Et smake-eventyr i 5 akter (5/5)

Ptrrroo. Hold an, dere. En stor forglemmelse er i ferd med å finne sted. Det kan fort skje når man full av iver skal fortelle alt på en gang. På et eller annet tidspunkt denne kvelden dukker det nemlig opp en sopprisotto. Den ble laget av Karl Kristian, MR (Master of Risotto) og bør absolutt ikke forbigås i stillhet. Risottoen var passe fast (på den fasteste siden av passe) og nydelig på smak. De vakre, småerotiske traktkantarellene var nyplukket og både soppen og dens velduft ble velvillig bragt rundt i en plastpose slik at vi alle kunne stikke nesa nedi og lukte.

Traktkantarellens høvding  Karl Kristian, MR 

Vi var etter hvert klare for vilt fra Trøndelag. En indrefilet av hjort, en elgfilet og en hjortfile kom på bordet. Kjøttet kom fra den store skogen der vindamen bodde, og kokekaren Heini sørget for et perfekt stekt kjøtt. Tilbehøret var enkelt, kun sopp-pirog av grov rug og trøndersopp (ingen kommentarer om trege, soppbefengte trøndere, takk).

Aldo Conterno Barolo Granbussia 1970

Første årgang (testversjon) etter Aldo skilte lag med sin bror Giovanni Conterno i 1969 for å lage vin med nye teknikker. Noe uklar i glasset, men ren nese. Kjøttkraft, appelsinskall, mahogny. Videre er notatet noe intetsigende med ordene: velbalansert, middels fyldig, saftig, lang ettersmak.

Giacomo Conterno Monfortino 1937

Halvmadeirisert – ikke ført noe videre notat

Manissero Barolo 1920

Det var mange overraskelser denne vakre høstkvelden. Dette var en av dem. Verten var ikke særlig optimistisk på 91-åringens vegne. Kun 2 % sjanse fikk den. I pur trass skinte vinen oransje og klart i glasset. En karamellaktig, cognaclignende nese fremsto som alt annet enn ”gone”.  Den var riktignok gammel, lett uttørket og tørr, men det er vel noen og enhver når de nærmer seg 100? Det virkelig spennende med gamlingen er frukten som finnes der. Dypt nede ligger det rognebær, tørkede nyper og hvit rips.

Giacomo Conterno Monfortino 1947

En utfordrende vin som var vanskelig å forstå. Den krever mer erfaring enn jeg har. Eller er det fordi min personlige oppfatning av volatile viner stort sett gir negative utslag? Vindamen strever med å forstå. Duften minner om velbrukte sokker, karamell, smør og svak oppkast. Rundt bordet vurderes den som overveldende flott. Christopher mener det er det volatile preget som forvirrer meg. Rune omtaler senere vinen som ”the best 47 Monfortino ever”.    

Giuseppe Mascarello Barolo 1964

Skyet, oransje. Frisk nese…

Det var en kort og brå avslutning på notatene, men mer sto det ikke i blokka denne kvelden.

Vi har kommet til slutten av siste akt i det lille barolo-eventyret. Nå handler det ikke om barolo i det hele tatt. Det er bare osten og desserten som gjenstår. 

Osten var blåmuggostene stilton og gorgonzola dolce, en litt mildere type gorgonzola. Nydelig ost skaffet til veie av Liora. Fra Trøndelag kom Tilsiter fra Orkladal Ysteri og Grotteost fra Hitra Gårdsmat. Trønderne ble godt mottatt i hovedstaden. Det var veldig hyggelig, og jeg antar begge ostenes mødre blir glade over å høre det.

Eiswein-kokte pærer med en syrlig krem smaksatt med hjemmelaget vaniljesukker fikk følge av tre Eiswein. Hermann Dönnhoff Oberhauser Brucke Riesling Eiswein i årgang 2008 og 2000 harmonerte godt med desserten begge to, men noe videre notater ble ikke ført. Ikke på Melsheimer Riesling Eiswein 2010 heller, men den glemmes ikke så lett. Det var et stygt troll med sine 24 gram syre og 320 gram sukker per liter. Med en slik syre finnes det ingen balanse og trollet styrtet i fossen som det beistet det var. Takk likevel til Ville som gjorde oss alle en syreerfaring rikere.

Ferreira Vintage Port 1963 var medbragt av vindamen selv. Hun kjenner vinen veldig godt og dette var Ikke en optimal flaske. God vin, men frukten blir litt borte, og alkoholen dermed ganske fremtredende.

Timene fra vi satt oss til bords har blitt mange (over 8). Klokken nærmet seg ett på natten, og vindamen gjorde mine til å gå.

– Hvor skal du hen så tidlig? Vi har jo Cristal 1964 igjen...

Vår vert Rune tar et solid grep rundt flasken. Den åpnes med et ørlite psssht og får æren av å runde av kvelden på en utmerket måte.

Legg merke til det rocka djeveltegnet Rune umerkelig viser når han griper om flaska. Hmmm?

Vindamen takket omsider for seg. Mens hun tok på seg støvlettene i gangen lurte hun på hvordan hun skulle vise den takknemligheten hun følte for å ha fått lov til å være med på å smake disse vinene, for generøsiteten og det gode selskap. Hun bestemte seg for å skrive et eventyr til takk. Et eventyr om en eventyrlig aften.

…og hadde vinlista vært lengre så hadde eventyret vært lengre også.

Snipp, snapp, snute, så var smake-eventyret ute!