alkoholen bidrar til å løse opp og lette fordøyelsen av fettet.

Alt handler egentlig om balanse mellom alkoholen og vinens øvrige komponenter. Jeg opplever mye oftere at høy alkohol er et større problem enn lav alkoholstyrke. Mange viner, spesielt de røde, har idag altfor høyt alkoholinnhold. Klimaet vårt er varmere, druene høstes sent. Mosten blir stappfull av sukker og resultatet er høy alkohol. Sammen med en dyp farge, konsentrert fruktsmak og voldsom eikekarakter har du oppskriften på hvordan en vin skal oppnå topp-score hos enkelte toneangivende vinkritikere. Og kanskje også hos publikum som glemmer å lytte til vinen. Når noen roper er det ikke lett å høre de som hvisker. jeg vil gjerne lytte. Vil du?

Noen av oss er mer opptatt av smaken på det som er i glasset enn å jage etter prosentene. 



mandag 2. april 2012

Gjenoppstandelse - her er jeg igjen


Tilgi meg, kjære leser, for jeg har syndet... Det har gått nesten to måneder siden mitt siste blogginnlegg.

Etter å ha åpnet nytt-innlegg-siden på Blogger jevnt og trutt uten å komme noe sted de siste ukene, fant jeg ut at påsken må være en fin tid for gjenoppstandelse. Jeg trengte en pust i bakken, men nå er jeg tilbake i glasset med fulladede batterier, nytt pågangsmot, nye planer og ikke minst med en rekke gode vinopplevelser både i vente og i bagasjen.

I dag plukket jeg opp mitt påskeegg på polet. 12 flasker med ymse godt i forskjellige kategorier skal glede min gane i påsken. Jeg har ikke planlagt så nøye hvilken vin til hvilken dag og til hva slags mat enda. Det deilige med påsken er at den er avslappende og ukomplisert. I motsetning til jula som av og til kan fortone seg som et slags pliktløp der alt skal være blankskurt og erketradisjonelt. Påsken er betydelig mer laid-back. Ihverfall for denne damen.

Det eneste som er planlagt foreløpig er onsdagens laksemiddag. Villaks bakt hel i ovn med tradisjonelt tilbehør. Den skal få følge av to viner. Først den chilenske Casa Silva Cool Coast Sauvignon Blanc 2011 (varenr. 94006 - kr. 159,90). Vinen er i Bestillingsutvalget, men lagerføres av Asker, Bekkestua, Oslo City og Stryn. Jeg har kun smakt den på vinmesse, og noterte meg en friskus-sauvignon blanc som ikke var utpreget vegetalsk. Gleder meg til å prøve denne til mat.

Den andre vin som skal i ilden til min laks er Lamy-Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Caillerets 2009 (varenr. 56228 i BU - Kr. 409,-) Jeg har ikke smakt vinen, og har lest blandede kommentarer om den, så det skal bli interessant å gjøre seg opp en egen mening. Jeg synes Chassagne-Montrachet er litt godt uansett hvor dårlig det er, så jeg regner med at det skal gå bra.

I mitt påskeegg har jeg plukket med meg mye annet godt også, bl.a. Bordeaux-vinene Ch. Pontet Canet 2007 og Ch. Sociando-Mallet 1996, burgunderen Sérafin Gevrey-Chambertin Vieilles Vignes 2008, Erasmo 2005 fra Chile, billig-cabernet Castillo di Molina også fra Chile og Langmann Schilcher Klassik, Østerrikes syrerike rosé i 2011-drakt. Sistnevnte tror jeg faktisk skal gå i glasset nå straks. Jeg må jo  feire at jeg er i gang igjen.

Minner også om at du kan like I Glasset på Facebook. Der planlegger jeg å dele smått og stort fra vinens verden og litt småsnadder fra mine glass. Klikk på like øverst til høyre på denne siden så sees vi der!