torsdag 24. februar 2011

VM-gull og maltwhisky i glasset


Når VM-sprinten bringer gull og sølv til Trøndelag er det lov å feire med et lite glass whisky.

Som tenkt, så gjort. Jeg fyller glasset med gyllen væske ved navn Chieftain's Choice Bunnahabhain Peated Islay 10 Year Old (Varenr. 51184 i Bestillingsutvalget).

Ian Macleod Destillers velger hvert år ut enesteående whiskyfat fra mange forskjellige destillerier rundt om i Skottland. Disse sjeldne og spesielle whiskyene går inn i serien Chieftain's Choice. Min flaske (eller min... egentlig er det julegaven til min mann, men vi har da felleseie!) kommer fra Islay-destilleriet Bunnahabain. Det er laget kun 324 flasker av denne, og noen av de har funnet veien til Norge. Flasken koster 629, 90 kroner, så dette er ekte gull-dråper

Denne maltwhiskyen holder anselige 56,10 % og en liten skvett vann er nødvendig.

Det første som slår meg er en god fruktighet som ligger som et slør over de mer eiendommelig karakterene av røyk og torv. Torvpreget er mest dominerende. Her er det ikke askebeger, men gammel myr. Rart det der, at ting som ikke er så hyggelig i utgangspunktet dufter så godt når det kommer fra et glass med god whisky. I munnen er røykpreget mer framme enn i nesen, men det er torvsmak som er fremst i smaksbildet.
Den er sterk, skikkelig sterk, så det er greit å vanne den ned til behagelig drikkeprosent. Likevel er det en pen alkohol. Den er ikke agressiv og stikkende, men varmer godt. Det sødmefulle maltpreget fyller etterhvert munnen og lagvis kjennes både torv og røyk i varierende styrke. En fin kompleksitet av forskjellige myrtorv-typer, hvis man kan si det. Ettersmaken er lang, den varer lenger enn kollenbrølet for Marit Bjørgen da hun gikk inn til gull. Chieftain's Choice Bunnahabhain får gull i min bok også, for dette er solide saker.

onsdag 23. februar 2011

132 sider om hjemmebrent

"Prosentinnholdet jeg hår oppnådd x volumet jeg fikk delt på det volum jeg gikk ut ifra = den alkoholprosent jeg hadde fra begynnelsen." Dette og mye annen informasjon finner du i Hjemmebrenningsboka.

I mitt rikholdige bibliotek av alkoholrelatert lektyre er det nå tid for å plukke fram den lille gule boka om Hjemmebrenning fra hylla. I februar ble det kjent at Senterpartiet ønsker å la bønder selge sprit. Eller lokal produksjon av mat- og drikke som det kalles. Nye forretningsideer er bestandig interessant å lukte på, og i tilfelle dette lovforslaget skulle gå gjennom stiller jeg vel forberedt. Ihverfall i teorien.

Hjemmebrenningsboken er skrevet av Ola Normann. Dette er et pseudonym, og bokens forord framholder at det som beskrives i boken er strengt ulovlig og ingen oppfordring. Det er viktig å få med seg. Boken inneholder oversikt over ingredienser, tilberedning av sats, destillasjon og rensing. En oversikt over essenser og lovverket er også med. En lærerik bok for noe man absolutt ikke skal prøve seg på. 

Helt alvorlig mener jeg faktisk at dette er en brukbar bok om spritfremstilling. Den beskriver hva som skjer under destillering og gir nyttig lærdom, selv om hurtiggjæring av sats med tomatpuré og lignende kapitler leder leseren til å tro at det dreier seg om hurtigst mulig tilvirkning av stoff beregnet på rus. 

Forslaget fra Landbruksministeren om lovlig omsetting av alkoholholdig drikk over 4,7 % (eller snarere medias framstilling av forslaget) får det til å høres ut som man kan sette en dunk med sats på låven og la det stå til. Lesse opp plastkanner med blankt på en gammel pick-up som kan kjøre seg en runde i bøgda. 
Slik skal det jo ikke være. Skal det omsettes "hjemmebrent" må det være kvalitet det snakkes om. Noe spesielt, noe annerledes, gjerne med røtter i norsk tradisjon og historie. Et helhetlig produkt laget av seriøse aktører. Det må påhvile produsenten et spesielt ansvar hvis dette blir noe av. Men tenk så morsomt det hadde vært med et blankt og sterkt brennevin av plommer fra Hardanger, en intens likør med sommersmak av moreller fra Telemark eller et fatlagret eplebrennevin fra Lier. Det er vel noe på gang der. 

Men tilbake til hjemmebrenningsboken. For de som pønsker på en mulig ny næring er boka en grei innføring. Den er lettfattelig og gir deg eksempler fra "kjøkkenbenken" som gjør de forskjellige aspekter ved spritframstilling lettere å forstå. 

Hjemmebrenningsboken finnes også på nett, men blyg som jeg er linker jeg ikke dit. Men for de som er ekstra interesserte er det store muligheter for å finne siden hvis du skriver inn hjemmebrent i din prefererte søkemotor. 

Hjemmebrenningsboken av Ola Nordmann (pseudonym)
Det som ser ut som et bokmerke på bildet er bare en løs side, sånn til orientering.


torsdag 10. februar 2011

Halvgrove scones med rosiner



Dette er en favorittoppskrift jeg bruker ofte. Den er opprinnelig hentet fra en serie samlekort som jeg tror heter Hjemmebakt! som antakelig ble samlet sammen på begynnelsen av 90-tallet. Nå sitter oppskriften i hodet.


Utrolig lett, utrolig raskt og utrolig godt.   ...og litt sunt. Kan man ønske seg mer?

Rosinscones
1 dl kruskakli
7 dl hvetemel (her kan gjerne halvparten av melet byttes ut med grovmalt hvete hvis du ønsker en grovere versjon)
5 ts bakepulver
1 ts salt
1 ts sukker
100 gram smør
4 dl melk
ca 1 dl rosiner

Kli og mel blandes. Mykt smør i terninger tilsettes melblandingen og smuldres med fingrene, evnt. i foodprossessor. Tilsett salt, sukker (kan sløyfes), bakepulver (ja, jeg vet det hørse mye ut med 5 ts, men slik er det) og rosiner. Rør det raskt og greit sammen med kald melk. Deigen skal være litt klissete. Bruker du foodprossessor passer du på at deigen ikke kjøres for lenge, da blir sconsene seige.

Fordel deigen i 12 muffinsformer. Jeg bruker eget "muffinsbrett" med 12 hull. Det anbefales.
Stekes i ca 20 minutter i varmluftsovn på 200 grader.

Sconsene spises som de er, eller serveres med ost og syltetøy. De er aller best nystekte, men ungene vil gjerne ha med et par som nistemat på skolen dagen etter. Kan også fryses.




tirsdag 8. februar 2011

Utseende teller

Å gå på polet kan være en overveldende opplevelse hvis du ikke riktig vet hva du skal ha. Så mange flasker, så mange navn, så mange vanskelige navn, og så mye å velge i. Kanskje vet du ikke engang hva du har lyst på, eller hva slags mat du skal servere vinen til. Ofte ender man opp med en rar flaske med en festlig etikett uten egentlig å vite hva man kjøper. Jeg lar meg også forføre av fine flasker innimellom.

Vinens etikett skulle i tidligere tider kun fortelle hvor vinen kom fra. Nå gir etiketten informasjon om alkoholprosent, årgang, kvalitetsklasse, hvor mye flasken inneholder, navn og adresse på produsent, og hvor vinen er tappet. Navn på druer og distrikt kan også angis. Et stadig mer vininteressert publikum ønsker flere opplysninger om hva de drikker. Ikke sjelden har vinen også en bak-etikett med en mer detaljert beskrivelse av både vin og produsent. I tillegg tjener etiketten også som en garanti for det du kjøper. Det som er i flasken skal samsvare med det som står på etiketten. Ved å ha et strengt lovverk for merking minskes faren for svindel, og sikkerheten for forbrukeren økes. 

Det blir lagt stor vekt på utforming av etikett og flaske.  Designet skal vekke din oppmerksomhet og skille seg ut i overfylte vinhyller. Utseende er med på å gi vinen et image i forhold til målgruppe og kommunisere de verdier som produsenten måtte ha. En fin etikett kan også hjelpe til med å huske vinen. Det er lettere å huske et fint bilde enn et langt og vanskelig navn på fransk eller tysk. Vinbransjen bruker mye midler på merkevarebygging og markedsstrategi.

Er det så noe galt å gå etter en fin etikett? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Kanskje skjuler det seg en riktig god vin bak. Men det kan også være det motsatte. En billig vin med uvanlig etikett eller utseende kan være et markedstriks. De riktig store viner kan være anonyme i sitt utseende. Slik vin henvender seg til de som har noe kunnskap om vin. Navn på vinmark, årgang og produsent vil fortelle alt kunden trenger å vite for å ta sjansen på et kjøp.

Jeg stakk innom Vinmonopolet på Orkanger forleden. Der plukket jeg opp den mest iøynefallende flasken jeg kunne finne: The Cool Wine Merlot designet av Christian Audigier. Her er det designet på flasken og ikke vinen som teller. Audigier designer klær og diverse annet i en såkalt rock ’n’ roll street style.  Den kule vinen lages av et kooperativ i Montpeyroux i Sør-Frankrike. Jeg besøkte produsenten i 2009, uten å bli spesielt imponert.

The Cool Wine Merlot er en ganske enkel rødvin av merlotdrua. Jeg synes den er noe kunstig og syntetisk på smak. Den minner mest av alt om fabrikkframstilt jordbærsyltetøy. Vinen har lav syre og lite konsentrasjon. Den er mild, snill, lett og saftig. Passer best uten mat. Kjøp den gjerne hvis du liker stilen, men vær oppmerksom på at her betaler du minst 100 kroner ekstra for ei fin flaske. En pris på 167 kroner for denne vinen er hinsides enhver fornuft!

Christian Audigier The Cool Wine Merlot 2008
Varenr.: 56985
Pris: kr. 167,-
Land/distrikt: Frankrike/Languedoc
Druer: 100 % merlot





Denne vinspalten har tidligere vært trykket i Avisa Sør-Trøndelag

mandag 7. februar 2011

Restemat av laks


Her i huset bruker vi nesten utelukkende villaks når vi har rosa fisk på menyen. Fisken kjøpes på sommeren fra et par gode kontakter som setter laksenot. Jeg kjøper gjerne 4-5 fisker mellom 2-6 kilo som havner hele i fryseren.

Sist helg tok jeg opp en rugg på 4,4 kilo av fryseren. Halestykket på ca. 1 kilo ble til gravlaks med einebær, mens midstykket ble bakt i folie i ovnen. Etter endt søndagsmiddag var fortsatt laks igjen. Fiskegrateng hadde vi nettopp hatt, og jeg hadde lyst på noe annet. En lettvint lakseform med ostesaus så dagens lys, til glede for små og store.


Lakseform med ostesaus
(stor porsjon, nok til 6 personer)

1 stor blomkål i buketter
ca 400 gram Penne Tricolor (pastarør)
500 gram kokt laks

Ostesaus:
12 dl H-melk
1,5 dl hvetemel
200 gram revet ost
salt og pepper


Del blomkålen i buketter, og kok de knapt møre i lettsaltet vann.
Kok pastarørene etter anvisning på pakken. Jeg valgte her den trefargede varianten, både for farge og smak.

Kok opp 1 l. H-melk i en kjele. Rør ut mel i 2 dl melk og jevn sausen. La det småkoke til melsmaken er borte. Ta kjelen av platen og rør inn den revne osten til den er smeltet. Smak til med salt og pepper.

Ferdig kokt laks deles i biter i ønsket størrelse.

Bland godt avrent blomkål, pasta og laks i ostesausen. Ha det hele i en godt smurt form og gratiner i forvarmet ovn på 200 grader i ca 20 min.

Gratengen ble godt mottatt. 10-åringen ytret noen svake blomkålprotester, men spiste en solid porsjon likevel. Lettvint, sunt og godt.

Drikke: Til lakseformen drakk vi kaldt vann fra egen kilde som ligger 120 meter under jorden. Det passet utmerket. Kranvann fra offentlige vannverk går greit det også.


Penne Tricolor

søndag 6. februar 2011

Heidis musikalske vinliste

Vin trenger ikke bare være lange, nerdete smaksnotater, årganger og rigide bestemmelser om hva som passer best til innbakte kongereker. Vin skal først og fremst være moro og skape glede. Jeg har moret meg med et musikalsk krumspring i vinens navn i dag, og satt sammen en spilleliste av vin-låter av ymse slag. Det er en glede for meg å presentere, helt eksklusivt, min egen musikalske vinliste.


Vi starter opp som seg hør og bør med Hey Brother, Pour The Wine. Det er Dean Martin som forlanger. Han skal man ikke spøke med. Litt mer høflig er The Rolling Stones som ber pent Pass The Wine (Sophia Loren). Nå er det ikke Sophia Loren som fortsetter, men Maria Mena som synger omThis Bottle Of Wine.

Vi rocker på med TNT som også vil ha Bottle Of Wine. Jada. Kom med den. Bring it on. Selv om TNTs vinflaske er vel og bra så er det en fryd for både øre og mere til å gå over til John Lee Hooker. Han har også sans for en Bottle of Wine.

Men en flaske vin er jo noget upresist. Derfor er det godt å presisert vinvalget med Eric Clapton og Bottle Of Red Wine. Rødvin er bra. Det syns UB40 også som er helt entydig på at det er Red Red Wine vi skal ha. Vi drikker jo mest rødvin i vinterhalvåret. Da hjelper det ikke for Nancy Sinatra at hun vil ha Summer Wine. Vi satser på Beaujolais, både sommerlig og rød.

Scrunter fra Trinidad er visstnok både jeger og kokekyndig. Han forlyster seg med Homemade Wine i min spilleliste. Tja, man kan lage vin av så mangt selv om den egentlige definisjonen på vin er gjæret most fra druer. Eartha Kitt lager for eksempel vin av syriner med Lilac Wine. Noe jeg finner besynderlig. Hakket røffere er Alligator Wine med Screaming Jay Hawkins. Ingen silkemyke tanniner der i gården tror jeg.

Det er ikke mye silkemykt over neste låt heller. Vi er tilbake i Norge igjen og metal-bandet Chrome Division forteller om Wine Of Sin. Ikke noe for pusekatter.

Vi setter ned tempoet ned med litt beroligende Pinot Noir fra Sunset Boulevard. Man skal aldri undervurdere effekten av god pinot. Man kan jo bli rent sentimental av mindre, og kanskje havner det noen få Teardrops In My Wine. Det er det Dublin-baserte bandet The Frames som er ansvarlig for tårene.

Noen som ikke tar ansvar overhodet er det islandske bandet Hjaltalín. De har forsyne meg Water Poured In Wine. Ikke stort bedre er Eric Burdon som oppfordrer ufortrødent til å Spill The Wine. Nei og nei, har du hørt på maken.

Mer i min ånd er da jazz-pop-blues-mannen Jimmy Binkley som fyller på med Wine, Wine, Wine. Det kan vi like. Og etter all denne vinen går det som det må gå. Vi får Wine Stained Lips noe Catch 22 tydeligvis også har erfaring med. Slike lepper er verdt en smak, og vi vil hele tiden ha mer...vin.

Jeg liker å smake gammel vin, men ny vin er heller ikke så dumt. Jim Murray er sammen med Bill Gaither, David Phelphs, Michael English og Gary McSpadden er helt gospel-lykkelig over sin New Wine. Det er jo bedre å være glad for ny vin enn å gråte over Yesterday's Wine. Litt country må man også ha på en spilleliste og Willie Nelson representerer med gårsdagens vin. Vi får håpe den har stått kjølig med korken i slik at den ikke er totalt oksidert.

Jeg avslutter denne lille vinøse spillelisten med en israelsk vinblanding ført an av Eitan Masuri. Jeg forstår dessverre ikke teksten i Wine Songs Medley, men det er sikkert en lystig affære.

Heidis musikalske vinliste i sin helhet kan du finne her.

lørdag 5. februar 2011

Trøndersk Matmanifest - en kommentar

I går, altså 4. februar 2011, så Trøndersk Matmanifest dagens lys. Målsetningen er bl.a. følgende: 


"Det Trønderske matmanifestet har i seg en målsetning om å gi oss et sunnere kosthold basert på lokale råvarer. Vi vil fremme god mat og matkultur blant barn og unge. Målet er rett og slett å endre innholdet i trønderske måltider slik at vi spiser sunnere og får økt bevissthet i forhold til hva vi spiser og hvor maten kommer fra.  Men først og fremst handler dette om økt stolthet og økt bevissthet overfor det faktum at vi bor i det trønderske matfatet."


Manifestet er underskrevet av representanter fra politisk hold, av representanter for næringen fra både sjø og landbasert matproduksjon, av forskningsinstitusjoner og det offentlige. 
Hele matmanifestet kan du se her.


Gratulerer! Supert! Flott! Dette er spennende tanker! 


Men helt ærlig, jeg klarer likevel ikke å tenke at det vil skje stort. Dette bare er ord. Joda, det kan henge matmanifest på veggen både her og der, og Trondheimsrestaurantene kan snakke varmt om råvarer. Men skjer det noe mer? Endres holdningene? Jeg kjenner litt for mange trøndere som spiser for å bli mette, og gir blanke i kulturen og smaken. Bare porsjonene er store nok. Forhåpentligvis kommer det handlingsplaner som følger opp matmanifestet, og jeg forutsetter at Oi - Trøndersk Mat og Drikke vil legge arbeid i hvordan man skal utnytte manifestet på best mulig måte. Det ser jeg fram til. 


Jeg har, som mange andre, gledet meg over det italienske måltid i de forskjellige regionene i Italia. I Italia betyr matkulturen alt. Den trenger inn fra alle hold, og du kan ikke unngå å bli en del av det selv om du prøver. Slik er det ikke i Trøndelag, og heller ikke så mange andre steder i Norge. Vi kommer ingen vei med et trøndersk matmanifest dersom det ikke blir relatert til dagliglivet til folk i regionen. Da kan restauranter skryte så mye de vil av kamskjell fra Frøya og indrefilet fra Røros. Den vanlige mann i gata spiser fortsatt taco hver fredag og tilsetter vassen kjøttdeig i en grytepose fra Toro på tirsdag. 


Veikroer og lignende serveringssteder er bånn i bøtta når det gjelder å fremme matkultur. Ikke er det kultur, og man kan jo stille spørsmålstegn om det er mat også. Kvalitet på veikroer har vært en av mine kjepphester i årevis. En standard veikromeny inneholder gjerne hamburgertallerken, ihjelkokt oppdrettslaks med oppvarmede poteter, ferdigkjøttkaker, laget hovedsakelig av feit kjøttfarse, som er innkjøpt i kilovis og serveres med geleaktig tyttebærsyltetøy i en liten rund boks. Er du heldig kommer du over en nymotens kro som serverer "pizzaslice" du kan varme opp i mikrobølgeovn ved siden av disken eller som ligger ferdiglunken i et stativ. En annen ny greie er at du får foccacia til alt. Foccacia er godt, ja, jeg elsker det faktisk. Men trøndersk? Nei, det er det ikke. 


På skolen lager ungene vafler og boller hvis de skulle være så heldige å ha skolekjøkken. Skolene har ikke råd til å lage skikkelig hjemlaget sodd for eksemple, og sviskegrøt er det vel de færreste 10-åringer som har smakt. Det påhviler lærerene et ansvar i å formidle matkultur, noe som ikke vektlegges nok i dag. 


Matprodusentene spiller også en vesentlig rolle i å fremme norsk matkultur. Selv om de fleste norske matprodusenter er stolte av å lage rene, trygge matprodukter som smaker bra kan vi (jeg uttaler meg som bonde nå) bli enda flinkere. Vi kan være mer lydhøre overfor kokker og forbrukere som mener noe om kvaliteten på våre produkter. Vi må slutte å krype ned i skyttergravene hvis noen ytrer noe negativt om norske råvarer. Vi må konstant jobbe med kvalitet. Fra politisk hold må det også gis rammevilkår som sørger for at det fortsatt kan produseres norsk mat i verdensklasse. 


Tilslutt må matvarekjedene begynne å fokusere på kvalitet og ikke bare pris. I verdens beste land å bo i bør vi ta oss råd til å kjøpe råvarer av høy kvalitet. Jeg vil høre kvalitet, kvalitet, kvalitet - ikke bare billig, billig, billig.


Et Matmanifest må nærmest settes intravenøst inn i ryggmargen til hver en trøndersk beboer skal det gjøre monn. Jeg kjenner jeg blir inspirert av manifestet. Jeg vil også være med å bidra. Jeg har derfor laget mitt eget matmanifest. Et manifest jeg kan henge opp på kjøleskapet og bruke i hverdagen. Jeg skal fortsatt glede meg over fremmede matkulturer, spise sushi, taco og annen unorsk mat. Det ene utelukker ikke det andre. Her er mitt matmanifest.



Mitt Matmanifest

1. Jeg ønsker å  formidle norsk matkultur, og spesielt den trønderske mathistorien, til mine barn , til besøkende, til mennesker jeg møter på mine reiser og gjennom mine tekster i ulike sammenhenger.

2. Jeg ønsker å redusere min bruk av bearbeidede ferdigprodukter til fordel for rene råvarer, gjerne dyrket /oppdrettet lokalt.

3. Jeg ønsker å bruke lokale matprodukter fra sjø og land i det daglige kosthold.

4. Jeg ønsker i enda større grad å utforske den trønderske mathistorien, prøve ut gamle oppskrifter og skape nye matretter med røtter i trønderske råvarer.

5. Jeg ønsker med tekst og bilder å fremme norsk matkultur i mitt arbeid med mat og drikke.

Jeg vil oppfordre alle som bor i Norge til å tenke gjennom sitt forhold til norsk matkultur og til sin regions matidentitet. Sammen kan vi skape en sterkere bevissthet, stolthet og kultur rundt norske bord.


5. februar, 2011 - Heidi Jaksland Kvernmo



fredag 4. februar 2011

Vintips: Saken er biff

Min Middag serverer helstekt indrefilet til hovedrett i sitt gjestebud denne helgen. Oppskriften finner du her, mens vintipset følger under.

Biff er helgemat nå på vinterstid og vi har mange typer biff å velge mellom, fra entrecôte til pepperbiff. Dette innlegget skal handle om vin til storfekjøtt, eller okse som noen ynder å kalle det. Et storfe har mange stykningsdeler som kan brukes til biff: mørbrad, flatbiff, indre- og ytrefilet. Når man skal velge vin til biff er det noen enkle regler å følge. Dess mer fett det er i kjøttet, jo mer tanniner, syre og alkohol kan vinen ha. Alkoholen hjelper til med å nøytralisere fettet, mens tannin og syre renser munnen. Storfekjøtt er rikt på proteiner. Tanniner i vinen vil reagere med proteinene og vinen føles mykere i munnen.
Vi skal altså lete etter en litt tøff vin til biff. Men så dukker det opp enda en utfordring, nemlig sausen. Sausen er med på å avgjøre helhetsinntrykket og tyngden i retten. Vanligvis vil saus til biff være fyldig og kanskje rik på fløte eller smør. I slike tilfeller bør vinen ha tyngde og fylde. Er sausen magrere og lettere kan vinen være mindre fyldig. Nå som vi har reglementet i orden kan vi bevege oss ut på vinjakt.

Indrefilet in natura

Jeg har rotet i Bestillingsutvalget og funnet fram til en lekker spanjol. Parés Baltà Mas Elena 2004 (varenr. 45844 - Kr. 159,-) finnes pt ikke i noen polbutikker, men du har den innen en uke hvis du legger inn en bestilling nå. 

Parès Baltà er et familieforetak med røtter tilbake til 1790. Vinmarkene ligger i Penedés i det nordøstlige Spania, og drives økologisk. De har sauer som trasker rundt i vinmarken og sørger for naturlig gjødsling. De har også egne bikuber som gjør en innsats med pollineringen. Vinmarkene ligger mellom 150 og 750 m.o.h. Dette gir en mengde varierte mikroklimaer, noe som gir vinmakerne druemateriale med forskjellig smaksnyanser og struktur de kan komponere interessante viner ut ifra.

Mas Elena er laget på druesortene cabernet sauvignon, merlot og cabernet franc. 04-årgangen begynner å få noen år på seg, og den begynner så smått å få noen lagringsaromaer. Likevel er den svært ungdommelig med duft av mørke bær, fat, sopp, skogsbunn og anis. Mas Elena er en kraftig og fyldig vin med en god porsjon garvestoffer og pen syre. Stoffrik og konsentrert vin som kjennes nesten fløteaktig ut i munnen. Smaker av mørke bær med et distinkt fatpreg som smaker kokos, vanilje og smør. God lengde med tørr, noe rustikk finish. Mye vin for pengene.




Skal du ha vinen allerede denne helga må vi finne på noe godt som allerede står i polets hyller. Røde viner fra Nord-Rhône er for meg fantastiske viner til biff. Her er det syrahdruen som er enerådende og gir viner som ofte smaker av bjørnebær og pepper. Cuvée Luis Belle Crozes Hermitage 2006 (varenr. 45639 - Kr. 199,90) er en mørk, fyldig og sødmefull vin. Druene dyrkes i en åsside og vinmarken har mange gamle vinstokker, de eldste er mellom 70 og 100 år, noe som gir en flott konsentrasjon i vinen. Kraftig vin som dufter og smaker mye.  Her er det moreller og skogsbær, bjørnebær overstrødd med nykvernet pepper, mørk sjokolade, mokka og fat. En liten smaksbombe, rett og slett. Til denne vinen kan du gjerne ha en god og fyldig saus, litt stekt sopp og kanskje litt bacon ved siden av. Denne vinen tåler en god porsjon smaksrikt tilbehør.



Vintips: Lekkert til blåskjellsuppe

Min Middag, bloggen til Ingunn med daglige middagstips, har gjester i helga. Ingunn serverer blåskjellsuppe til forrett, og jeg har brynet meg på valg av vin til suppa. Ingunns oppskrift finner du her.

Naturelle blåskjell trenger ingen kraftig vin, men i denne suppa er det både fløte, chili og ingefær. Vi må gå opp noen hakk på både fylde og smak. Jeg går for Chablis. En god chablis blir sjelden feil til blåskjell. Til den relativt kraftige suppa velger jeg en vin på 1er Cru nivå.



Desvigne Chablis 1er cru Montée de Tonnerre 2009  (vpnr. 80178 – kr. 200,-) finnes i polets basisutvalg og er en favoritt jeg gjerne vender tilbake til. Vinen dufter av eple, sitrus, kalkmineraler, frisk og ren sjø, østers, intet fat. Fyldig vin, ren og fet, fyller hele munnen men er likevel frisk og fruktig. Spennende smaker av sitrus, lime, smøraktig, noe mineraler, men ikke så mye til å begynne med, kommer fram etterhvert. Lang ettersmak. 

torsdag 3. februar 2011

En typisk italiensk vin?

Kan noen fortelle meg hva en "typisk italiensk vin" er? Kan egentlig ikke komme på noe annet vinland som lager viner i med et så bredt spenn som Italia. Bildet er forøvrig tatt i Venezia, og en typisk Veneto-vin finnes egentlig ikke det heller. Det varierer jo fra de letteste, lette Bardolinoer til de tungeste, tunge Amaroner.

Jeg ville ha funnet det ut hvis jeg gikk inn i butikken, selvfølgelig. Det kunne jeg jo ha gjort, men jeg var altfor opptatt med å tøffe sakte framover i den uendelige køen av turister, holde godt på veske og verdisaker og se opp for alle de ekle duene. Nu vel, morsomt var det likevel.

Smaksnotater Côte de Nuits fra nord til sør

For snart en uke siden deltok jeg på en Burgundsmaking i Trondheim. Vi var 10 menn og 2 kvinner som smakte oss gjennom 24 røde viner fra Côte de Nuits. Logikk på oppsett av fligheter var vinmarkenes plassering fra nord til sør.

En lang og fyldig rapport fra smakingen ligger på den flotte bloggen til Rune Rake, og den finner du her. Forøvrig skriver Rune en glimrende blogg det er verdt å bruke tid på. Finn fram laptop'en, synk ned i en god stol og nyt vin- og matopplevelser formidlet på en underholdende måte.

Her er mine smaksnotater fra kvelden, uredigert.

Flight 1: Gevrey-Chambertin 1er Cru 1993 - 2005

1.
1er Cru Combe au Moines Vieille Vigne 2004 (Jean-Marie Fourrier) 525,-
ren, intens, hermetisk sopp, jordlig, god intensitet, men mangler noe dybde på nesen. Noe VA. Ung, sødmefullt anslag, røde bær, god dybde, men litt slapp finish. Blir mer nøtteaktig i glasset. 86

2.
1er Cru Les Cazetiers 1993 (Bruno Clair) 490,-
utviklet aroma, overmoden frukt/plommer, nesten noe plastikk. På smak også noe emmen frukt, litt lite konsentrasjon og medium lengde. 80

3.
1er Cru Clos St.-Jacques 1999 (Sylvie Esmonin) 605,-
ren, lukket, floral, krydret, flott konsentrasjon, mørkere frukt enn foregående. God lengde. Fortsatt veldig ung. Trenger tid for å åpnes. 89

4.
1er Cru Le Poissenot 2002 (Domaine Geantet-Pansiot) 530,-

Intens og flott pn-duft, morell og bringebær, mineraler. Fast, ung, savner konsentrasjon av frukt helt ut, men bevares, det er bra. Tanninstruktur hele veien. 85

Flight 2: Chambolle-Musigny 1er Cru 1993 - 2005

1.
1er Cru Cras 2002 (Ghislaine Barthod) 700,-

ren, konsentrert, alkoholisk aroma, krydret, mørk frukt. Etter noen sniff lukker den seg, totalt.
God konsentrasjon, faste tanniner, men fløyelsaktig i måten de oppfører seg på. God lengde, men vanskelig å få tak i dette. Kommer veldig i finish, med en flott pn-frukt. 89(92)

2.
1er Cru Les Charmes 1993 (Domaine Amiot-Servelle) 630,-
uklar, grumset, brickrød farge. utviklet aroma, tørket frukt, hasselnøtter, jordlig og mineralsk nese. Dyp, pen fruktighet til alderen å være, blyantviss, faste tanniner hele veien, men mye bunnfall gjør det bittert.
85


3.
1er Cru Les Hauts-Doix 1996 (Robert Groffier) 765,-

skikkelig kork, kjeller,
Kork også i munnen, men mye god frukt under det.
- ikke poeng

4.
1er Cru Les Amoureuses 2005 (Jacques-Frederic Mugnier) 1220,-

På karaffel 2-3 t
ren, ung, flakkende aromaer. Åpent og innbydende, sensuell pn, og så helt stram og lukket. så våger den seg litt fram igjen. Grønnsåpe. Mye fat som ligger utenpå. pene, røde bær, kirsebær, bringebær, Noe lavere syre enn forventet.
Dyp, deilig frukt, voldsom konsentrasjon, tight, tett og ung, gir ikke fra seg mye, men frukten er flott, fatbruket blir med tiden integrert. 90 (95)


Flight 3: Vosne-Romanée 1er Cru 1999 - 2005
1.
1er Cru Aux Brulées 2005 (Nicolas Potel) 500,-

ren, såpeaktig aroma, ung, mye duft, men ikke så komplex fordi den er lukket. Etterhvert kommer den seg på nesne, innbydende røde bær,
Konsentrert, masse av alt, pen syre, faste tanniner, røde bær, noe lær, krekling, mye mineraler. 88

2.
1er Cru Chaumes 1999 (Jean Tardy) 630,-
ren, mineralsk, noe animalsk stil med mye røde bær under, kommer mye blyantspiss,
konsentrert, noe metallisk virker litt malplassert, røde bær, flot konsentrasjon og lengde. 85

3.
1er Cru Chaumes 2002 (Daniel Rion) 350,-
innbydende flott duft, pn, bringebær, jordbær, veldig jordbærrabarbra, tranebær. komplex.
Åpen, deilig og sensuell frukt, herlig, lang og fast. Veldig dybde, balansert. fortsatt ung, men herlig å drikke nå. 92

4.
1er Cru Malconsorts 2002 (Francois Lamarche) 430,-
Smørkarameller, intens, ung frukt, litt mer lukket enn den forrige, krydret, røyk,
kommer mye i munnen, fyldig, fast, konsentrert. Vakker finish med masse røde bær, moreller,
Munnen bedre enn nesen. Drikker godt nå, men kan godt ligge lenger
90

Flight 4: Nuits St.-Georges 1er Cru 1991 - 2002
1.
1er Cru Boudots 2002 (Jean Grivot) 800,-
ren, ung, ikke noe spesielle aromaer som stikker seg ut, krydret
fruktig, middels fyldig, virker lettere enn vosne-r.??? mindre smakskraft på denne. god frukt i munnen 85

2.
1er Cru Haut-Pruliers 2000 (Daniel Rion) 350,-
ren, marsipan, røde bær, kirsebær, pn-typisk, frisk og fruktig, god frukt hele veien, lang, sødmefull,
87

3.
1er Cru Les Roncières 1991 (Robert Chevillon) 470,-
moden aroma, deilig, noe animalsk, tørket frukt, mineralsk,
fast og fin, tørre tanniner, men god frukt fortsatt. litt kommodeskuff, tørker ut litt i finish, kompleksitet jeg liker. 88

4.
1er Cru Clos des Porrets St.-Georges 1999 (Henri Gouges) 550,-

noe lukket, veldig vanskelig å få tak i. Tanninrik, mørk frukt under, god lengde med frukt hele veien, tanniner er veldig dominerende, men de er pene. 85


Vi går over til Grand Cru, og her er alt større.

Flight 5: Côte de Nuits Grand Cru, Gevrey til Chambolle 1996 - 2002


1.
Grand Cru Chapelle-Chambertin 1996 (Jean et Jean-Louis Trapet) 910,-
intens, konsentrert nese, noe alkoholisk, men ikke skjemmende, krydder,
fast, ung, krydret, dyp, alkohol også i munnen. Litt grønn og tørr i finish
89

2.
Grand Cru Chambertin 2002 (Philippe Charlopin-Parizot)
intens, stor aroma, røde bær, karamell, brent sukker, hint av mandarinskall. VA
krydret, mørke frukt, konsentrert, fyldig, deilig frukt som gir masse inne i munnen, varm finish, stor,
noen vegetalske toner
86

3.
Grand Cru Clos de la Roche 1999 (Hubert Lignier)
krydret, nøtteaktig, ristet hasselnøtt, ikke masse. ung, rød frukt.
Frisk, flott syre og god frukt, lang, konsentrert, varer og varer, tørr finish
88

4.
Grand Cru Musigny 2001 (Jaques-Fréderic Mugnier) 2150,-
Noe alkoholisk og nøtteaktig denne også først. konsentrert frukt, ung, mørkerøde bær, lang, konsentrert. lang
90

Flight 6: Cote de Nuits Grand Cru, Vougeot til Vosne 1978 - 2003

1.
Grand Cru Clos Vougeot Musigni 1996 (Gros Frere et Sœur) 750,-

ren, dyp frukt, mørke kirsebær, konsentrert nese, ingen stikk av noe
Flott frukt, konsentrert, dypt inntrengende frukt, feminin samtidig som den er kraftfull og voldsom. En feminin kulestøter? Finner ikke bedre ord. flott lengde. velbalansert.
93


2.
Grand Cru Clos Vougeot 1978 (Christian Confuron) 910,-
moden bouquet, kommode, faktisk endel kirsebær i dybden her også, under aldringspreget. møbelplysj. kommmer av og til karamellpreg.
avslepne tanniner, lite. pen frukt under. noen bitterstoffer i en tørr, noe uttørket finish. Tørket frukt, fiken,
87

3.
Grand Cru Echezeaux 2002 (Jean Grivot) 1300,-
rød frukt, relativt åpen, kommer mer og mer pinot frukt. jordbær, kirsebær, intens, flott, nå kom den. mmm på duft.
fantastisk munnfølelse, faste tanniner, parfymert pinot, sensuell, konsentrert. Kanskje ikke ekstremt komplex, den har det ungdommelige og feminine, sensuelle og innbydende, men ikke masser av mineraler og annet snacks. Veldig flott balanse og lengde. Tanniner faste i finish, pen syre. 95

4.
Grand Cru La Grande Rue 2003 (Francois Lamarche) 910,-
Intens flott nese, hint av VA, karamell, noe høyt eikebruk
her dominerer fatbruken alt for mye. jammy, klissete frukt, nedtur på denne. smørkaramell, lite frukt forhold til eik. Ny verden stil. Grei lengde, men noe tørr bitter finish. 83



onsdag 2. februar 2011

Fiskelykke - vin til sei

Trondheimsfjorden er full av sei og andre svømmende matretter. Tror jeg må ut på en aldri så liten fisketur…

Det er sjelden seien får den store spalteplassen i matbladene. Den ties i hjel framfor mer edle fisker som laks, ørret, breiflabb og kveite. Men seien er en allsidig fisk med god smak. Tenk bare på stekt småsei på grovt hjemmebakt brød med et glass ukomplisert hvitvin til. Det er så enkelt og godt at det blir en kulinarisk nytelse. Seibiff med løk er en gammel tradisjonsrett. En smørstekt seifilet med dill eller andre urter servert med sprø grønnsaker er himmelsk. Jeg vil først og fremst anbefale hvitvin til sei. En lett og fruktig rødvin går greit, men hvitvin er bedre. En generell anbefaling er sauvignon blanc fra Loire (for eksempel Sancerre) eller en Muscadet fra samme område. Vinho Verde fra Portugal, Soave og Verdicchio fra Italia er også gode viner til sei.

Monacesca Verdicchio di Matelica 2008 (varenr. 80197 – kr. 144,90) er fra Marche i Italia, fra DOC-området som kalles Verdicchio di Matelica. Vinmarkene i dette området her ligger i høyden rundt den lille landsbyen Matelica. Forskjeller mellom dag og natt-temperaturen, lav avkastning i vinmarkene og et kalkholdig jordsmonn gir stramme, slanke viner med ren fruktkarakter og tiltalende mineralitet. Produsenten La Monacesca omtales som en skinnende stjerne med stabil, høy kvalitet på sine viner.

Monacesca Verdicchio di Matelica 2008 er en god matvin med fin syre og saftig fruktpreg. Middels fyldig vin med duft av sitrus, fersken og mandler. Frisk fruktighet og god syre balanseres med et lite streif av sødme. Vellaget vin med lang ettersmak der man aner den karakteristiske verdicchio-bitterheten. Fyldig i munnen med smak av sitrus og fersken med mineraler under og en lang ettersmak. Dette er lekker vin til sei!