torsdag 16. desember 2010

Minichampis som bordkort

Designet er antakelig det mest spennende med denne mini-champisen fra Nicolas Feuillatte. Disse to søte, små flaskene rommer 2 dl og kommer i en tørr utgave (den blå/turkise) og en rosé utgave (den rosa) Slike småflasker har økende popularitet og henvender seg i hovedsak til et ungt? og hipt publikum. Med en hendig liten stropp kan partyfolket sprade rundt med bærbar champis rundt håndleddet. ...og kanskje drikke med sugerør i matchende farge.

Et morsomt tips er å bruke disse flaskene som bordkort til juleselskapet. Eller kanskje enda bedre, på nyttårsaften. Blå flaske til gutta, rosa til jentene. Vil garantert slå an.


Nicolas Feuillatte One Four Brut

Varenr.: 43502 - Pris: 128,90 kroner for 20 cl.

Druer: 40% pinot noir og 40% pinot meunier, 20% chardonnay

One Four Brut har en ren og fruktig duft av roser og sommerepler. Mitt eksemplar hadde ikke så mye bobler, men vinen var frisk med smak av overmodne epler og minner faktisk litt om eplecider. Lettdrikkelig.

Denne må bestilles på polet, men lagerføres av enkelte polutsalg. Hvilke kan du se her.


Nicolas Feuillatte One Four Rose

Varenr.: 43501 - Pris: 128,90 kroner for 20 cl.

Druer: 60% pinot noir og 30% pinot meunier, 10% chardonnay

Roséutgaven av One Four har lakserosa farge og duft av bringebærdrops. Vinen er tørr med fin syre. Den er fyldigere enn brut-typen, men heller ikke denne er særlig kompleks. Smaken går i retning av sitrus og syrlige drops. Medium lengde.

Denne må også bestilles på polet, men lagerføres av ganske mange polutsalg. Flere enn brut-utgaven. Hvilke kan du se her.

tirsdag 14. desember 2010

Moderne kontra tradisjonelle viner

«Man trenger ikke ha syv generasjoner bak seg for å lage god vin» mumlet en moderne vinmaker fra Chile til meg på ei vinmesse.

Diskusjonen i kretser der vinelskere ferdes dreies titt og ofte inn på det moderne kontra det tradisjonelle. Dette er ingen enkel diskusjon. Jeg er vanligvis opptatt av framtid og nyskaping, men når det gjelder vin er jeg tilbøyelig til å like det tradisjonelle. De mest moderne vinskapere vil lage vin slik kunden vil ha den. Markedsmakten bestemmer hvordan vinen skal være. Tradisjonalistene vil bevare historien og lager vin som viser et bestemt område slik det bestandig har vært uten å slippe til nye tanker.

Moderne, kommersielle viner er vellagede og gode, men i mine øyne blir de fort kjedelige. De mangler det lille ekstra som gjør de verdt å dvele lenger ved. Idet vinen blir et industrielt produkt og mister bindeleddet til bondens kjærlige hender har de ikke lenger en historie å fortelle. Vinen blir bare en drikk, akkurat som Coca-Cola.

Tradisjonalistene kan nok ofte være rigide i sitt syn på hvordan en vin fra en bestemt vinmark skal smake. Dette har de lært av bestefar som igjen har lært det fra sin far. Selv om det i dag vanligvis brukes moderne teknologi også hos disse, er det den gamle vinstilen som gjelder. Selv om man gjennom generasjoner har lært hva som fungerer i forhold til jordsmonn og klima så kan "den eneste, riktige vei" også være et onde. Kanskje er det området helt perfekt for å dyrke en annen druesort? Kanskje skal man høste på et annet tidspunkt? Senke avkastningen? Hvilke viner går vi glipp av fordi tradisjoner bestemmer hvordan ting skal og må være? Dømmer vi vinene nord og ned hvis de er utypiske for et område selv om de er veldig gode?

Kanskje finner vi de mest spennende vinene i krysningspunktet mellom det moderne og det tradisjonelle? Viner som har et såkalt moderne uttrykk og en vinmaker som benytter nyfunnen vitenskap for å lage best mulig vin, men som også bærer med seg historien og kulturen, som har lag på lag av smaker og bærer fingeravtrykk fra voksestedet. Eller er det den gode følelsen du får når du gjenkjenner erketypiske karakterer i en gammel vin fra et område du kjenner godt som er ettertraktet?

Jeg syns det er vanskelig å ta stilling til alle disse tingene. Jeg vil ha begge deler. Jeg vil ha mulighet til å velge, bytte på, og like det ene og det andre akkurat når det passer meg. Jeg vil være åpen for nyskapninger og glede meg over tradisjoner. Jeg vil drikke gamle Bordeauxviner og moderne chilenske syrah'er og nyte begge med like stor glede, bare på forskjellig måte. Gjør det meg vinglete?

tirsdag 7. desember 2010

Kaffe i pappkrus - trendy eller traurig?


Jeg har nettopp kommet tilbake fra et besøk i Oslo. I morgenrushet ned mot Oslo S slo det meg hvor mange som gikk rundt med pappbeger med kaffe. Ikke så rart kanskje, for det er lettvint å få tak i kaffe i by'n. Hvert et hjørne med respekt for seg selv har jo kaffe å by på. Men all denne kaffen får meg til å undre. Er vi bare så kaffetørste at vi alltid må ha et beger innen rekkevidde? Har vi blitt påvirket av filmer der hippe, urbane, unge og vakre mennesker løper rundt med kaffebeger mens de er på farten?

Jeg er veldig glad i kaffe. Avhengig nesten. Jeg kan dessverre ikke veldig mye om kaffe, men jeg finner emnet svært interessant. Det er nesten som med vin. Terroir, jordsmonn, agronomens arbeid og det som skjer etterpå.

Jeg er kresen på min kaffe. Jeg liker at kaffen er ordentlig varm. Har den blitt lunken drikker jeg den ikke. Kald kaffe liker jeg ikke i det hele tatt. Jeg drikker heller ikke pulverkaffe hvis jeg kan unngå det.

Favorittkaffen min er blå Java og brun Bali. Jeg kjøper gjerne halvkiloer i spesialforretning og maler kaffebønnene selv. Jeg har en liten elektrisk kvern og kan få kaffe malt kun sekunder før bruk. Det blir god kaffe det. Spesielt hvis jeg får den i riktige kopper. Den beste kaffen liker jeg å drikke av kopp med asjett under. Ikke for stor, ikke for liten (hvis det da ikke er espresso). Store vide kopper gjør at kaffen blir kald for fort, og det liker jeg jo ikke. Jeg liker ikke hvis materialet koppen er laget av er for tykt. Jeg ønsker å drikke kaffe, ikke koppen. Jeg drikker merkelig nok kaffe av kjedelige krus om morgenen, og kruset fylles med industriprodusert kaffe fra Coop.

Jeg kjøper meg kaffe i pappkrus jeg også. Men jeg liker ikke å gå rundt med det. Jeg liker ikke å drikke gjennom plastlokk heller. Jeg vil nyte den gode kaffen. Sitte ned. Slappe av. Derfor er pappbeger i farten ikke noe for meg. Jeg lurer på hvor mye av denne begerkaffen som transporteres gjennom gatene som blir kastet? Man ser jo sjelden folk drikker denne kaffen. De bare bærer rundt på begeret. ...og veskene og posene og dytter barnevogn og triller sykkel. Jeg forstår jo det at folk skal ha med seg denne kaffen dit de skal, men er kaffen egentlig noe god når de har kommet seg fram?

Men jeg må innrømme at når jeg ruslet mot gate'n på flyplassen på vei hjem til Trøndelag med et pappbeger med kaffe i den ene hånden, en bag i den andre og veska over skulderen, ja da følte jeg meg urban og trendy. Moderne. Støvlettene matchet begerfargen. Kaffen smakte greit.

Begge foto: Morguefile

lørdag 4. desember 2010

En glad elg til jul


Dagens lille gladsak. Denne lykkelige elgen fra River's Edge kan kjøpes fra en rekke nettbutikker som fører slike rariteter. Finnes også som and, hest, hund, bjørn og armadillo. Tast inn River's Edge Bottle Holders på din prefererte søkemotor, og vips så har du mange gode julegaveideer.

fredag 3. desember 2010

Med hånden inn i ånden

Jeg skjønner ikke hvordan du husker på alle vinene du smaker sa min mann til meg en kveld. «Jeg kan huske dårlig hjemmebrent jeg smakte for 20 år siden, men vinen vi drakk forrige uke husker jeg ikke på» sa han. Trønderen.

Jeg husker i stor grad vinene jeg smaker, men slettes ikke alle. Mange er heller ikke verdt å huske på. De glir stillferdig over i kategorien enkel og grei, uten særpreg. Noen viner huskes fordi de er forferdelige, mens andre huskes fordi de er meget gode. Jeg kjøper sjelden samme vin to ganger. Det er alltid spennende å prøve noe nytt. Da får du flere smaksreferanser i hodet og utvikler deg til å bli en bedre smaker. Den enkleste måten å huske viner man smaker på er å skrive notater. Min russisklærer på gymnaset sa bestandig ”med hånden inn i ånden” da vi til det kjedsommelige måtte skrive bøying av russiske verb. Det er noe i dette munnhellet. Skriver du noe ned så huskes det lettere. Og så er det jo en fordel at du kan se på notatene i ettertid.

Denne fredagskvelden er det en italiener som skal i glasset. Giribaldi Barbera d’Alba Superiore 2007 (varenr. 50749 BU – Kr.109,90) Blårød på farge, gjennomskinnelig. Middels intensitet i nesen med karakter av skogsbær, anis, noe lær. Saftig vin, middels fyldig, bløte tanniner i starten som strammer til noe mot slutten av smakskurven og går over til å gi et noe grønt og bittert preg til slutt. Pen syrestruktur, god bærfrukt som domineres av blåbær og krekling, noe dominerende fatbruk, medium lengde med noe bitterhet i avslutning. Virker også svakt volatil.

Litt skuffet. Har smakt denne på messe og husker den som bedre enn dette. Likevel ingen dårlig vin til rundt hundrelappen, og til kveldens take-away pizza viskes småfeilene ut, og gir en helt grei vinopplevelse.

Foto: Importøren

onsdag 1. desember 2010

Julegavetips til vindiggeren

For noen år siden fikk jeg en julegave som både overrasket og gledet stort. Julegaven var fra min mann og var ganske stor og tung. ”Dette er nok ikke diamanter” tenkte jeg, og regnet heller med at det kanskje var noe til bilen. Men nei, gaven besto av en eske med vin. Vinene var pakket inn hver for seg, og en liten konvolutt med informasjon var klistret på hver flaske. Vinene skulle prøves blindt, noe jeg synes er særdeles morsomt og lærerikt.

Den første vinen ble prøvd i jula. Italienske Val dei Molini Garganega 2006 er en fruktig hvitvin som dufter av tropisk mango. Den er fyldig med medium syre og smak av sitrus, tropisk frukt og mineraler. En god hverdagsvin jeg kommer til å kjøpe igjen.

Vin nummer to kom mindre heldig ut. Jeg klarte aldri å finne ut hva dette var, til tross for at den kommer fra Bordeaux, ett av mine favorittområder. Vinen var rød og duftet av solbær, pepper og syltede bær. Middels fylde med lite frukt, lett bittert kjernepreg og med en ubehagelig tørr og bitter finish. Ch. le Grand Housteau 2006 er ingen stor vin. Spar heller pengene.

Tredjemann derimot, var en vinner. Masi Passo Doble 2005 fra Argentina smaker av mørke bær, kirsebærsjokoladekonfekt, noe vanilje og bjørnebærkompott. Fyldig vin med pen avslutning og langt, diskret fruktpreg i ettersmak.

Nummer fire var en svært så tydelig cabernet sauvignon fra Chile. Castillo di Molina inspirerte faktisk til en hel spalte viet cabernetdrua, og chileneren var ukas vin den uka.

Da jeg stakk nesa ned i glasset fra flaske fem var det ikke mulig å kjenne annet enn korksmak. Dermed ble vin nummer seks åpnet. Vinen hadde en innbydende duft av plommer og kirsebær, medium syre i munnen, faste, men modne tanniner og god konsentrasjon. Alt pekte mot temperanillo fra Nord-Spania. Tamaral Roble er at av de bedre kjøpene fra Ribera del Duero med god fruktkonsentrasjon, smak av sursøte kirsebær og elegant eikepreg.

Den syvende vinen ble tatt sent en kveld jeg kom hjem fra reise og var for sliten til å tenke. Jeg bare fjernet papiret og skjenket i uten å analysere i det hele tatt. Ikke husker jeg hva vinen het heller.

Så var det klart for vin nummer åtte. ”Grüner veltliner fra Østerrike” fastslo jeg, og sannelig, det var helt korrekt. Strasser Hasel Alte Reben fra Allram er en tørr hvitvin med god syre. En typeriktig grüner med sin fruktige aroma av fersken og hvit pepper. Fyldig, litt fet i munnen og krydret smak av fersken og grapefrukt. Lang lengde og deilig friskhet.

Denne julegaven varte til langt utpå nyåret og ga meg både glede og utfordringer. Et godt julegavetips til alle som digger vin. Her er det rom for både "vanlige" viner og mer eksklusive varianter. Et lite håp om gjentakelse av gaven kan kanskje undertegnede håpe på også?