søndag 31. oktober 2010

De mystiske Faustino-mennene

«Jeg skal ha den flaska med bilde av presten/kongen/dommeren/paven» Forslagene er mange, og de handler alle om de spanske rødvinene Faustino I, Faustino V og Faustino VI. Disse tre vinene har alle et malt mannsportrett på etiketten. Men hvem er egentlig disse mennene?

Faustino-gruppen er en stor aktør i spansk vinindustri. Selskapet er familieeid på fjerde generasjon og har eierinteresser i syv vinerier i fire forskjellige spanske distrikt. Den gedigne vinkjelleren hos Faustino rommer mye vin. Til enhver tid ligger det 45 000 vintønner der, og bodegaen huser 9 millioner flasker av typen Reserva og Gran Reserva som ligger til modning. Historien til vinhuset strekker seg tilbake til 1861 da den unge spanjolen Eleuterio Martinez Arzok startet å selge vin i Rioja-området. Vinen ble solgt rett fra fatene fra ei hestekjerre. Faustino-familien overtok rundt 1930, og begynte å tappe vinen på flasker. I 1960 ble merkevaren Faustino lansert over hele verden.

Jeg gjestet Bodega Faustino i oktober i fjor, og fikk omvisning på husets museum. Her henger reproduksjoner av maleriene som pryder etikettene og endelig fikk jeg svar på hvem de mystiske mennene på Faustinoflaskene var.


Faustino 1 Gran Reserva 1998 (varenr. 678 – Kr. 192,90) er den velkjente toppvinen i Faustino-familien med frostet glass og gulltråd. Den er fyldig og fast med god konsentrasjon og smak av jordbær, skogsbær og vanilje. Lang ettersmak med tydelig fatkarakter.

Portrettet på etiketten forestiller Nicolaes Van Bambeeck. Bambeeck var en handelsmann fra Amsterdam som handlet med tekstiler. Bildet er malt av Rembrand i 1641 og originalen henger i Brüssel.



Faustino V Reserva 2004 (varenr. 685 – Kr. 149,90) er den mellomste vinen i Faustinohierarkiet. Flasken bærer bilde av den østerrikske operakomponisten Christoph Willibald Gluck som levde på midten av 1700-tallet. Han skal visstnok ha sagt: ”Gi meg penger slik at jeg kan kjøpe vin. Med vin kan jeg få inspirasjon til å komponere god musikk”. Bildet er malt av Joseph Duplessis og henger i Kunsthistoriske Museum i Wien. Faustino V er en middels fyldig vin, med smak av fat, smør og syltede moreller.



Faustino VII 2007 (varenr. 1393 -kr. 104,90) er den enkleste av Faustinoene, men personlig synes jeg den er et bedre kjøp enn Faustino V. Her er det Marten Pepijn som er avbildet på etiketten. Pepijn var maler fra Nederland og levde fra 1575-1643. Penselen er her svinget av Antonhy Van Dyck, og originalen kan sees i Koninklijk Museum voor Schone Kunsten i Antwerpen. Selve vinen har fruktig aroma av bringebær, plommer og et streif av fat. Middels fyldig med smak av røde bær, skogsbær, vanilje og krydder fra eikefaatlagring.


Det finnes også en noe mer ukjent og eksklusiv Faustino-vin. Faustino de Autor 2001 (varenr. 45109 – kr. 309,90) Denne må bestilles på polet, men er en suveren rødvin. Druene kommer fra 40 år gamle vinstokker og er plukket for hånd. Vinen er velbalansert og moderne laget, fyldig og rund med smak av røde bær som rips, jordbær med krydderier og vanilje fra nye eikefat med fin harmoni mellom frukt og eikepreg. Fløyelsmyk i munnen med varm finish og lang ettersmak. En flott gave til vinelskeren med sans for Spania og eik, eller hvis du vil skjemme bort deg selv med en ekstra god flaske. Faustino de Autor er laget som en hyllest til herr Arzok og etiketten bærer hans portrett. Storartet vin.


Alle flaskefoto: importøren Bibendum

onsdag 27. oktober 2010

Fy flate, for et flatbrød


I dag skal du få en knakende, for ikke å si knasende god flatbrødanbefaling. I trønderske familier er det som regel flatbrød i skapet, så etter 14 år i Trøndelag er jeg godt bevandret i det tynne brødet. Ekstra mye flatbrød gikk med under mine to svangerskap. Det var den ene tingen jeg hadde veldig lyst på. Flatbrød smakte ekstra godt når jeg var gravid.

I dag ruslet jeg forbi hyllen med flatbrød i butikken. Jeg skulle ikke ha noe flatbrød og var på vei forbi, men noe fanget min oppmerksomhet. En spennende pakke lå blandt de andre mer eller mindre uformelige pakkene med hjemmebakt flatbrød. – Lekkert design, tenkte jeg og løftet opp pakken. Elegant og moderne, men likevel tradisjonsrikt. Den gode følelsen av "urban vadmel" hvis du følger meg på det. – Dette må jeg prøve.


Vel hjemme tok jeg fram pakken igjen. Igjen blir jeg imponert over designet. Jeg gleder meg alltid over godt design. Pakken tar seg godt ut på bordet, og man kan servere rett fra pakken. Men så var det flatbrødet da. Kunne det svare til mine høye forventinger?

Kvikne Hjemmebakt Flatbrød lages av Anne Gerd Bobakk på Kvikne Hjemmebakeri. Her videreføres over 40 års tradisjon med samme oppskrift fra Kvikne. Dette flatbrødet er bakt med sammalt hvetmel og rugmel.

Jeg liker flatbrød tynt. Grunnen til at jeg ofte kjøper fabrikkbakt flatbrød er at hjemmebakt flatbrød blir for tykt og hardt. Ikke her nei. Dette er tynt, perfekt tynt. I munnen er det sprøtt og knasende. Smaken er upåklagelig. Ettersom flatbrød ofte brukes som tilbehør til middag skal det ikke smake for mye. Her er det bare en god rugsmak som pirrer. Jeg tar en bit til. Det er virkelig godt. Det minner faktisk om den ekstra gode smaken da jeg var gravid. Jeg undres...? Hmm, nei, det er ikke mulig. Det er bare veldig godt flatbrød.

Jeg har tidligere skrevet om hvor viktig det er for gårdsmat å ha et godt design (se her). Mitt eksempel i den tidligere bloggposten var laget av designbyrået Form til Fjells på Røros. Gjett hvem som har laget designet til Kvikne Hjemmebakeri? Ja da, riktig. Det er igjen Form til Fjells som har laget et strålende konsept. "Eksklusiv jordnærhet" kalles det, og jeg må bare si: Gratulerer! Anbefales på det varmeste.



mandag 25. oktober 2010

Har du feil smak?

Vi som jobber med vin skal vokte oss vel for å bedømme en persons smak som ”feil”, selv om den ikke samsvarer med hvordan vi ser på ting. Ikke sjeldent oppfattes vi som snobbete og bedrevitere.

Det finnes nok en del snobberi i enkelte vinkretser, men jeg tror det handler mer om hvordan man vurderer vin å gjøre. Vi som jobber i faget bruker andre kriterier enn om vi personlig liker en vin. Dette er for eksempel at vinen er velbalansert, om ettersmaken er lang, om vinen har nok konsentrasjon, om den er kompleks, dvs. har flere lag med smak og om den er typisk for sitt område eller ikke. Mange vanskelige ord og begrep. Dette fagspråket er nyttig fordi man da snakker samme språk. Men når man snakker med andre som ikke har fått mulighet til å lære dette språket kommuniserer man forbi hverandre, og da kan det oppstå misforståelser. Det diskuteres også blant de vinkyndige om hvordan man skal bedømme kvalitet. Min påstand er at en god vinsmaker skal kunne bedømme en vin ut i fra gitte kriterier uavhengig om vedkommende liker vinen eller ikke.

Den profesjonelle vinsmakeren har et mer utviklet sanseapparat enn den vanlige vindrikker, med større toleranse for syre og garvestoffer. Vi oppdager nyanser som uerfarne smakere ikke tenker på. Det skulle bare mangle også, så mye tid vi bruker på å smake og å etterstrebe denne lærdommen om vin. Jeg ønsker at alle vindrikkere skal utvide sin horisont fordi det finnes så mye spennende der ute. Kanskje kan jeg bidra til at noen smaker på en vin som man aldri har prøvd før, og at denne kanskje er den beste man har smakt? For meg er det å utforske sansenes verden, både det søte, det syrlige, det bitre og det salte, en spennende aktivitet som jeg gjerne vil ha med flere på.

Det er heldigvis sånn at i vinens vidunderlige verden finnes det et slikt mangfold at det skulle være noe for enhver smak. Jeg tror at mange vinskribenter gjerne vil skrive om den gode vinen og at motivasjonen bak å finne viner litt utenfor allfarvei er å formidle noe om de vinene som ikke nødvendigvis selger seg selv. For det er jo trist, syns jeg, at det selges 1, 5 millioner liter av boksvinen J.P. Chenet Cabernet-Syrah i året. Denne kjedelige, lett sødladne, kunstige og kommersielle røde saften lå på 4. plass på bestselgerlista i 2002, klatret til 2. plass i 2003 og har siden 2004 ligget på gullplass. Tsk tsk (hvem var det som skrev om snobberi og feil smak for noen avsnitt siden? *kikker i taket og plystrer uvitende*)

Så hvor er eventyrlysten, folkens? Smak på alle de virkelig gode vinene, lær smaken din å kjenne, prøv noe nytt hver gang, høst erfaring og gled deg over nyansene. Det er så enormt mye godt der ute!

onsdag 13. oktober 2010

"We're on a mission from God"

Blues Brothers - kultfilm fra 1980 med John Belushi og Dan Aykroyd. Dette er en av de filmene man kan se gang, på gang, på gang, på gang. Den blir da også sett jevnlig her i huset. På min reise til Canada nylig kom jeg over en flaske Dan Aykroyd Signature Cabernet Shiraz 2007. Denne flasken skal nytes sammen med Blues Brothers-filmen en kveld, tenkte jeg og puttet flasken ned i kofferten. Den er ikke å få kjøpt i Norge nemlig.

Den godeste Aykroyd har investert i det canadiske vin- og brennvinsagenturet Diamond Estates som eier flere vingårder i Ontario. Det begynte egentlig med at Aykroyd ønsket å importere en spesiell tequila til Canada. Han kontaktet Diamond Estates og underveis foreslo selskapet at... - Hmm, ja, muligens det kan være morsomt med et vinmerke som bærer navnet Dan Aykroyd. Noen år og 12 millioner dollar senere var Dan Aykroyd Winery på plass. Du kan forøvrig se Dan Aykroyd fortelle om sine viner her.

Så, forrige helg var det klart for Blues Brothers-aften. Vi benket oss foran skjermen, med hjemmelaget pizza på bordet og den blårøde vinen i glassene. Dan Aykroyd Cabernet Shiraz 2007 har en bærpreget aroma. Rund i munnen, men med god struktur og faste, modne tanniner. Svært solbærdominert, nesten mot solbærsirup, men uten det grønne stilkpreget cabernet ofte kan få. Middels fyldig, med pent fatbruk. Oppsummert er dette en vellaget vin med mye frukt og god lengde. Den mangler litt på kompleksitet og eleganse, men alt i alt en brukbar vin. Prisen ligger på rundt 15 canadiske dollar, altså 85-90 kroner, og det er den absolutt verdt. Men likevel, filmen er bedre...

God helg!


Jegerens kjøttdeigform

En elg eller hjort består av mye kjøtt. Dessverre er ikke alt dette kjøttet av typen filet, biff og fine steker. Det er store deler av dyret som er best egnet til kjøttdeig/karbonadedeig. En jegerfamilies fryser består av store deler malt kjøtt, og det gjelder å finne på nye og forhåpentligvis spennende ting med dette kjøttet. Her kommer min nyeste:

Jegerens kjøttdeigform

ca. 800 gram karbonadedeig av vilt
1 rød paprika
1 gul løk
6-7 einerbær, knust i morter
1 boks rømme
ca 300 gram fersk sopp (skogsopp, champignon, det du liker best)
5 dl (tørket) fullkornpasta. Fusili eller på norsk, skruer, duger bra.
1 pose potetmos blandet ut i 6 dl væske
Salt og krydder
Litt reven ost

Karbonadedeig brunes og krydres med salt og krydderier etter eget ønske. Gjerne et slags blandet viltkrydder. Mitt heter Jaktkrydder og har bl.a. tørket løk i litt store flak, cumin og sennepsfrø iblandet. Ikke bruk blandingskrydder type piffi e.l. Det blir litt for kjedelig. Friske urter er også godt.

Løk og paprika skjæres i små terninger og mykgjøres i stekepanne. Einebær tilsettes mens blandingen koser seg i panna. Bland det så i karbonaderøren. Ha i en boks rømme og la det surre noen minutter.

Skjær soppen i skiver og stek den godt til den slipper væsken.

Kok pasta og ha den utover i en smurt, ildfast form. Legg så karbonaderøren over. Anrett sopp oppå der igjen. Dekk tilslutt med et lag litt tynn potetmos. (Huff, ja, pose-potetmos. Jeg skjemmes litt. Hjemmelaget potetmos hadde vært bedre, men denne gangen ble det altså ikke det.) Strø litt revet ost over og gratiner i ovn på 200 grader i ca 20 minutter.

En blandet salat er godt til. Velbekomme!

mandag 11. oktober 2010

Har du sett på maken?

På tur i skogen kan man komme over mange rare ting. - Jeg fant, jeg fant sa Askeladden, men maken til dette er kanskje ikke så lett å finne?


Midt inne i skogen henger det noe avlangt og svart på et tre. Hva kan det være? Dette var mystisk...

Hmm, det ser ut som et slags skap. Mon tro hva som skjuler seg inne i skapet?

Ha, ser man det. Det er jo et barskap. Et lite skogsbarskap der en stakkar kan få trøste seg med en liten tår. Kan være godt å ha hvis man har satt fast skjegget sitt i en stubbe eller noe...

fredag 8. oktober 2010

Secret Wine - My judgement



…or more accurate: My best guess

I am participating in a game: Secret Wine. It is a game/competition run by The Clair de Lune agency from 20/09/2010 to 10/10/2010. The competition is for specialist wine bloggers of adult age and involves receiving three wine samples; taste them; and name online the appellation(s) of the three unlabelled wines.

So, the Norwegian Postal Services (if service can be word describing what they do?) has decided that the Secret Wine from Clair de Lune PR Agency is not something fishy and has finally, after 16 days, sent me the wines (and a bill with the total amount of 57 Euros!) I am now ready to taste the three. I’ll write this post in English so everyone (in the competition) can understand, and not have to rely on Google to translate.

Wine is poured in three identical Riedel Zinfandel/Chianti glasses, my preferred glasses for tasting. Ready to go.

Wine 079

Medium + intensity, deep blue-red coloured core with narrow rim. Clean nose, intense, blueberries, wild forest berries, plums and cherry, youthful,. After a few swirls it looses some of its fresh fruit and becomes more closed and the aromas changes towards earthly strawberry-like. Dry, medium acidity, high alcohol, 13,5-14 %? Some astringency and a touch of greenness on the tannins. Medium level tannin. Fruit characters of blueberries and cherries, and a somewhat bitter woody texture. Do not lack concentration, but is not very concentrated either. Medium length. Many nice features, but lack length and concentration.

Wine 390

Intense, dark ruby red, blackish colour with narrow rim. Clean, intense on the nose with powerful oak aromas, vanilla, burned caramel, pine resin, some dark fruit and dried fruit underneath all that oak can be detected. Dry, high acidity, full bodied, dark cherries, ripe red apples, oak, cocoa, coffee beans, medium -high level of tannins, but smooth and ripe. High alcohol, 14 %? but nicely integrated. Medium+ length. Young wine with the oak way too obvious to be balanced. Might integrate more with age, but my guess is that it won’t. Too little fruit for that.

Wine 714

Medium intensity, ruby red core, broad watery-pinkish rim. Clean, young, fruity nose, a bit alcoholic, strawberries, red currants. After a few swirls it becomes more forest berry-like, together with some spices resembling cinnamon. Dry, round and fullbodied, soft mouthfeel, but with nice structure. Medium tannins and acidity. Medium+ alcohol, 13%? Not as alcoholic as I feared when I put my nose in the glass. Once again the oak outpowers the fruit a little. Vanilla, butterscotch and spices comes first. Underneath a little red fruit, strawberries like on the nose. Medium length.

Well, what can this be?

I am in Southern-France. I don’t seem to find a very benchmark syrah character in any of the wines, and therefore I quickly move away from the northern-Rhône. I don’t really think it is the southern Rhône either. Roussillon is thinkable, with a low portion of syrah in the blend, but no, I move to the South-West and think about Madiran and Cahors. I don’t detect any cabernet either, so that leaves me with Cahors and the Côt (Malbec) grape. But aren’t they more rustic, darker in colour and what about the oak?

I try hard not to think about what the PR agency, Clair de Lune, wants to achieve with this tasting, and focus on what’s in the glass. Okay, rewind, and start over.

I’ll go for lunch and reset my tasting buds. I’ll leave the wines in their glasses to see what happens.

Back from lunch. I take a look on the facts. What I know: All wines are one of a kind, and not one of the Languedoc AOCs. All wines have relatively high alcohol and medium to high level of tannins. Soft tannins. Dark fruit, decent concentration, medium to full bodied. Re-tasting them quickly, they are quite similar, and I wonder about that syrah. More uncertain now than before I think the wine might be from Roussillon, Cahors or even Côtes-du-Rhône. But I have to choose one appellation. I go for Cahors as that was my first guess. Can I win? Probalbly not, but it was great fun!

torsdag 7. oktober 2010

Kjærlighet til Mors kjøttkaker

Hva trenger du til å få til mors kjøttkaker akkkurat slik du husker de fra barndommen?

Jeg tror jeg har funnet løsningen. Det viktigste er en kjærlig hånd og god tid. Ikke det at det tar så himla mye tid å lage kjøttkaker i vår tid, men for å få mors kjøttkaker til å bli mors kjøttkaker må de få kjærlighet. Masse kjærlighet.

Jeg har funnet en gammel kjøttkakeoppskrift i bestemor Millas håndskrevne oppskriftsbok, den lille skatten jeg fant på gården da jeg flyttet hit. Den taler om hermetiske kjøttkaker. Kjærlighet nevnes ikke spesifikt i oppskriften, men mellom linjene ligger det mye. Helt sikkert.

1 kg renset kjøtt vaskes med en oppvridd varm klut (!), skjæres opp og males 4 ganger på kjøttkvern. Så males det to ganger sammen med 150 gram nyretalg eller flesk og 1 ss salt. Så arbeides det i et traug, og 50 gram potetsmel og 3/4 ts pepper og 3/4 ts ingefær i has. Så spedes melka i (7 1/2 del melk), litt i gangen og det arbeides godt. Tilslutt i has 30 gram forvella, finhakka løk. En prøvekake steikes og hvis denne er passe steikes alle sammen. De lages da til runde kaker med hendene og legges på en fjel og trykkes litt ned. Så hakkes de litt på begge sider og stekes i matfeitt, og legges ned hermetisk med kjøttkraft over.

Jeg har aldri prøvd denne oppskriften. Jeg har aldri vasket kjøtt med klut heller. Jeg har en enklere kjøttkakeoppskrift jeg liker godt. Det tar ikke så lang tid å lage disse kjøttkakene, men mye kjærlighet må til. Resultatet blir et par og tyve kjøttkaker, noe som rekker til to middager for en familie på fire.

1 kg malt kjøtt av storfe. Helst karbonadedeig. Sunnere og bedre enn kjøttdeig.
3 ts salt
1/2 ts pepper
1/2 ts ingefær
1/2 ts muskat
4-5 ss potetmel
4-5 dl melk. Noe av melken kan gjerne erstattes med fløte for ekstra god smak.

Rør karbonadedeigen seig med saltet. Foodprossessor med eltekrok kan benyttes. Tilsett så krydderier og potetmel. Det er ingefær som gir den ekte kjøttkakesmaken for meg. Spe med melk til en klissete deig.

Fukt hånden og en spiseskje med kaldt vann og form runde kaker med en kjærlig hånd. Stekes gylden på alle kanter og trekkes i god kjøttkraft i ca. 6 minutter. Jeg tar opp kjøttkakene etter de er trekt. Hvis de trekker for lenge blir de ofte harde og kompakte. Kraften jevner jeg til en brun saus og kjøttkakene varmes i sausen før servering. Tilbehør er kålstuing, potet og tyttebær. Hva ellers?

tirsdag 5. oktober 2010

Mystisk vin spolert av Posten?

Jeg har opplevd mye rart av Posten de senere årene, og ukens sutring går sannelig ut over det norske postvesenet.

Det franske pr-byrået Clair de Lune har for tiden en uformell konkurranse gående. 85 vinbloggere rundt om i verden har fått tilsendt tre flasker mystisk vin som skal identifiseres. Hele stuntet kalles Secret Wine . Den som først finner frem til hvilke appellasjon disse tre flaskene kommer fra stikker av med en vinreise for to personer. Hemmelighetskremmeriet begynte å dukke opp i min e-postkasse i august, og min nysgjerrige natur lot seg vekke. Jeg meldte min interesse for å delta og var spent på om/når vinene ville dukke opp. Sporingsmelding kom, og jovisst, vinene har ankommet landet, men pinadø om de kommer frem til meg.

Vin som kommer på denne måten må selvsagt innom en import/tollvurdering. Helt greit. Jeg fylte ut informasjonskjema fra posten, bare for å få purring på det innsendte skjemaet noen dager senere. Jeg bruker e-post, posten sender brev. Det går ikke noe raskere av den grunn. Men omsider viste sporingen at pakken var lagt til fortolling. Men det tar også tid. Mens jeg skriver denne posten har endelig pakken gått gjennom tollen. Konkurransen ender 10. oktober, så nå spørs det om min pakke finner veien hit til Trøndelag før fristens utløp. Jeg venter i spenning, og lover uansett smaksnotater her på bloggen.

Dette er en uskyldig liten sak, og mye mindre alvorlig enn den gangen Posten rotet bort min eksamensoppgave til BI sendt med ekspress-over-natten (Lang historie, endte godt tilslutt)

Men det er litt trist egentlig at når verden blir mindre og mulighetene større som følge av teknologiske nyvinninger så må vi fortsatt vente i ukesvis på at posten skal nå fram.



søndag 3. oktober 2010

Colombier Crozes-Hermitage + hjort

Første ladning med hjortkjøtt har kommet til gards. Den gjeldende hjorten ble felt i Honjlia forrige søndag, og det var en fjorbukk med 15-20 cm lange "pinner" til gevir. Min datter på 12 har formidlet jaktturen med ord og bilde på sin blogg som du kan se her.


I går prøvesmakte vi indrefilet av hjort årgang 2010. En klassisk årgang for hjort må jeg si, mørt kjøtt, smaksrikt med fintrevlet struktur. Jada, ganske stabil år etter år disse kreaturene.


Vinvalget var en dyp rød og ung Crozes-Hermitage fra det nordlige Rhône. Produsent Domaine du Colombier og årgangen var 2008. En årviss viltfavoritt hos meg. Duften er klokkeren syrah. Masser av nykvernet pepper over mørke bær, lyng og skogsbær. I munnen svært fruktig, saftig og bærpreget. Medium faste tanniner, skogsbær, boysenbær, fat, lang pepret ettersmak. En deilig, ungdommelig og frisk syrah som passet fortreffelig til årets første hjort. Anbefales!


Colombier Crozes-Hermitage 2008 (# 50453 - kr. 189,60)

fredag 1. oktober 2010

Kortreiste poteter

Potetene i min kjele i går var kortreist. De kom opp av jorda og ble fraktet i underkant av 100 meter før de befant seg på kjøkkenet.

Poteten er en fantastisk liten knoll. I år har jeg høstet mine egne poteter, og jeg er unektelig stolt. Ikke at det er en så utrolig stor prestasjon å få til noen kilo med poteter. De klarer seg utmerket på egen hånd, og formerer seg enten du vil eller ei der nede i jorda. Formerer er kanskje ikke rett ord, men det er da en morpotet der og det blir ihvertfall flere. Men hvor er far? Har han permisjon?

Her på gården dyrkes kun gress, og jeg stjal noen kvadratmeter i kanten av ei graseng i vår for å lage en liten kjøkkenhage. Settepoteter fikk jeg av en hyggelig nabo og snart var det tre rader med falsk mandel (en liten utspekulert djevel den lille falske...) og to rader med pimpernell. I tillegg hadde jeg en pose med Beate på kjøkkenet som hadde fått groer. Ned i jorda med dem også. Det er morsomt med forskjellige potetsorter, og neste år skal jeg prøve noen andre også.

Sommeren gikk. Jeg hadde ambisjoner om å luke og hyppe og mere til. Men ugrasset vokste fortere enn jeg lukte. Eller sagt på en annen måte, det vokste veldig mye ugrass både før og etter den ene gangen jeg lukte. Hypping ble det også så som så med. Jeg gjorde noen halvhjertede forsøk, men med alt det ugrasset ble det veldig arbeidsomt. Neste år, da...!

Men poteten, den glade knoll, gir avling selv om den blir vanskjøttet. I går var det tid for potetonn. Potetriset var visnet, vi har hatt noen frostnetter. Det var nå eller aldri. Bevæpnet med potetgreip gikk jeg i gang. Grov og hakket og plukket. Ungene var med og lærte om morpoteten som sender ut sine stengler med små babyknoller på. Noen steder var det ikke potet under riset i det hele tatt. Det var bare en dyp, lang tunnel. Noen hadde forsynt seg av avlingen. Ja, ja. Vånden, eller jordrotta om du foretrekker det, skal ha mat den og. I kveldingen lusket det en rev rundt på enga, og den skal jo også ha mat. Vånden spiser potet, reven spiser vånd som spiser potet. Poteten er for alle, men den taper terreng. Utkonkurrert av ris og pasta blir ofte poteten sett på som en traust stakkar. Vi har ikke noe stort potetforbruk her i huset vi heller. Men nå skal det bli andre knoller, for nå har jeg mine egne poteter i kjelleren.