tirsdag 24. mai 2011

Kule kanapéer

Lyst til å starte selskapet med noen små munnfuller som smaker godt og er lekre å se på? Kanapéer og musserende vin setter gjestene raskt i stemning. Disse små snacksene går raskt å lage og går like raskt unna når de blir servert.


Til større selskap går det fint å lage en stor porsjon i god tid og fryse kanapéene ustekt. Jeg har da fryst et bakebrett der jeg har stablet kanapeene med fyll og det hele lagvis med bakepapir mellom. Når den store dagen kommer er det bare å ta opp brettet og legge bakepapirene med utover til de tiner. Det går raskt. For å sette en ekstra spiss på serveringa kan du stikke en liten pyntet coctailpinne i hver. De finnes både med glitrende krimskrams på, formet som små sverd eller andre finuerligheter.

Deig - rekker til 50-60 kanapéer.:
150 gram smør
4 dl revet ost
2,5 dl hvetemel
evnt. litt kaldt vann for å få deigen til å henge sammen.

Bland alt i en foodprossessor eller for hånd. La deigen hvile minimum 30 minutter. Del deigen i tre og rull ut pølser. Del deigen i skiver som legges på bakepapirkledd plate og klemmes lett ut. 


Så skal fyllet legges på. Bare fantasien setter grenser for hva du kan ha på disse kanapéene.  Du kan legge et blåskjell og revet parmesan på noen, noen kan par maiskorn og litt hakket spinat eller basilikum. Ansjos og kapers er godt eller kanskje en bit tynn spekeskinke som blir sprø når du steker den.

Min favoritt er dette:
50 gram Norzola, Selbu Blå eller annen myk, fet blåmuggeost røres sammen med 50 gram kokt skinke i små biter. Legg en teskje fyll på hver runding. 
Et barnevennlig alternativ er å erstatte blåmuggosten med revet jarlsberg. Hvis du ikke sier noe om blåmuggosten kan det hende de spiser det også. 
Stekes ved 225 grader i 7-10 minutter til munnfullene er lett sprø og ser ferdig ut. 

Nå er det bare å sprette champagnen og starte festen!

onsdag 18. mai 2011

Plutselig kom 17. mai-toget

Det må fortone seg som et pussig syn for forbikjørende bilister. Her kjører de rolig gjennom ingenting. bare skog og jorder, kanskje en elg. Ikke et hus å se. Så plutselig kommer det forsyne meg et 17. mai-tog ut av skogen...


Bilistene stanser og ser noe forundret ut der bunadskledte kvinner og menn marsjerer ut på riksveien. Vi går taktfast noen hundre meter til ei avkjøring til fellesbeitet der vi har kyr'n om sommeren. Der gjøres det en stor u-sving og vi vandrer tilbake og tar grusveien til høyre inn i skogen igjen.
De siste to årene har synet blitt enda mer absurd. Vi har nemlig ikke noe korps som kan spille for oss lenger. Korpsbevegelsen i Norge er ikke det den en gang var og det å få fatt i et spillevillig korps på Nasjonaldagen er en utfordring. Spillevillig er de vel alle, men de har blitt for få og for ettertraktet til at ei lita bygd med hundre husstander ikke blir prioritert. Men bygdefolket på Geitastranda står ikke tapt bak en fane. Her på Geitastranda ordner vi det selv. Man får kanskje ikke den helt store høytidsfølelsen ved å marsjere bak en ungdomsbil med stort stereoanlegg, men hurrarop og frydefull knising vitner om glede over nasjonaldagen likevel. Stor takk til korpset (dvs Anders Gunnar) som stilte opp i år også med musikk på cd og rosa øreklokker.

mandag 16. mai 2011

Farvel til landbruket



I løpet av dette året avvikler jeg mitt liv som melkebonde. I flere hundre år har det vært ku på Hammerfjeld Gård. Nå er det slutt. Jeg dukket opp på gården i 1997. Jeg var utdannet advokatsekretær og kom direkte fra leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, totalt blank på både ku og landbrukspolitikk. Jeg syntes bønder var late, bakstreverske, subsidiekåte og bondske. Bondefordommer? Jeg hadde dem alle.  Jeg trodde bonden var en endimensjonal felleskjøpskledd figur som spytta snus, lukta vondt og hadde late dager på sofaen. En tulling som gikk med henda dypt i lomma, snakket lavt og uforståelig med setninger som ”Sjå, der kjem krøttera ut tå skogja” mens han myste mot sola under capsen.

Sakte, men sikkert begynte min læreprosess. Bønder var ikke så veldig forskjellige fra andre mennesker jeg hadde møtt tidligere. De kunne gå vanlig, snakke vanlig, de var vennlige og svært kunnskapsrike med et solid innblikk i det virkelige livet.

Jeg lærte å melke, å stelle ku og kalv og å stelle med landbrukspolitikk. Det må man nemlig gjøre som bonde. Landbruket er ei politisk næring som påvirkes av de politiske avgjørelser som tas. Landbrukspolitikk var et spennende felt å ta fatt på. Jeg engasjerte meg i faglag og lærte og lærte. Jeg fikk i en periode faktisk forbud mot å snakke om jordbruksavtalen etter sengetid av husbonden, så engasjert var jeg.

Landbrukspolitikk er et engasjerende tema. Det handler om maten vår, om landskapet, om kultur og næring. Ting er komplisert i landbrukspolitikken. Det vanskeligste er dog ikke målprissystemet, markedregulators rolle, jordbruksavtaleinstituttet, virkemiddelapparatet eller innholdet i kapittel 1150. Det som gjør det hele så komplisert er virkelighetsoppfattelsen av norsk landbruk. Den varierer fra person til person, forbruker, politiker og blant bøndene selv. Når vi alle har helt forskjellige oppfatninger av tingenes tilstand er det vanskelig å finne gode løsninger. Midt oppe i hele det ulne sammensuriet av ordninger sitter det ekte mennesker som får sin hverdag påvirket av løsninger som noen har bestemt er lurt. Flotte bønder som jobber og yter for samfunnet uten å få igjen det han fortjener. Verken økonomisk eller i anseelse fra folket omkring seg.

I disse dager pågår Jordbruksoppgjøret, og jeg kan konstatere at vår avgjørelse om å avvikle gårdsdrifta er riktig. Fra neste år skal det ikke lenger komme melkebil annenhver dag for å hente de 170 000 literne med melk vi produserer. Ingen slaktebil skal hente okser. Det blir 500 da jord til gode som ingen er interessert i å produsere noe på.

Etter snart 6 år med rødgrønn regjering er det tydelig at det ikke er politisk vilje til å drive lønnsom melkeproduksjon i Norge. År etter år med skuffende jordbruksoppgjør der håpet opphauses i forkant av både faglag og politikere skaper stor fallhøyde, og resignasjonen når avtalen inngås har tæret på oss. 

Norges Bondelag tar medansvar for utviklingen i landbruket på lik linje med regjering og departement ved å skrive under avtalen. Kritikk rettes derfor både mot faglag og politisk styring. Det er med stor skuffelse jeg registrerer at Bondelaget heller ikke i år har baller nok til å bryte de pågående forhandlingene med staten der resultatet ikke vil bli godt nok.

Oppvekst med dyr gir gode verdier
Vi har selvfølgelig selv et ansvar for å ta grep om egen gårdsdrift og å drive godt og lønnsomt. Det har vi da også gjort. Det var moro å drive utvikling av gården til å begynne med. Bygge ut, bli større, kjøpe mer melkekvote, leie mer jord, starte tilleggsnæring, investere i oksefjøs, ny møkkvogn og ny traktor. Det var utviklinga som var målet. Ikke resultatet av utviklinga. Vi gjorde "alt riktig" i forhold til anbefalinger fra politisk og rådgiverhold og alle var så glade for det vi gjorde. Et engasjert ungt par med tro på framtida. Et eksempel til etterfølgelse. Vi fikk gunstige vilkår på tilskudd og lån, og investerte med arvede penger og har dermed en lav lånebelastning.

Men så...
Nå hadde vi fint fjøs, friske dyr, masse jord. Arbeidsmengden økte. Og økte og økte. Timene forsvant bare vekk mellom fingrene på oss uten å gi noe glede tilbake. Fra mai til oktober ligger arbeidsmengden fort på 12 timer om dagen - 7 dager i uka. Er været godt må det høstes gras et eller annet sted i stedet for å grille eller å dra på stranda. Klarer man å få seg en frikveld skjer det alltid noe. Tings iboende jævelskap er spesielt tilstedeværende på en gård. Ei ku som kalver, noen som bryter seg ut, akutt sykdom. Gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Man har alltid vakt. 24/7. Økonomien tillater ikke å leie nok hjelp, og den hjelp man leier er dessverre ikke alltid god nok. Det finnes svært mange dyktige avløsere som fortjener ros for sin innsats for bonden, men avløseryrket er ikke forbundet med stor prestisje og tiltrekker seg ikke horder med arbeidsvillige og dyktige mennesker. Vi har vært spesielt uheldig med noen av de vi har benyttet de siste årene. Da kvier man seg til å bruke ordningen. Det koster mer enn det smaker. Med et nytt og moderne fjøs er det blitt for krevende for mange avløsere som fungerer godt i gamle båsfjøs. Helgeavløser blir svært dyrt. Det koster flere tusen kroner for å ligge på sofaen en helg. Det blir en dyr middagslur. Å, hvor vi savner å kunne slappe av på sofaen med god samvittighet! Siste gangen vi brukte penger på ei frihelg uten at vi skulle noe spesielt sto avløseren utenfor soveromsvinduet kl 7 om morgenen og ulte og ropte. Han lurte på hvor mye kraftfor kalvene skulle få. Sove videre? Glem det.

Å være bonde er bare arbeid, og man får ikke betalt i hverken penger eller gjennom å føle folkets gunst. Se på kommentarfeltene på nettaviser og linker folk legger ut på diverse nettsamfunn. Bondehets der det er mulighet, og komplett mangel på forståelse. Medias fremstilling av landbruket er ensidig og feilaktig. De har de samme fordommene jeg hadde da jeg kom til gårds, men de har ingen å lære virkeligheten av. I jula i fjor sa det stopp. Jeg lot meg påvirke av media, av situasjonen i landbruket, av dårlig lønnsomhet og mangel på tid. Jeg følte meg så unyttig og som en klamp om foten på samfunnet. Det var meningsløst å produsere mat. Jeg visnet når jeg gikk i fjøset. Hadde ikke ork, og kunne knapt gjennomføre et melkestell uten å begynne å gråte. Kyrne gløttet på meg der de sto med melkemaskin på og tygde drøv. Undrende over min tristesse.

Er det håp om bedring for landbruket? Det finnes ikke noe bedre alternativ enn regjering der SP er med er det sagt. Mange ganger.  Men når det ikke innfris på landbrukssida etter 6 år i regjering kommer det ikke til å skje. Viljen er ikke tilstrekkelig tilstede, og andre krefter viser ingen velvilje i det hele tatt. Andre sektorer, som samferdsel og kommune er viktigere enn landbruket. Det er på tide å se hva som gjøres og ikke høre på det som blir sagt. Jeg er mektig lei av fine ord og godblunking fra sleipe landbruksministere. Nå tar vi konsekvensene av Norges landbrukspolitikk og legger ned. Før kunne man alltids håpe at det kunne blitt bedre med en annen regjering, andre politikere. Nå er det ikke noe håp igjen. Det klattes på med små nødløsninger her og der, men ingen tør ta tak i det som virkelig må rettes på. Nemlig økonomien. Det kan enkelt illustreres med et eksempel fra tidligere i vinter da vi sendte tolv okser til slakt. For ”moro skyld” (det var ikke så moro, egentlig) sammenlignet vi et slakteoppgjør fra 1991 med det vi nettopp hadde fått. Kiloprisene var akkurat de samme som for 20 år siden. Så, på 20 år har prisene stått stille mens alle innsatsfaktorer med unntak av kraftfor har gått opp. Gjødselprisen har gått opp, dieselprisen har gått opp, timepris til elektriker, verksted, service på melkeanlegg etc har gått opp. Man trenger ikke engang ungdomsskolekurs i bedriftsøkonomi for å se at dette regnestykket ikke går opp. Nedleggingen er derfor i stor grad en bedriftsøkonomisk avgjørelse. 

Vi tar ikke lett på å gi oss som matprodusenter og med det ikke ta ansvar for det kollektive samfunnet. Men å gå til grunne for alle de som ikke setter pris på oss er ikke aktuelt. Ei heller for å redde skinnet til politikere som ikke vil åpne øynene. 

Da avgjørelsen om å legge ned endelig ble tatt tidligere i vinter ble det lysere enn på lenge. I hvert fall for oss. Vi har mange planer for framtida. Men solen er i ferd med å gå ned over landbruket i Norge, og idet jeg trykker ”publiser” på dette innlegget kjenner jeg nok en gang tårene trille…


I gode, gamle dager: Maria på ryggen til Mazai

mandag 2. mai 2011

Blomkålsalat til grilling

Denne oppskriften fikk jeg av ei dame som krysset min vei under utdanning i "oldtiden". Navnet på damen har jeg glemt, hvordan hun så ut også, men blomkålsalaten hennes lager jeg nesten hver gang vi griller.

Du trenger:

1 blomkålhode
1 rødløk
1/2 slangagurk
1 beger lettrømme
ca. 2-3 ss Ravigotte
ca. 1 ts sukker
ca. 1/2-1 ts salt
nymalt sort pepper

Blomkålen kuttes i buketter eller mindre biter. Rødløk skives fint og slangagurk kuttes i små terninger. Bland ravigotte, sukker salt og pepper i rømmen. Bland så rømmen med de andre ingrediensene i en bolle. Fiks ferdig, enkelt og greit.