onsdag 27. april 2011

Blåskjell-lykke

Kan man bedre ha det når solen skinner, Chablisen ligger på kjøl og de nyplukkede blåskjellene damper i kjelen?


Nei, det tror jeg neppe. Et slikt lykkeøyeblikk oppsto i påsken. Ganske så uplanlagt. Det er jo de øyeblikkene som er best. Blåskjell ble plukket i fjæra en vakker trøndersk soldag. Den eneste beholder vi hadde for hånden var en vinkjøler jeg hadde stående i bilen. Regner med at de fleste har en vinkjøler i bilen?
Vel hjemme ble blåskjellene skrubbet og undersøkt. De skal lukke seg når de vaskes i kaldt vann og åpne seg når de kokes. Enhver oppførsel utover dette tolereres overhodet ikke, og skjellene må kastes. Obs! Obs!
I en gryte freste jeg finhakket hvitløk (jeg liker best hvitløken i ørsmå terninger og ikke presset), en halv chili i små biter og en finsnittet purre i en god klatt meierismør. Deretter tilsatte jeg hvitvin. Jeg brukte den siste slanten av en kartongvin, og det var litt for lite igjen til at det ble nok. Jeg tilsatte litt vann til ønsket mengde kraft og justerte syren med presset lime. Når væsken kokte havnet blåskjellene oppi. De åpnet seg pent og forsiktig. Rist på kjelen av og til.
En flaske tørr hvitvin ble hentet fra kjølerommet og blåskjell ble servert sammen med ferske kuvertbrød utendørs på terrassen. Klisne fingre, vin, sol og kjæresten. Ren lykke!

Så kort oppsummert, her er alle ingrediensene til blåskjell-lykke:
En passende mengde blåskjell av passende størrelse
En skvett tørr hvitvin - et glass eller to omtrent + evnt. vann
En god klatt smør, hvitløk, en liten rød chili, en liten purre eller vårløk
Salt og pepper, lime/sitron etter smak
En god flaske tørr hvitvin, gjerne Chablis
Brød e.l. til å dyppe i kraften
Sol og godt selskap



Vinvalg: Jeg har gjerne noen flasker av hvitvinen Desvigne Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre liggende, og jeg har brukt den til blåskjell her på bloggen før. Men den kan gjerne komme fram i lyset en gang til. Vinen har varenr. 80178, og finnes i de fleste polutsalg. Den koster 200 kroner, noe som er rimelig til å være en 1er Cru, altså vin fra en klassifisert vinmark. 2009-årgangen i Chablis karakteriseres som meget god. I polhyllene har denne vinen  nylig byttet årgang fra 2007 til 2009, og jeg var egentlig forberedt på en lukket og altfor ung vin. Overrasket kunne jeg konstaterere at dette var en helt nydelig balansert vin, som ikke bare var tilnærmelig, den var innbydende og elegant, kraftig og generøs. Typeriktig duft av epler, mineraler og sitrus. Fruktig vin som domineres av sitrus og lime. Mindre smør, men noe mer mineraler siden sist jeg smakte denne årgangen. Elegant vin med flott lengde. 
 

torsdag 14. april 2011

For en neve dollars

I disse dager er det En primeur det dreier seg om i vinverdenen. Journalister og vinhandlere smaker fatprøver fra fjorårets årgang. 2010 skal bedømmes og berømmes. Det skal spyttes og snakkes. Man kan telle hundrevis av dandy halstørkler og man kan studere verdens flotteste flyttbare doer. Men mest av alt handler det om vin. Masse vin.
Selv har jeg vært tilstede på En Primeur kun en gang. Det var 2007-årgangen det handlet om i april for tre år siden. En primeur var litt av en opplevelse og jeg deler den gjerne.

Artikkelen har vært trykket i Vinforum i 2008.


For en neve dollars


Smaking hos Ch. palmer
Jeg liker å lande med fly i Bordeaux. Det er så fint å se elvene Garonne og Dordogne fra oven. De svinger seg elegant i landskapet, nøyaktig på samme måte som på kartet. Ikke så rart akkurat det kanskje, men fengslende likevel. Denne gangen dukket vi fram fra et særdeles lavt skydekke, og der lå Garonne. Brun, grumsete og lite tiltalende. Nesten slik mange på forhånd har omtalt 2007-årgangen. Jeg er optimistisk av natur, og stiller med et åpent sinn.

Jeg har ikke tidligere deltatt under En Primeur. Uka da fjorårets årgang skal måles, veies, bedømmes og snakkes om. De senere årene har selve konseptet med å kjøpe vin i en så tidlig fase til usannsynlig høye priser vært like omdiskutert som selve vinen. Men kritikken preller av og prisene stiger like sikkert som kvikksølvet i gradestokken på en het sommerdag.
  
Jeg ankom Bordeaux den siste søndagen i mars, til en sovende by. Hva gjør Bordeaux-boerne egentlig på søndager? Alt er stengt, ingen folk er ute og går, alt er stille. Mistenkelig stille.
Dagen etter våkner byen. Ved frokostbordet på hotellet sitter to kinesere og diskuterer med sin franske forbindelse. Jeg smuglytter. Asiatene er ute etter å investere i de framtidige viner. Det var finans som var deres fag, ikke vin. Hvordan skal slike forretningsmenn bedømme de uferdige vinenes potensial? Det er vanskelig nok for de som har vært i faget en stund.

Det er en spennende uke som venter på meg og mitt danske reisefølge. Vi skal holde oss på den vestre bredd og konsentrerer oss om Médoc. I tillegg til fellessmakning av de forskjellige appellasjonene skal vi også innom fire premier cru'er, og enkelte andre utvalgte slott.
Vi startet litt forsiktig hos kooperativet La Cave Grand Listrac, som har Château Vieux Moulin à Listrac på markedet i Norge. Jean-Claude Dufau gir oss sin beskrivelse av 2007-årgangen. Dette skulle bli den første av mange likelydende taler om en komplisert årgang. En årgang der man måtte jobbe for å få god vin, og som tilslutt, da godværet kom, slettes ikke ble så verst for de som hadde lagt ned nok arbeidsinnsats.

Reisens første offisielle lunsj inntas på La Winery i Arsac. I et grått og regntungt landskap ligner dette bygningskomplekset mest av alt på en flyplass, med glass, stål og moderne linjer. La Winery er et avant-garde konsept som har som visjon å forene vin og moderne kunst. Det er faktisk både originalt og vakkert. Dette millionprosjektet, eller mer konkret et € 20 millionersprosjekt, er satt i stand av Philippe Raoux, eier av flere vinslott i Bordeaux, bl.a. Ch. D'Arsac. La Winery huser mange funksjoner. Vinhandel, vinbar, konferanselokaler og restaurant. Inniblant står store pingviner i rød plast og en tennisbane i blått ligger drapert nedover noen trapper. Monsieur Raoux er kunstsamler. Av moderne kunst. Raoux ønsker også å modernisere Bordeaux-vinene. Gjøre de mer konkurransedyktige overfor viner fra Den nye verden. Den idérike mannen har kommet bort til bordet vårt og forteller om ett av sine prosjekter, The Winemaker's Collection. Her er det vinmakeren som skal fram i lyset. Glem terroir, glem årgang, glem alt. Hvert år skal en ny vinmaker få boltre seg med druer fra et bestemt område på Ch. D'Arsac. Her skal han få gjøre akkurat som han vil. Årgang skal ikke stå på flaska. Slik prøver man å unngå at vinen skal selge mindre i antatte dårlige år. Eller at journalister automatisk skal gi den dårlig score i en dårlig årgang. Den første vinen i denne serien er årgang 2005. Det står tydelig på baketiketten. «En glipp» sier Raoux og ser bekymret ut. Etiketten prydes av et svart-hvitt bilde av en halvskjegget mann. Det er Michel Rolland, den flygende vinmaker som gir sine velmenende råd til rundt 100 vingårder på tre kontinenter. Det er han som signerer The Winemaker's Collection Episode 1. Den har fått 94 Parker poeng. Episode 2 er laget av en annen kjent konsulent, Denis Dubourdieu. 92 poeng. Hvem som lager den tredje er enda hemmelig, men det hviskes om en italiener.
Slik ser de altså for seg å modernisere Bordeauxvinene, ved å gjøre de mer lik andre viner.

På ettermiddagen er det Cru Bourgeois-smaking på Château de Malleret. Presseavdelingen var skjermet fra de øvrige smakerne. Her skulle vi få fred og ro til å gjøre oss opp en mening om alle vinflaskene som bugnet tilsynelatende usystematisk på bordet. Og skribentene skrev. Enkelte skribenter følte seg tydeligvis viktigere enn andre. Bak de mange flasker satt de bøyd over sin pc. De voktet på spyttebøttene de hadde kapret som gamle hunder vokter over kjøttbein, og skulte stygt opp på de som våget å spytte i deres retning. Vinene var jevnt over hyggelige. Ingen store overraskelser, men heller ingen gedigne skuffelser.

Dagen etter er det endelig tid for å ta fatt på Grands Crus'ene. Først ute var Château Lascombes, som var vertskap for Margaux-appellasjonens viner. Jeg kjenner en gryende skepsis over årgangen, for her var det mange grønne viner å støte på. Inntrykket ble reddet av Château Cantenac Brown som var svært vellaget med en flott struktur.

Ferden går videre, og Château Palmer skal i ilden. Markedsdirektør De Laage forteller om en arbeidsom årgang. «Det var ikke så vått, men luftfuktigheten var svært høy» forteller han. Meldugg-faren lurte hele tiden. Mange viner har et vegetalsk uttrykk i år. Men vi har god modenhet på våre druer. Dette er nok en lettere årgang enn tidligere. Ingenting for langvarig opphold i kjelleren.» Vi spør om hvilken årgang 2007 kan sammenlignes med. «Du kan ikke sammenligne barna dine» sier han med et underfundig, skjelmsk smil, og vil heller snakke om det gode arbeidet de gjør i vinmarken. For det er ikke bruk av ny teknikk som gjør at man kan lykkes i en vanskelig årgang. Det er forståelsen av hva som må gjøres i vinmarken som er i endring hos vinprodusentene.
Som så mange av de andre slottene som har råd til det, har Château Palmer i år gjort en knallhard seleksjon av hvilke druer som var gode nok til å havne i førstevinen. Men Palmer har gjort jobben også med andrevinen. Alter Ego var et positivt møte. Velbalansert og med lekre tanniner.

Med litt god tid mellom to slottsbesøk dumper vi inn på smaking av Sauternes og Barsac. Og hvilken smaking. Produsentene strålte omkapp med de gyllne dråpene de skjenket i glassene. For årgang 2007 var svært vellykket i Sauternes. Her er det eksellent syre, flott sødme, god fylde og en strålende renhet. Flere sammenlignet årgangen med den briljante 2001, bare litt mindre opulent. Min favoritt ble tilslutt Château de Rayne-Vigneau, med Suduiraut hakk i hel. D’Yquem var ikke tilgjengelig på denne smakingen.

Oppløftet av så mange gode viner og fornøyde produsenter gikk vi videre på programmet. Der sto det 1er cru Mouton Rotschild. Vi ble krysset av på mottagelseslista, ledet ut på den elegante grusgangen og hentet av en liten golfbil. Den tok oss med de få hundre meterne til mottagelsesrommet der vinen ventet.  Baronessen selv, Phillipine, i sin smarte leoparddrakt, tok smilende imot oss. Hun huffet litt over travle en primeur-dager før hun forsvant like umerkelig som hun dukket opp.
Jeg spør vinansvarlig på Mouton Rotschild, Philippe Dhalluin, om hva som var vanskeligst i 2007-årgangen. «Det var å komme seg gjennom til august» svarer han kontant med latter i blikket. «Etter det ble det bra. 2007 er en god årgang for Mouton. Dette er en årgang der man ser hva terroir virkelig handler om. Terroir og mennesker som jobber med vinen.”  Og 2007 er en god årgang for Mouton. Den er tett, tøff og lukket, men med god frukt.
Det hersker en høytidlig og fornøyd stemning hos Mouton. Men plutselig brytes den mumlende stillheten av frydefulle knis i den ene enden av rommet. Det er min kollega som har mistet brillene sine ned i spyttebakken.

Kjelleren hos Mouton-Rothschild

Fra Mouton gikk ferden videre til neste slott. Château Pichon-Longueville Baron sto klar til å ta imot oss i gnistrende kveldssol. Her skal vi spise middag og senere tilbringe natten.
Teknisk assistent, Nicolas Santier viser oss rundt. Han forteller om den tøffe konkurransen slottene i mellom før han begir seg ut på en lengre forklaring på forskjellene i terroir hos Pichon og naboen Château Latour. «Nei, jeg ønsker ikke at vi var 1er Cru» svarer han på spørsmål om han ønsket ny gjennomgang av 1855-klassifiseringen. «Det er mye artigere å være andre cru, og se i pressen at vi tangerer eller endog er bedre enn enerne.”
Så da gjenstår det å se pressens dom. Personlig synes jeg Pichon i 2007 har en fast vin med moden frukt og finesse. En vellaget vin. «Jeg tror cabernet'en har gjort det best i år» sier Santier og sukker. «Det smerter meg å innrømme det, for jeg er fra Libourne» Byen Libourne ligger midt i merlot-land på østsiden av elven.

Christian Seely, den mektige direktøren i AXA Millesimes var vertskap for middagen senere på kvelden. En håndfull journalister fra alle verdenshjørner samler seg i chesterfieldsalongen med et glass Krug, skjenket fra magnum. Under middagen diskuterer Seely med Elin Mcoy, forfatter av Robert Parker-boka «The Emperor of Wine.» De snakker om poeng. Får man en god score er det bra, men hvis man får ett poeng mindre enn konkurrenten vises det godt på økonomien.”Det ene poenget koster oss mange, mange penger” sier Seely, mens han retter litt på tversoversløyfen.

Pichon-Longueville  

Selv hadde jeg nok med å svare på spørsmål fra en indisk vinskribent.«You are pretty» sa han før han ga meg en ørefik. Så gikk han.  Et underlig bekjentskap tenkte jeg, og forbauselsen min ble ikke mindre da jeg uka etter fikk en e-post med nyhetsbrev fra The Indian Wine Academy. Her kunne den indiske journalisten fortelle, i en artikkel om inntak av vin i svangerskapet, at jeg, den norske journalisten, illustrert med navn og bilde, under middagen avsto fra å drikke Pichon-Longueville 1988 og 1989. Jeg skal også ha nektet å drikke Quinta de Noval 1963. Årsaken var ifølge indieren at jeg var gravid. Dette kom som en stor nyhet for meg. Jeg er slettes ikke gravid, og dessuten inntok jeg mine glass med stort velbehag.

Det er ikke veldig trangt rundt bordene på Chateau La Tour Carnet neste dag. Vi skal smake vinene fra Médoc, Haut-Médoc, Moulis og Listrac. Vinene her var av høyst varierende kvalitet. Noen var grønne og anonyme, mens andre imponerte. Min favoritt var Château La Lagune som viste meget godt potensial.
Prøvingen har forøvrig en anelse høy hvitsnipp faktor. Vi ble anbefalt å ta en titt på toalettene. Dette skulle være av de mest elegante flyttbare doer som finnes. Man kan jo ikke risikere at de høye herrer besudler sine smokinger når de må gå naturens ærend.  Her er det nemlig penger og prestisje som gjelder. Utenlandske penger. I år er amerikanerne færre enn det bruker å være. Antydningene om at 2007 er en dårlig årgang skremmer de bort. Robert Parker gjorde sine vurderinger uka før det hele braket løs. Lunkne Parker-poeng gjør investeringsobjektene mindre interessante. Det, kombinert med en rekordlav dollarkurs har dempet interessen betraktelig. Enkelte amerikanere er dog til stede i fullt monn, og opptar gjerne stor plass. Vår nye venn fra Las Vegas forteller om alle restaurantene han har vært på, om varmen i Vegas om sommeren og at han egentlig synes vin er litt uinteressant. Den klirrende lyden av hans virtuelle sporer ga gjenlyd i slottsgangene da han forlot rommet.

Château Pontet-Canet huser smakningen av St. Julien, Pauillac og St. Estèphe. Heller ikke her kan man høre ekstatiske rop om en superårgang, selv om vinene holder en jevnere kvalitet enn ukas tidligere prøvinger. Det finnes flere lyspunkter. Det lyseste må sies å være Château Léoville Barton. Fast og stødig med vellykkede tanniner og nydelig frukt.   


Vi nærmer oss enden på vår reise. Men vi har enda noen interessante besøk igjen på lista. Først ut er Château Lafite-Rothschild. General manager Charles Chevalier hos Lafite forteller om årgangen. Som alle andre beretter han om en kjølig vår og sommer hvor arbeidet i vinmarken var utfordrende. Men høsten kom, været ble bra, og man kunne vente til druene var helt modne. 2007 Lafite har blitt en god vin, som man kan nyte ganske tidlig. Lafite viser seg aldri fra sin beste side i april sier noen rundt bordet. Selv smaker Chevalier helst vinen i juni. Da viser de seg fra en bedre side. Men selv om Lafite nå er i en fase hvor den har ryggen vendt mot publikum er dette en svært elegant vin som viser et tydelig terroirpreg.

På Château Margeaux er stemningen avslappet. Vi har kommet mot slutten av uka. Nå er skuldrene senket. Dom er avsagt, vinene er bedømt, poeng er avgitt.  Vi får en guidet omvisning før vi smaker vin. En vin som er svært tilnærmelig, åpen og full av frukt. Nesten en komplett ferdig vin. En flott vin som nærmest flommer over av vitalitet og lidenskap. Litt forsiktig spør vi om ikke det vekker bekymring at den allerede nå er så rede. Vil denne kunne lagre godt? ”Ja, selv om 2007 ikke er en drømmeårgang så er det en årgang vi liker veldig godt, og vi har gjort godt arbeid. Vi har i år kun brukt druer fra det aller beste terroir. Kun 32 prosent av avlingen gikk inn i førstevinen. Dette er den strengeste seleksjonen vi har gjort noen gang.” Den hvite Margaux var også en spennende vin med frisk syre, intens frukt og lang lengde.

Klokken ti om morgenen på reisens siste dag kjører vi på innkjørselen til Château Latour. Det kribler unektelig litt i magen da det kjente tårnet kommer til synet. Hos Château Latour er alt moderne og gammelt på samme tid. Materialet i smakerommet er av rustfritt stål, glass og med hvite plater på veggene. Over sofaen henger et gigantisk svarthvitt fotografi av en sebra, og på hver side står to lamper som ser ut som store, lysende egg. Glassveggene gir utsikt utover vinmarkene, og sannelig, jordsmonnet står i stil til fargene i rommet. Vinen reflekterer også sitt terroir. Latour har en krydret fruktighet og god lengde, men den er enda veldig ung og lukket.


Château Latour setter et verdig punktum på reisen. På mange måter er 2007-årgangen en god årgang å bli kjent med de forskjellige slott og terroir i Bordeaux. Hvis man har råd til det. 2007 er årgangen der de beste slottene har lykkes brukbart med sine røde viner, ja, noen til og med svært godt. De som befinner seg litt lenger ned på rangstigen strever mer med å få det til. Det er en del grønne viner å treffe på, og det er flere som mangler frukt. Ikke fordi vinene er lukkede eller utilnærmelige, konsentrasjonen og frukten er bare ikke der.  Fra flere hold ytres det om en årgang som er tidlig drikkeklar. En årgang som ikke binder kapital i uoverkommelig lang framtid.

På flyet hjem sitter jeg og slumrer. Jeg er sliten, mett og utladet. Mett på inntrykk, mett av gåselever og ikke så rent lite opprørt over selve vinens ubetydelighet i denne vinverdens mekka, Bordeaux. Det snakkes nemlig mer om økonomi enn om konsentrasjon, balanse og tanniner. En Primeur handler mer om kjærligheten til penger enn kjærligheten til god vin. Bordeauxs terroir er kapabelt til å gi eksellente viner. Når det i tillegg settes inn enorme ressurser til vinmakere og konsulenter, både av flygende og mer jordnær karakter, er det hevet over enhver tvil at vi snakker om noen av de aller beste viner i verden. Men det mangler noe. Det hele blir litt sjelløst. Vinen snakker ikke lenger. Den er forstummet. Tiet i hjel av aksjespekulanter, grådige kinesere og arrogante franske foretningsmenn. Vinen er redusert til kun en aksje i en voksende investeringsportefølje. Det er ikke vinens modningskurve og drikkevindu som diskuteres. Det er når den kan selges med fortjeneste, og når investeringen har forrentet seg, som er tema.

Jeg tenker tilbake på møtet med Nicolas Santier på Pichon. Vi står ute i vinmarken. Den sympatiske vinmakerassistenten slår ut med armene.  «Dere ser store slott, vinerier, kjellere og fat, men det er dette som er det virkelige slottet.» Han peker på vinmarken der gamle, krokete cabernet sauvignon-stokker er i ferd med la sarte, nye knopper briste på nakne grener. «Det er det her som er den virkelige verdien på slottet. Uten vinstokker, ingen vin.»

fredag 8. april 2011

Søtt under solen


Vinmarkene til Mas Amiel tatt fra bil i fart

På en forblåst liten plass i Sør-Frankrike ligger Agly, en dal like i nærheten av Maury i Roussillon. Landskapet er karrig, og de knudrete vinstokkene huker seg sammen i buskform for å motstå den kraftige nordavinden tramontane som blåser i området. Vi er hos Mas Amiel.

Tidligere laget Mas Amiel kun søte viner. Etter eierskifte i 1999 har de også begitt seg inn på det krevende markedet for tørre viner. Disse vinene er greie, men ikke det helt store. Det er de søte vinene Mas Amiel er best på, og da spesielt de med lagring. Disse vinene går gjennom en helt spesiell prosess for å få den rette smaken. Det begynner som det alltid gjør. Med druer. Det er druetypen grenache som er viktigst, men også maccabeu og carignan bidrar med noen andeler.
Mas Amiel bruker nytt utstyr, men gamle teknikker. Vinen lages på vanlig måte, men underveis i gjæringen tilsettes alkohol i form av druesprit. Dermed stopper gjæringen mens det fortsatt er mye sukker igjen i vinen. Druerestene ligger i vinen i en 10-30 dagers tid, og sørger for uttrekk av farge og smaksstoffer.
For de søte rødvinene er det lagringen som er viktigst. Dette skjer på en ganske spesiell måte. Den ferdige vinen fylles på glassballonger, kalt bonbons, som plasseres utendørs. Dette skjer på høsten. Så står vinen der ute, gjennom hele vinteren og den påfølgende sommeren, i all slags vind og vær. Vinen utsettes for temperatursvingninger og sollys og får en helt spesiell smak. Denne smaken omtales ofte som rancio, og minner om tørket frukt, nøtter og smeltet smør. Dette året ute i friluft tilsvarer 3-4 år på store fat. Etter dette året flyttes vinen over på store eikeliggere som fylles trekvart fulle. Den store kontaktflaten med luft fører til ytterligere oksidering. Vinen ligger på disse fatene i flere år før de blandes etter vinmakerens ønske og tappes på flaske. 

Bonbons i sol

Mas Amiel importeres til Norge av Moestue Grape Selections. Den vanligste utgaven, Mas Amiel 2007/08 (Varenr. 30911 - Kr. 240,-) finnes på mange av de større polene rundt om i landet.

Legger du på 75 kroner får du en Mas Amiel 15 Ans d’Age, en herlig vin. Denne vinen må bestilles (hvis du da ikke bor på Nesodden, for polet der har i skrivende stund 3 flasker på lager). Varenummer er 32328 og prisen er 314 kroner, noe jeg anser som en svært rimelig pris for en vin av dette kaliber. Mas Amiel 15 Ans d'Age er laget etter oppskriften beskrevet ovenfor. Den yngste vinen i blandingen har ligget 15 år på fat. Fargen er mørk gyllenbrun og minner om sviskesaft. Vinen dufter innbydende av tørket frukt, svisker, fiken, julekrydder, karamell og brent smør. I munnen er den søt og fyldig, men ikke klissen. Pene tanniner. 15-åringen til Mas Amiel smaker av tørket sviske og fiken som i nesen, men videre i smaksbildet heller det mer mot rosiner og ristede hasselnøtter. Den har også et brent trepreg som gir avslutningen en tørr og delikat smak som kjennes lenge.
En nydelig sterkvin som gjerne kan brukes til kaker med nøttebunn, sviskegrøt eller kun et lite glass etter maten som en dessert i seg selv. Produsenten selv foreslår å nyte den sammmen med en god sigar eller foran peisen. Det bifalles.

Foto: Mas Amiel

Alle Mas Amiels viner tilgjengelig på Vinmonopolet finner du oversikt over  her. Jeg anbefaler forøvrig å ta en titt på hjemmesiden til Mas Amiel.  Her ligger det bl.a. en liten filmsnutt, Mas Amiel - The Movie, laget av Romain Decelle. Her får et overblikk over eiendommen, ser vinden ruske i vinbuskene, innhøsting av druer og avstilking (juhu!). 

God helg!


onsdag 6. april 2011

De skumle tanninene


Kanin? sier gjerne folk og fniser litt når jeg snakker om tanniner i vin.
Drikker du en vin med massevis av tanniner kan det riktignok føles ut som om det plutselig vokser pels i hele munnen, men det er ikke kaniner det er snakk om.


Tanniner er dette rare stoffet som finnes i vin og som "alle" tror de får hodepine av. Mange er rett og slett livredde for viner med tanniner, og leter (forgjeves) etter kraftige og solide viner med masser av smak og null tannin. Nå kan ikke tanninene holdes ansvarlig for alle hodepiner, selv om det ikke skal utelukkes at det forekommer. Hodepineproblematikken er nok mer sammensatt enn som så. Det er bl.a. mye tanniner i rabarbra, men jeg har aldri hørt om rabarbrahodepine. Men det er kanskje ingen som spiser rabarbra lenger? Tanniner finner vi også i sjokolade og te, og det er tanniner som gjør den siste, kalde slurken i tekoppen så bitter.

Jeg vil gjerne slå et slag for disse tanninene. Det har sammenheng med at jeg gjerne drikker vin til mat, og vin til mat bør ha struktur. Saft drikker jeg til risengrynsgrøt. Kanskje ved å vite litt mer om tanniner så blir det ikke så skummelt? 

Tanniner omtales også som garvestoffer og av og til brukes også det feilaktige ordet garvesyre. Rent teknisk er dette ikke en syre, og må ikke forveksles med vinsyre som er noe helt annet. Tanniner går under gruppen polyfenoler, og er en kjemisk bestanddel som finnes i bark og stilk på mange trær og i frukter, herunder druer.


Tanniner kommer altså fra druas stilk, skall og steiner. Hvis du spytter ut rødvin i en skvett med vann vil du se noe grumsete og mørkt som flyter i vannet. Det er tanniner. Du har kanskje også spist en drue og kommet til å tygge i stykker en druestein. Det smaker bittert og tørt. Jo da, det er igjen tanniner du har truffet på.

Tanninene finnes hovedsakelig i rødvin siden druemosten her gjærer sammen med skall og steiner. Ved tilvirkning av hvitvin gjæres ofte bare den pressede druejuicen, selv om det forekommer skallmasserasjon også på hvitvin.

Tannin i vin smaker egentlig ikke så mye, men kjennes ved at du blir tørr i munnen, på tennene og under leppa. Tanniner eller garvestoffer er viktige byggesteiner i det som kalles vinens struktur. Uten tanniner blir vinen dvask og kjedelig. Tanniner er også viktig i mat og vin-kombinasjoner. Tanniner er sammen med syre og alkohol det som fjerner fettstoffer fra munnhulen og bidrar til å rense munnen. Tanniner vil ikke oppleves så uttørrende når vinen kombineres med mat. Ved lagring vil tanninene gradivis bli snillere og vinen vil ikke virke så snerpete.

Nebbiolo, tannat, sagrantino og cabernet sauvignon er eksempler på druer som gir viner med mye tannin.

Så, du som er skeptisk, tør du prøve en tanninrik vin til påskelammet? Prøv vinen uten mat først og så til maten. Jeg garanterer at du får en annen oppfatning av vinen.

mandag 4. april 2011

Kald, kokt gris og en riesling


Med påsken nær forestående er menyplanlegging viktig. Ting må kjøpes inn og kanskje bestilles. Det er også viktig å ha god tid til å glede seg. Forventningene til et godt måltid og/eller en god vin er mer enn halve moroa. 

Et godt mat og vintips til påske er røkt hamburgerrygg og riesling. Jeg kjøper en rå hamburgerrygg som jeg koker eller ferdig kokt påskeskinke (utenom påsken kan man bruke sommerskinke, juleskinke og for så vidt alle-andre-årstider-skinke).  Det beste er den røkte hamburgerryggen, men for letthets skyld går den vakumpakkede også. Skinka serveres med Waldorfsalat og hjemmelaget bakverk. Slikt svinekjøtt er magert, saftig og har en lett saltsmak. Den klassiske Waldorfsalaten ble skapt første gang på det berømte Waldorf Astoria hotellet i New York på slutten av 1800-tallet, og er basert på epler, stangselleri, valnøtter og druer i en majones- og kremdressing. Svært lettvint å lage til, veldig godt og man kan bruke god tid på å innta måltidet siden maten allerede er kald. Jeg unngår som regel svinekjøtt i matveien, men hamburgerrygg må det være til påske. 

Mange tenker automatisk rødvin til hamburgerrygg. Jeg ville også valgt en lett rødvin til dette hvis det var en varmrett med saus og poteter. Men serveres den lyserosa skinka kald er det mer naturlig å velge en hvitvin. Waldorfsalaten tatt i betraktning er rødvin et uheldig valg. Jeg går som regel for en hvitvin med noe restsødme og en forfriskende syre. Jepp, det blir nok ofte riesling, gjerne av spätlesekvalitet. Sødmen i vinen harmonerer godt med den søtlige frukten og det salte kjøttet. Den deilige rieslingsyren frisker opp i munnen, noe som trengs med en salat basert på krem og majones.

 Wegeler Wehlener Sonnenuhr Riesling Spätlese 1999 er i bestillingsutvalget, og for tiden er den ikke på lager på noen Vinmonopolutsalg. Men bestiller du et par flasker nå har du dem i god tid før påske.

Wegeler har vinmarker i både Mosel og Rheingau. Det har de hatt i over 120 år, så de begynner å bli godt kjent med området. Denne vinen kommer fra vinmarken Wehlener Sonnenuhr i Mosel. Denne vinmarken består er svært bratt, med en hellingsgrad opp mot 70 % enkelte steder. Årgang 1999 karakteriseres som meget god i Mosel med høye sukkerverdier. 

Wegeler Wehlener Sonnenuhr Riesling Spätlese 1999 (Varenr. 10469 i BU - Pris: Kr. 209,90) Gylden gul på farge, med god fargeintensitet. Moden duft, altså godt moden frukt, men ingen virkelige lagringsaromaer. Epler, fersken og blomster. Søtlig vin med 64 gram sukker per liter, flott syre (6,8 g/l) og god fylde. Mye frukt i munnen, eple og fersken, noe mineraler. Ungdommelig stil til å være fra 1999. Harmonisk og balansert vin med lang og elegant ettersmak. En 12 år gammel vin med potensial for enda lenger lagring til 200 kroner må karakteriseres som et godt kjøp. 

Illustrasjonsfoto. Dette er ikke Wehlener Sonnenuhr, men en annen av Moseldalens bratte skiferåser. 

fredag 1. april 2011

April-tilbud på rød treliter


Når man hører om vintilbud den 1. april kan man jo lure, men dette er helt sant. Boksvinen Ricasoli Mille855 2009 settes ned med 40 kroner fra 399,90 til 359, 90 i hele april. Årsaken til dette er at importøren Vinarius har fått et godt tilbud på et parti med bokser. Vinen tappes fortløpende på bestilling for å sikre friskheten så dette skal ikke være noe gammelt "ræl" man vil bli kvitt.

Ricasoli-familien har holdt sete på sitt slott i Toscana helt siden 1141, og det var ”Jern-Baronen” Bettino Ricasoli som ”fant opp” oppskriften til de berømte Chianti-vinene. Fra midten av 90-tallet har vinhuset jobbet hardt for å heve kvaliteten på sine viner og Brolio Chianti Classico og Formulae er navn som mange vil nikke gjenkjennende til. Mille855 ble lansert i fjor høst for å feire året 1855 da baronen kjøpte eiendommen Barbarello i Maremma. Her er hva jeg skrev om vinen da den kom:
Fyldig og ganske fast vin, uten å virke tørr. Sødmefull frukt med smak av skogsbær som blåbær, krekling og villbringbær, med et hint av mandler og kirsebærsteiner godt integrert. En likandes rødvin på kartong. Allrounder.

Vinen ligger i Bestillingsutvalget, men er å finne på følgende pol. 


Mille855 2009
Varenr. 52943 i Bestillingsutvalget
Pris: kr. 359,90
Land/distrikt: Italia/ Toscana
Druer: 40 % sangiovese, 30 % cabernet sauvignon, 30 % merlot