Lite bildebrev fra Chile

En usedvanlig lang dag. Har smakt litt for lite viner (kun 14-15 stk), ventet litt for lenge på det meste, nytt den varme chilenske solen i fulle drag, hørt på musikk på Ipod'en i mange, lange mil og ellers hatt det ganske hyggelig.

.

Første dag i Chile startet med sauvignon blanc-smaking hos Vinedos Puertas, der seks produsenter viste fram sine viner. Gode viner, selv om ingen ga meg stjerner i øynene. 35 South 2009 fra San Pedro var min favoritt.

Jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn når du oppdager at denne fuglen sirkler over deg. Gribbene er som kjent åtseletere, og jeg syntes de så litt rart på meg der de svevet på luftstrømmene over mitt hode.

Palquibudi, et nytt og spennende vinområde i Curico man kan merke seg for fremtiden. Druene dyrkes i dalbunnen og oppover åsene. Forskjell på temperaturen nede i dalen og i høyden kan være på 4 grader, og gir spillerom for druesorter med forskjellig modningstid.

En hane hakker i vinmarken hos Raices i Majadilla.

¡Hola Chile!

Kofferten pakkes igjen. Jeg står på farten til å dra til Chile.

Jeg har ikke fått noe program, men vet at vi er tre skribenter, en engelskmann, en brasilianer og meg som skal bli bedre kjent med Maule og Curico. Jeg har også fått et hint om at vi skal se på "dry farming" carignan fra gamle vinmarker. Det er vår i Chile nå, og jeg ser overhodet ikke mørkt på å forlate novemberkulde og glatte veier for en ukes tid.

Viner fra Chile var i vinden da jeg begynte min vinkarriere i Vinmonopolets butikk i Asker i 1995. Annenhver vin jeg solgte het Canepa eller Vina Maipo. Disse to bestselgerne sto hendig plassert under disken i spesielle stativ som rommet 48 flasker. Stativene måtte stadig fylles opp.

Går du inn på et polutsalg i dag er Chile-hylla relativ smal. Chile har fra slutten av 90-tallet og hele 2000-tallet fram til 2008 hatt en markant nedgang i salget. I 2008 kom Chile igjen fram i lyset i Vinmonopolets fokusområde for juli. Chile har siden så smått begynt å klatre oppover salgstallstigen igjen. Det går smått, men det går riktig vei.

Hvorfor gikk det neddoverbakke for Chile? Økt konkurranse fra bl.a. Italia som også ga mye vin for pengene og et langt større mangfold. Man gikk kanskje litt lei av den kommersielle stilen, med fruktdrevne bomber av solbær og fat. Produsentene i Chile pøste bare på med mer av det samme. Utvalget av chilensk vin var og er lite og ganske kjedelig. I tillegg gikk journalistene lei av Chile. Det var ikke så mye mer å si. Det var bare kommersielt, og det liker vi ikke, gjør vi vel?

Jeg besøkte Chile i fjor også, og skrev i en vinspalte at jeg var skuffet over at ingen av vinene med pluss i margen var å få i Norge. Nå håper jeg å få enda mer kunnskap om det langstrakte landet i Sør-Amerika og om det er noe nytt og spennende på gang.

Konferansehotell suger

Jeg har tilbragt to dager på Rica Hell i Nord-Trøndelag. Dette er et av Norges største kurs- og konferansehotell. Jeg er her på, jepp, akkurat, en konferanse. Nok en gang slår det meg at jeg ikke liker slike hoteller i det hele tatt. Jeg ankommer til lunsj. I spisesalen møtes lukten av halvgamle, svette menn og bugnende lunsjbord. Sultne folk sjokker seg langsomt frem mens de balanserer bittesmå fat med haug på. Lunsjbordet ser imponerende ut, men det er bare på liksom. Prøv en eggeomelett, eggerøre eller en pai på et konferansehotell. Traurige greier. Hønene som legger denne typen konferanse-egg må være av gummitypen som piper når hunden tygger på den. Slike høner legger nok disse gummiaktige eggene som brukes på konferansehotell. Hvorfor brukes ikke ordentlige egg? Kunstig eggepulver har ikke noe med god mat å gjøre.

Denne høna kan bestilles hos www.birkemo.no

På kvelden serveres festmiddag til drøyt 100 personer. På papiret en ganske imponerende meny med både kamskjell fra Hitra og kalv fra Røros. Men på tallerkenen er det ikke like imponerende. Kamskjell er alltid godt, men det begynner å bli litt kjedelig. Jeg har spist kamskjell til forrett på diverse hoteller i årevis. Finn på noe nytt, vær så snill. Røkt sik med pepperotkrem eller noe sånt. Noe nytt, noe annet. Kokkene har antakelig tenkt det samme og prøvd seg på kreativt tilbehør til kamskjellene. Men det er ikke særlig vellykket. Jo flere smaker, jo mer spennende ser ut til å være tanken. Her var det soyasaus, syltet gresskar i firkant, avocadokrem og blodgrapefrukt i trekant i skjønn forening. Sa jeg skjønn forening? Det var nok en slags forening, men skjønn var den ikke. Vinfølget var Chardonnay L fra Laroche. (varenr. 6358 - kr.101,90) Enkel, søfransk chardonnay. Syrefattig, tam, lite fruktkonsentrasjon, totalt mangel på eleganse, kort ettersmak der kun alkoholen sitter igjen i svelget. Ja, ja.

Hovedrett kommer inn, og kokken viser igjen sin fascinasjon for geometriske figurer. En stor firkantet kloss med noe som var laget av potet. Smakte ikke potet men skulle visstnok være det. Kanskje sånn potet som er laget av gummihøne? Vet ikke. På toppen av klossen lå en oval potetskive. Den var litt rå. Kalven fra Røros kom i en rull med en søtlig smak innrullet. Det var ganske ok. Ved siden av lå det en butt pølse laget av lam. Den var smaksrik, passe fet og krydret med friske urter. Måltidets høydepunkt. Til høyre lå det en bananformet bakt løk og en båtformet terrin antakelig av sellerirot eller noe med gul gele på toppen. Nok en gang mange smaker som ikke nødvendigvis harmonerte. Likevel godkjent i min bok. Men så var det vinen. Marques de Chive Tempranillo Crianza (varenr. 11248 - kr. 89,90) ble skjenket. I det hele tatt å komme på å velge denne vinen til kalv vitner om manglende kompetanse og respekt for mat- og vininteresserte hotellgjester. Rund vin, middels fyldig, blottet for syre og tanniner, kunstig sødladen frukt som minner mest om hjemmelaget solbærsaft. Hjemmelaget sombærsaft hadde forresten vært å foretrekke. Ettersmaken varer dessverre en stund, og det kunne jo vært bra hvis den hadde vært noe god. Det er den ikke. Det var jo ingen frukt der, bare emmen vanilje fra fatet.

Herre min skaper, hva er det de tenker på på dette hotellet? Serverer man kalv og kamskjell og presenterer mat og vin med både kokk og sommelier (eh??) bør det være bedre enn dette. Dette var bare trist. Unnskyldningen om at konferansegjester ikke er særlig interessert i vin holder ikke. Det er ikke noe rart de ikke er interessert i vin når de blir servert sånt skvip som dette.

Selve logistikken på hotellet er meget god. Det skal de ha. Alle gjester får blide smil og går hverken sultne eller tørste. Dynene er gode og det er rent og pent. Men maten og særdeles vinene som serveres er under en hver kritikk. Gjør noe med det!

Whisky in the morning

Hva er vel bedre enn å pense tankene inn på god maltwhisky en mandags formiddag?

Elsker du whisky og har lyst til å dele lidenskapen med andre whiskyelskere er nettstedet Whisky Connosr noe for deg. Et sosialt nettverk for alle som liker whisky, om du er nybegynner eller proff. Her kan du dele notater om dine favorittwhiskyer og kommentere. Du kan liste opp hva du har i barskapet og hva du ønsker å ha der. Designet på selve siden er godt og brukervennlig. Dette er et av nettstedene jeg er innom flere ganger ukentlig.

Selv liker jeg egentlig alle typer whisky. Bare de er særegne og vellagede, og ikke overkommersielle. Noen ganger er jeg i humør til å drikke bourbon, andre ganger har jeg et mer irsk sinnelag. Skotsk whisky nyter jeg nok oftest, og skal jeg velge kun en whisky å ta med på en øde øy (slitent konsept, ja, jeg vet det) blir det mest sannsynlig en fra Islay.

Islay-whisky er spesiell. Den har en slik karakter at du enten liker den eller hater den. Noen synes det blir for mye røyk, hav, tang og torv å få i munnen, mens andre synes at det er dette som er ekte whisky.

Caol Ila 12 Years Old er en Islay-whisky som jevnlig finnes i skapet mitt. Caol Ila er det gæliske navnet for Islay-sundet. (Sound of Islay) Jeg har også sett navnet beskrevet som lyden av Islay. Selv om dette lyder svært poetisk så er det altså det trange stredet som skiller Islay fra Jura som navnet kommer fra. I gamle dager puffet små kull-fyrte båter fram og tilbake mellom disse to øyene. Lastet med bygg, kull og tomme fat den ene veien, og fullastet med whisky på returen. Nå er destilleriet modernisert, men fortsatt maltes bygg lokalt, og vann hentes fra den nærliggende kilden Ban.

Caol Ila 12 Years Old er en fyldig og særegen whisky med et flott røykpreg, og korrekt smak av maltet bygg og tørr sjøluft. Rund og kompleks med lang ettersmak. Denne whiskyen kommer i 20 cl. flaske og finnes på alle pol til 149 kroner. Finnes også i bestillingsutvalget i 70 cl flasker. Prisen er da 469 kroner og den kan bestilles med varenr. 47018-01

Besøk på kontoret

Her sitter jeg fredelig sent en lørdagskveld. Sjekker de siste e-poster og nyheter. Så krasler det på pulten. Jeg kikker i retningen der kraslingen pågår. Så sannelig, opp ledningen på den gamle pc-høytaleren kommer det ei mus klatrende. Hun titter over kanten på kontorpulten og kravler seg på plass bak høytaleren uten en lyd.

Her sitter hun i ro. Helt i ro. Jeg finner raskt fram fotoapparatet og tar bilde av den lille. Legg merke til rødvinsflekkene på kontorpulten. Uffda.

Den lille musa mi er ikke i form. Jeg snakker mildt til henne. Spør hvordan hun har det. Ganske hyklersk i grunnen, for den lille i dårlig form har mest sannsynlig forsynt seg av "maten" jeg la ut for noen dager siden. Hun tusler vekk under noen regninger som ligger til betaling og blir nok en gang sittende helt i ro. Lenge. Så piler hun i vei til en ublid skjebne. Jeg går til sengs med dårlig samvittighet.

Ekte blandevann fra Fever Tree

Hvorfor kjøpe brennevin av ypperste kvalitet for å blande det med dårlig blandevann?

Dette spørsmålet ble stilt av Charles Rolls og Tim Warrillow, mennene bak Fever Tree Tonic Water uten kunstige tilsettningsstoffer.

Vi vet alle at mineralvann inneholder mange kunstige stoffer. Brus er gjerne kunstig farget, kunstig smakssatt og tilsatt kunstige tilsetningsstoffer for at den skal holde seg godt over tid. At disse kunstige stoffene ikke er særlig bra for kroppen vet vi, men alternativene er få og ikke alltid lett tilgjengelige.

Fever Tree Premium Tonic Water ble lansert i Storbritannia i 2005. Navnet Fever Tree er inspirert av cinchona-treet. Barken på dette treet inneholder kinin, en av hovedingrediensene i tonic. Som kjent ble kinin brukt som febernedsettende middel i behandling av malaria.

Fever Tree Tonic Water er laget kun av naturlige ingredienser. Kinin av høy kvalitet hentes fra grensen mellom Kongo og Rwanda, den blandes med rent kildevann og åtte botaniske smaker som blandt annet inkluderer bitre appelsiner (marmelade-appelsiner) fra Tanzania. Boblene er små og kremete, smaken himmelsk. Flaskene kommer i hendig størrelse på 200 ml og prisen er kr. 29,- hos Chez Nous i Trondheim. Ikke billig nei, men kvalitet koster. Kan man bruke noen hundrelapper på god gin, kan man alltids bruke noen tiere på blandevannet. Fever Tree-serien består i tillegg til Tonic av Ginger Ale, Bitter Lemon, Soda Water og Lemonade. Anbefales!

Verdens styggeste rein?

Må bare bringe videre et bilde av dette reinsdyrhodet vi har hengende på hytta. Det er kjøpt på auksjon på 50-tallet, og har nå prydet gavlveggen på hytta i årtier. Jeg vil gjerne kaste det ut, men dette familieklenodiet fra min manns familie er det simpelthen ikke mulig å kvitte seg med da det visstnok hersker en mengde sentimentale grunner til å beholde det. Men videre pent kan man vel ikke si at det er?