fredag 28. januar 2011

Hestepromp og bosnisk hjemmebrent

Ord for lukt og smak i vin kan være høyst forskjellig fra person til person. Mye av det du smaker kan beskrives konkret, for eksempel syre, tanniner og lengde på ettersmak. Dette er målbare ting. Hva du lukter i vinen er det verre med. Det går mer på hvilke lukter du har lagret i hukommelsen gjennom livet. Smaker du kun for deg selv har det ikke noe å si, men skal du formidle dette til noen andre må man finne mer allmenngyldige uttrykk som de fleste kan relatere noe til.

Her forleden smakte jeg en saftig ueiket tempeanillo/garnacha fra Spania. Duften sender meg tilbake til bestemors kjøkken der hun holder på å safte rips og solbær. Bestefaren min kommer inn med store bøtter fylt med bær han har plukket i hagen, og hu mor safter. Akkurat den lukten sitter jeg med i nesen, og minnene strømmer på. Ingen andre enn akkurat jeg kan vite hvordan lukten på bestemors kjøkken var da hun saftet. Jeg noterer derfor ned nyplukket rips og solbær, råsaft av hagebær eller noe i den duren. Det vil være dekkende.

Av og til noterer jeg høyst personlige stikkord som jeg gjør om på hvis notatet skal publiseres. Eksempelvis fikk Bordeauxvinen Chateau Beychevelle 1967 det lite tiltalende stikkordet ”hestpromp” i margen. Det er den lukta som siver ut når man løfter en bakfot for å renske en hov og hesten ganske infernalsk finner det for godt å la tarmgassene slippe ut. Hestefolk vil vite hva jeg snakker om, men for andre blir dette uforståelig.

Noen ganger spør jeg min ektemake, bonden, hva han lukter i vinen. Svarene reflekterer hans verden. Det kan lukte silosyre/maursyre (sør-franske blandingsviner som har gjenomgått malolaktisk gjæring), nyslått gras (sauvignon blanc), nye båsmatter (moden riesling) og den nylige kommentaren om den nevnte spanske vinen; ettersmak som bosnisk hjemmebrent. Nåja.

Vinen det var snakk om var den spanske Fiesta de Azuly y Garanza 2009 (varenr. 52253 – Kr. 118, 50) og den er veldig langt fra bosnisk hjemmebrent, tro meg. Denne saftige spanske rødvinen kommer fra Navarra. Azul y Garanza har sine 40 hektar med vinmarker i ørkenen der årlig regnfall er lav (selvfølgelig, det er jo ørken) og variasjon mellom dag- ognattemperaturene er stor. Denne vinen er laget på 60 % tempranillo og 40 % garnacha. Druene er økologisk dyrket, og vinen er spontangjæret i sementtanker i en uke, med skallkontakt i ytterligere syv dager.

Fiesta de Azuly y Garanza 2009 er en herlig vin til en behagelig pris. Så ren og klar fruktsmak. Saftig, leskende og deilig. Duft av nyplukket rips og solbær, råsaft av hagebær (dvs. bestemor som safter). Det samme tas opp i smak, men det er absolutt ingen saft-vin. Ueiket rund og sødmefull. En skikkelig sjarmør!

Vinen finnes i testutvalg og er i en mengde polutsalg rundt om i landet. Sjekk om den er nær deg her.

Flaskefoto: Vinmonopolet

onsdag 26. januar 2011

Bordeaux vs Burgund til and

Denne anden fotograferte jeg i en park i Bordeaux under En Primeur-smakingen i april 2008. Anden så ut til å trives veldig godt i Bordeaux, og bekymret seg ikke nevneverdig over hva slags vin som vil passe best hvis den tilfeldigvis skulle få sin brystfilet frest i en glohet stekepanne. Jeg, derimot, klarer ikke å bestemme meg for om jeg foretrekker Bordeaux eller Burgund i glasset når jeg spiser and.

And er noe av det beste jeg vet. Vinvalg til and kan jo være så mangt. Anden er en fet og smaksrik fugl som krever en vin med en viss smakskraft. Til helgens andebryst gikk jeg ned i kjelleren etter to godbiter fra henholdsvis Burgund og Bordeaux som er mine to andefølgefavoritter. Det var duket for en liten konkurranse:
Reserve de la Comtesse 2004 vs Arlaud Morey-Saint-Denis 1er Cru Les Ruchots 2004
Jeg smaker begge først uten mat.
2004 Arlaud Morey-Saint-Denis 1er Cru Les Rouchots. Varenr. 49721 - kr 490,- Importør: Moestue. Selges nå i 2006 årgang.
Ren, noe jordlig, mye duft, har mistet den ungdommelige bringebærpregede, intense pinot-duften og fått mer modne aromaer. Fortsatt mye frukt. Har gått inn i et mørkere område, mineraler, jordbær, appelsinskall tørket på vedovn (noe jeg ofte finner i burgundere med noen år på baken men som ikke kan karakteriseres som modne eller gamle ennå), allehånde. Middels fyldig, mye smakskraft, trenger dypt inn i munnen med en smak som domineres av moreller. Silketanniner, overraskende åpen. Jeg prøvde den for et år siden og da var den helt utilnærmelig. Prøvde den første gang i 2007 og da var den helt himmelsk i sin ungdommelige "pinothet". Pen syre, pen alkohol på 13,5 – vel integrert, god konsentrasjon av frukten, ørlite pinglete og syrlig i finish ved første smaking, selv om lengden er utrolig lang. Dette kommer seg når den får mer luft.
Jeg gir den hele 92 poeng. Så, hva nå? Kan Bordeaux overgå dette?

Reserve de la Comtesse er andrevinen til 2. cru-slottet Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande i Pauillac. Bare de beste druene blir brukt til førstevinen, og ordet "andrevin" kan virke litt negativt. Men andrevinen er ikke egentlig et resteprodukt av forkastede druer. Samme jordsmonn, samme gode kjellerteknikk og dedikerte vinmakere gjør andrevinene til gode kjøp. De er billigere og kan ofte drikkes før sine storebrødre. Førstevinene er Best of the Best, men andrevinen er jaggu ikke dårlig den heller.
2004 Reserve de la Comtesse. Innkjøpt på tax-free et sted til en pris jeg har glemt.
Tung duft, noe lukket, cassis, svaier mellom elegante florale fioltoner og tung sigarkasse og rulletobakk. Kirsebærsjokoladekonfekt. Jordlig. Kommer mer og mer.
Tørr, fast, fyldig, mye eik som sitter utenpå. Fortsatt ung, med en deilig fresh frukt og markant tanninstruktur. Likevel litt tung plommeaktig ettersmak der eiken dominerer veldig. Mangler noe kompleksitet slik den fremstår nå. Alkoholen på 13 % skinner litt igjenom i finish, men det er ikke skjemmende. God lengde. 87
1-0 til burgunderen etter smaking. Hva skjer når anden vagger inn i vurderingen?
Skinnet på andebrystene hadde jeg rutet opp og krydret med salt og pepper. Det fikk en rask steking i en veldig varm jernpanne til fettet kom piplende ut og den boblende andehuden ble til svor. Så fikk de kose seg et kvarters tid i ovnen. Tilbehør var en enkel risotto og saus laget av karamellisert sukker, andekraft, balsamicoedikk og presset appelsinjuice. Å kalle det saus er nesten for drøyt, det skal bare få dråper til av dette søte klisset for å sette en ekstra spiss på anden.
Ganske kraftige smaker det her, altså. Jeg prøvde først burgunderen. Den smeltet sammen med anden i munnen, og lekte seg med en intens smakskraft samtidig som den bevarte elegansen. Risottoens kremete konsistens og andens fete hud takles godt av de polerte tanninene, noe jeg var litt usikker på om den skulle gjøre. Når maten er svelget unna sitter det fortsatt et ørlite pinotpreg igjen bak i munnen. Svært vellykket!
Så var det Bordeauxen sin tur. Dette var min bordkavalers favoritt uten matfølge. Han likte den fyldige stilen. Dette gikk også godt til anden. Den fyldige vinen tok ikke overhånd og hadde ingen problemer med den kraftige og spesielle sausen. Noe burgunderen slet mer med. Men eikepreget klarer ikke å smelte sammen med maten, den er for ung og uferdig. Det hele blir litt plumt og røft. Ikke en elegant helhet som burgunderen skapte. Jeg tror resultatet hadde vært annerledes med en eldre, mer utviklet vin.
Kampen mellom Reserve de la Comtesse 2004 og Arlaud Morey-Saint-Denis 1er Cru Les Ruchots 2004 endte med seier til Burgund. ...denne gangen.

onsdag 19. januar 2011

Pastel del Choclo


Noen land kryper under huden på deg, lager spor og du føler en tiltrekkning til språket, folket, naturen, ja rett og slett litt småforelsket.

Da jeg kom hjem fra Chile etter et besøk i november følte jeg det slik, og fikk veldig lyst til å lage tradisjonell chilensk mat. Det store internettet visste veien til mange sider om mat fra Sør-Amerika, men foreløpig er jeg ikke helt fornøyd med hva jeg har funnet. Tips mottas med takk.

Men den som leter finner, og tilsutt fant jeg fant oppskrift på Pastel del Choclo på southamericanfood.about.com. Pastel del Choclo kan vel oversettes med noe ala mais-pai og er en tradisjonell rett som ikke er så lett å beskrive. En slags kjøttpai uten paideig, men med topping av moste maiskjerner.

Det finnes en mengde forskjellige oppskrifter på Pastel del Choclo. Det er gjerne slik med tradisjonelle retter. Her er den jeg har prøvd, noe moderert til norske forhold. Det er noe arbeid med denne retten, så du må beregne ca en times tilberedningstid. Oppskriften rekker til 4-5 personer

Pastel del Choclo

3 gule løk, hakket
3 ss matolje
ca 700 gram karbonadedeig/kjøttdeig
2 ts spisskummen (Cumin - fås bl.a. i innvandrerbutikker og velassorterte dagligvarebutikker)
2 ts salt
1/2 ts pepper
3 bokser (3-pack) med maiskorn
ca 1,5-2 dl H-melk
ca 50 gram smør
1 ss sukker
En neve rosiner
2-3 ss melis
3 hardkokte egg
kyllingkjøtt - 1 pakke ferdig salatkjøtt, eller rens kjøtt av en 1/2 grillet kylling
(sorte oliven)

Stek løken lett i olje til den er blank. Brun så karbonadedeigen, og tilsett spisskummen, salt og pepper. Når alt er en brun, grynete tas gryten av platen.

3 bokser maiskjerner has i en foodprocessor eller blender og tilsettes ca 0,5 dl H-melk. Kjør i noen minutter til massen har en kremete konsistens.

Smelt 50 gram smør i en panne. Tilsett 1 ts salt, 1 ss sukker og maisblandingen. Tilsett resten av melken (ca. 1,5 dl) og rør til blandingen tykner, 5-10 minutter.

Forvarm ovnen til ca 200 grader.

Ha karbonadeblandingen i bunnen av et rimelig stort ildfast fat, med høy kant. Strø over rosiner og hardkokte egg i båter. Du kan gjerne strø over sorte oliven også. Jeg foretrekker å servere dem ved siden av. Spre kyllingkjøttet på toppen.

Hell så over maisblandingen, og spre den utover. Strø melis over (Ja, jeg vet det høres snålt ut).

Stek paien i ovnen i ca 20-30 minutter til maisblandingen er gyldenbrun.

Ferske og gode grønnsaker er Chiles største pre i matveien, og retten bør få følge av en god salat, gjerne med moden avocado, rødløk og gode tomater.

Vel bekomme!

mandag 17. januar 2011

Hurra for Trøndelag!


Akkurat i dag ha æ bodd 14 år i Trøndelag. Æ ha lært abakle teng om skogsdreft, krøtter og trøndera. Har lært mæ ord som gaddj (som ikke er en bøyningsform av å gidde, men ei død furu) inful, øksen, hainnbåggårom, sjænngras, gaptrast, knøvvel, gnåggå, poinnji og kopphainnduk. Mye har jeg lært, men jeg sier fortsatt at jeg bor i ET trønderlån, som av trøndere antakelig oppfattes som noe en trønder får av en bank og ikke det tradisjonelle lange huset som kalles for EI trønderlån. Ei lån – låna. Hmm.

Opprinnelig kommer jeg fra Bødalen, ei lita bygd i Røyken kommune ca. 35 km fra Oslo. Men for fjorten år siden forlot jeg altså det urbane Østland til fordel for det ikke fullt så urbane Trøndelag.

Noen av de trønderske skikkene kom litt bardus på. Sodd for eksempel. Sodd har for meg vært noe man kjøpte på hermetikkboks når man hadde for dårlig tid til å lage middag. Trøndersodd heter det, og høres egentlig litt makabert ut. Hvis du tenker nøye etter. Første gang jeg fikk ordentlig sodd var i et selskap. Det var en stor rund-dag og folk hadde pyntet seg og greier. Da vi satt oss til bords syns jeg jo det var litt rart med dype tallerkener og melkeglass, men, men. Så kom soddet. Ah, suppe til forrett tenkte jeg. Det er jo godt. Jeg spiste opp, og ventet på hovedretten. Men nei, det kom ingen hovedrett, det kom bare mer suppe.

Det kom ingen vin, heller. Kun brus og noe guffent og brunt på glassmugger som ble kalt tomtebrygg.

- Hva er dette? tenkte jeg.

- En gjeng med avholdsfolk?

…De var ikke avholdsfolk, trønderne. De begynte bare mye senere… og i kopp.

Det var mye nytt å tilpasse seg til. Eller… det var ikke mye nytt. Det var veldig mye gammelt som man måtte tilpasse seg til. Tradisjoner og skikker som hadde fungert i årtier, århundrer, og som man som ny ikke umiddelbart skulle tukle så mye med. Serviettbretting for eksempel. Jeg ble satt inn i en julebordkomité det første året jeg bodde på Geitastranda. Bygde-Norge elsker komiteer. Så fort noe skal gjøres settes det ned en komité. Jeg tror faktisk det finnes en komité hvis eneste jobb er å sette ned alle disse komiteene. Nu vel, dagen for julebordet kom, og komiteen skulle pynte. Jeg tok til å brette servietter. Jeg brettet de i pene vifter som min mor har lært meg at det skal vi gjøre når vi dekker til fin middag. Det har vi alltid gjort hjemme på samfunnshuset i Bødalen. Men å brette serviettene som vifter skulle jeg visst ikke ha gjort.

- Hva er det du gjør? hørte jeg en morsk stemme si.

- Jeg bretter sånne vifter, sa jeg. Det er vel dekorativt og fint og stilig?

- Her har vi alltid brettet i trekant, mumlet stemmen.

Så da lærte jeg det. Serviettbretting tukler du ikke med sånn helt uten videre på bøgda.

Når man kommer ny til ei bygd er det ikke alltid like lett å bli kjent. Uansett hvor hyggelig og imøtekommende folk måtte være. Når alle kjenner alle fra før, er det mange nye navn man skal både lære og også sette disse folkene i rette sammenhenger. Det første året brukte jeg på å lære om alle som var døde og hvilke slektsforhold de hadde til de som levde.

Men, når du endelig har lært deg noen navn så finner du ut at det er ikke fullt så enkelt. Det er ikke bare for- og etternavn. Nei, folk blir kalt med gårdsnavn også, og de ligner ikke det spor på det de heter til etternavn.

Nilsen – blir til Berget

Magnussen blir til Sandgrova eller Sandgroven, og i flertall Sandgrovsingan.

Eriksen blir til Arnstu, men nå heter han som før het Eriksen for Gjeten

Solstad blir til Jostu.

Husdal blir til Sandberg.

En stund var jeg usikker selv faktisk, på hva jeg het og hvor jeg bodde. Etternavnet på familien var Kvernmo, mens jeg het Jaksland. Gården heter Hammerfjeld. Naboen heter også Hammerfjeld, men han bor ikke på Hammerfjeld, han bor i Aunlykkja. Ingen kaller forresten gården her for Hammerfjeld heller, den kalles for Aunet (Sukk).

Så når du har kommet så lang at du har lært deg døde og levende, for- og etternavn OG gårdsnavn, da må du lære det på trøndersk. Og det er ikke så lett for en stakkars østlending.

For Halsen – det blir til Hæsja,

Ryggen blir til Ryddja,

Kristine blir til Krestine

Kornelius til Kanelles.

Og Elling uttales noen ganger Ellen

??? Puh, forvirringen er komplett.

Men nå, etter 14 år begynner ting å komme på plass. Æ kainn nå mesta uttal Litjesbakkan som en innfødt, men ”skihlje” er komplett umulig å uttale. Jeg øver hver dag på setningen - Det va skihlje at det skoill fallast fær deinn derre tailljtballjen. (Ikke helt korrekt stavet det uttrykket, så ikke nok med at jeg ikke kan si det, jeg kan ikke skrive det heller). Jeg begynner så smått å føle meg litt trøndersk innvendig. Jeg får nesten klump i halsen når jeg hører "Trivelige Trøndelag" på trønderradio'n. Jeg vet at når noen snakker om en som heter Åge, så heter han Aleksandersen til etternavn. Jeg heier på Team Dag i Det Store Korslaget, brenner pinsebål og koker kleppsup og sodd. Alt i alt, så er det kjøle triveli' i Trøndelag.

fredag 14. januar 2011

Deilig råttenskap

Tidlig i desember dro jeg til hovedstaden for å smake vin. Smakingen var i privat regi, og vinene var av det eldre slaget, innkjøpt på auksjon i Danmark. Det antatte høydepunktet var Chateau d'Yquem 1967. Innholdet i den gamle flasken var brunoransje og karamellfarget. Château d'Yquem er det ypperste av ypperst i Sauternes. Den gyldne, søte nektaren som omtales som udødelig står gjerne på lista over klassikere en vinelsker ønsker å smake før han dør. Åtte forventningsfulle neser finner veien ned i glasset…

Noen av verdens aller beste søtviner kommer fra Sauternes sør i Bordeaux der elven Garonne møter bielven Ciron. Her dyrkes grønne druer av typen semillon, sauvignon blanc og muscadelle. Semillon er desidert viktigst. Dette området er spesielt utsatt for det som kalles edelråte. På høsten vil det kjølige elvevannet fra Ciron blande seg med den varmere Garonne og opp stiger en tåke som legger seg over vinmarkene. Under slike forhold kan det oppstå råte. Gjerningsmannen er Botrytis Cinerea, en liten lumsk soppspore som kan gjøre sunne og vakre drueklaser til grå og muggen guffe, den fryktede gråråten. Men i Sauternes, og en rekke andre søtvinsproduserende områder, blir det ikke slik. Den tunge, gråe tåken som snek seg inn i vinmarkene kvelden før forvinner i løpet av formiddagen. Solstrålene tørker druene og en mild bris blåser mellom vinrankene. Den lille soppen Botrytis vet ikke sin arme råd, men angriper likevel druene. Han punkterer skallet og druene skrumper inn. Vannet i drua fordamer, sukkeret konsentreres og vi sitter igjen med en gylden, intens søt druesaft. Når vinen er ferdiggjæret vil mye av sukkeret fortsatt være igjen i vinen og vi får en naturlig søt vin.

En slik vinmark ser ikke spesielt appetittlig ut. Det henger råtne druer på rekke og rad, og selv om råten er edel er den ikke pen å se på. Høsting av druene er en tidskrevende prosess. Alle druer må plukkes for hånd. Råten utvikles litt i rykk og napp så vinmarken må plukkes over flere ganger. Mengden vin fra slike druer er liten, og når både innhøsting og tilvirking er komplisert og tidskrevende blir dette dyre dråper.

Tilbake i Oslo har de åtte nesene konstatert at denne flasken med d’Yquem fra 1967 lukter karamell. Vi snurrer på glasset med den ravbrune vinen og en deltaker syns han finner et snev av Dijon-sennep. Vi nikker alle sammen, og finner til og med fram et glass sennep for å sammenligne. Selv finner jeg også duft av tørket mandarinskall, svisker, fiken og honning. Tung og fyldig i munnen, konsentrert karamellsaus, kandisert frukt og en ekstremt tiltalende syre som knytter smakene sammen, balanserer sødmen og varer og varer lenge etter munnfullen er svelget ned. ”Dette er perfekt følge til Creme Brulee” blir det sagt og vi nikker igjen henført. Likevel, dette er ikke en optimal flaske sier en som har smakt årgangen før. Om den er verdt de 6000 kronene vi betalte for den? Njaaa, kanskje ikke, men det var en veldig flott vin.

Fredagens anbefaling er Château Doisy-Däene 2007 (Varenr. 53136 i BU - Pris: kr. 424,-). Jeg smakte den i november og fikk oppleve en ungdom som duftet av sitrus, honning og tørket fiken. Konsentrert og søt, med distinkt syre og lang, deilig ettersmak. Vinen må bestilles. Men bor du i Oslo-området finnes det noen flasker i Vinmonopolets utsalg på Røa.

God helg!

Foto: Importøren

Deler av denne artikkelen har tidligere vært publisert i Avisa Sør-Trøndelag

mandag 10. januar 2011

En liten sang om druer

Lurt på hvordan i all verden du skal lære å huske alle de rare druenavnene? Ta en titt på hvordan denne Master of Wine-studenten gjør det :)


fredag 7. januar 2011

Sjekk ut ny matblogg

MinMiddag er en splitter ny matblogg som ønsker å spre matglede og fokus på enkle, men sunne oppskrifter. Bloggen skrives av Ingunn som har gitt seg selv en nyttårsutfordring: Legge ut hva hun spiser til middag hver dag i hele 2011. Her er det duket for en mengde middagstips.
Ta en titt!


torsdag 6. januar 2011

Tarzans jungelrestaurant

Tuk-tuk sjåføren peker nedover en svingete vei som forsvinner inn i grønt bladverk. Der er restauranten. Der ligger Snake House. For sikkerhets skyld utveksler jeg telefonnummer med den blide Long slik at jeg kan få tak i ham når jeg vil hjem. Vi er i Sihanokville i Kambodsja, og skal teste ut restauranten som huser Kambodsjas største samling av slanger.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg, men dette er uten tvil den særeste restauranten jeg har vært på. Inne i det grønne bladverket finner du først Snake Pit, en liten bar der du kan slappe av med en aperitiff. Noen skritt lenger fram blir du ført inn på en sti der terrariene med slanger står på rekke og rad. En solid pyton kveilere seg bedagelig på en seng av grønt kunstgress og en viper har fått et dødningehode klistret på navneskiltet. Den er svært giftig. Litt lenger framme blir vi møtt av skarpe fugleskrik og vi ser et gult fareskilt: "Advarsel. Krokodiller eget ansvar." Fuglene fortsetter å bråke. Det er kakaduer, papegøuer og andre rariteter med store, gule, kromme nebb. De har også fått klistret på gule fareskilt på burene. "Fare! Fugler" står det. Vi våger oss lenger. I en betongdam med bru over kan vi skue ned på en gruppe små krokodiller. De er ikke større enn halvmeteren omtrent. De ser fredelige ut. Litt lenger framme en større dam, med større krokodiller. De glir fredsommelig rundt i vannet, mens halen svinger og gir kraftfullt bakdrift. En stor, mørk krokodille ligger med åpent gap. Det ser ut som den smiler, men smilet når aldri øynene.

Etter å ha gått en runde entrer vi restauranten. Det hører med til historien at jeg har en stor fascinasjon for slanger og øgler, og oppsøker gjerne steder der man kan beskue de mektige krypdyrene. Jeg var etter denne runden helt yr etter å ha sett så mange reptiler, og det absurde med hele restauranten fikk meg til å fnise helt uhemmet.

Vi blir plassert ved bordet vårt. Det er en stor leirkrukke med glasslokk. Nede i krukken ligger den en sammenkveilet slange. Bak oss står rekken av terrarier, alle med slanger. Rett fram svaier en boa, en ordinær en, står det på skiltet. Den er aktiv, og klatrer oppetter glassveggen så man kan se de stramme musklene trekke seg sammen ved hver bevegelse. Jeg synes den ser sulten ut. Ved siden av nabobordet er det en liten dam beplantet med grønne planter. Midt i dammen ligger en krokodille.Den er tjoret med en kjetting i en løpestreng. Den har også fått gult skilt: "Fare: Krokodille" og "No Swimming" står det. Det frister heller ikke. Det er ingen gjester i restauranten enda, og jeg går meg en runde fortsatt yr og fnisende. I et kar sitter en stor grågrønn frosk. Den sier ingenting. Ved siden av ligger en babykrokodille. Den ser overlykkelig ut der den ligger og gaper med sylkvasse melketenner. Restauranten deles i to platå der et gedigent akvarium, ja nærmest en stor dam, fyller mesteparten av den øvre delen. Bord med hvite duker er plassert rundt dammen. Fugler skriker og grønne blader blafrer. Lianer slynger seg ned fra taket og jeg hadde ikke blitt noe overrasket hvis Tarzan svingte seg ned gjennom restauranten og rasket meg med seg mens han ulte sin sedvanlige eh...lyd.

Vi bestilte krokodille. Den kom i mange små biter, den var seig, det smakte som en blanding av reke og kylling. Hard krydret. Mer interessant enn godt. Vinfølget var restaurantens eneste hvitvin. Den var sør-fransk, halvtørr og litt for gammel. Navnet har jeg fortrengt.

Etter krokodillen var svelget ned ble vi sittende en god stund ved bordet. Alle de ni servitørene som var på jobb hadde glemt oss. Enda det ikke var noen andre gjester i restauranten. Men de ni hadde en hyggelig passiar ved bardisken, og vi ville ikke forstyrre. Jeg var i strålende humør uansett. Omsider fikk vi regningen, og jeg ringte min private tuk-tuk sjåfør som putrende tok oss hjem til hotellet.


Flere bilder og info om Sihanoukville finner du her.

onsdag 5. januar 2011

Min Lille Vinøse Årskavalkade 2010

Tilbake etter en aldri så liten julebloggpause på et par uker for å prøve å komme ajour med alskens gjøremål og for å bli kvitt en ilter forkjølelse som trøblet det til med julens planlagte viner. Ingen vits i å kaste bort gode viner på tett nese og manglende smak. Grem!

En noe "vin-tam" jul er derfor ikke noe å berette om, så jeg gjør en aldri så liten årskavalkade istedet. En bitteliten en. Det er så populært med slike kåringer i disse dager.

Beste vinopplevelse: Alltid vanskelig å velge for det er mange viner på et år, men smakingen av Ch. Ausone 1945 rager svært høyt. Se bloggposten fra denne fantastiske smakingen her.

Største skuffelse: DRC Richebourg 1969 - Smakt i begynnelsen av desember 2010. Dette viser hvordan høye forventinger gjør at man faller svært langt ned. Smaksnotat lyder følgende: 1969 DRC Richebourg (ca. 5500 kr.- auksjon) Brun farge. Duft (?) av soyasaus, buljong, nesten madeira, gammel sviske og tørket fiken. Gammel vin med tørket frukt. Emmen plomme, oksidert eple, nesten calvados-smak uten alkoholen. Nesten ingen tanniner igjen, varer en grei stund, men mangler det meste. Etter 10 min.: Ektrem smak av buljong og nype. Sukk. Mest sannsynlig lagret feil. ...og jeg som hadde gledet meg sånn til denne!



Beste reise: Septemberturen til Ontario i Canada med Roger Waters og The Wall i Toronto. Yes! Yes! Yes! Min personlige konsertanmeldelse finner du her. På vinsiden var dette også en god tur, med interessante viner og imponerende vinprodusenter (og noen av husene deres). Veldig morsomt å bli tatt så godt imot av alle produsenter. Inniskillin (bildet under) hadde virkelig lagt seg i selen, og dekket opp et bord i vinmarken der de serverte frosne druer (fryst ned i januar) og smaking av Icewine.


Mest lærerike reise: Maule-turen til Chile forandret noen forutinntatte holdninger til Chile. Joda, de store dominante vinfirmaene pøser ut mye billigviner, fruktdrevne, søtladne og eikede. Men det er mye mer å se på i Chile. Chile har nå et økende antall av små, ekte vinprodusenter som absolutt er på rett vei. Vi skal ikke være utelukkende kritiske til de store firmaene heller. Selv om de kjører på med kommersielle bestselgere så kjører de også på med mange spennende sideprosjekter som er verdt å se nærmere på. De forsker på tekniske saker og ting og utforsker nye områder. Ta en titt på denne reklamen for den nye vinen Kankana del Elqui fra Vina San Pedro (De med Gato Negro, vet du). Jeg ble imponert da jeg smakte den i Chile, og krysser fingrene for at den kommer til Norge.




Særeste restaurantbesøk: Snake House i Kambodsja. Ikke bare årets særeste, det særeste noensinne! Jeg lo meg gjennom hele måltidet. En liten sak fra dette besøket er snart klart. Følg med i morgen!

Dette var noen av mine høydepunkt. Hva var din beste (vin)opplevelse i 2010?