tirsdag 29. juni 2010

Bomber og granatepler

Det hender jeg kjøper granateple. Full av antioksidanter og veldig sunt skal det være. Men hva i all verden skal man bruke det til? Man bruker det i Campari... og til grenadine. Men det er jo ikke noe man ordner hjemme. De røde frøene er veldig gode å spise for seg selv, men det er jo så mange av dem. I går hadde jeg frøene i en salat. Det passet godt, syrlig-søtt. I glasset hadde jeg en rosa musserende vin fra Italia mens jeg plukket løs frø i massevis. Ehem... her passer det å komme med en liten digresjon, eller egentlig ikke digresjon for det handler om granateplet. Jeg hadde plukket ut en mengde frø da min mann kom inn.
- Hva er det med deg? spør han og ser litt bekymret på meg.
- Du har røde prikker i panna. ...og her på halsen, og i kinnene.
- Har jeg det? sier jeg forskrekket. Kanskje det er stikk. Jeg kjente det var noe som beit da jeg mjølka i kveld.
- Hele ansiket ditt er fullt.
Jeg stormer bort til speilet. Ganske riktig. Hele ansiktet mitt er fullt av røde små prikker. Illrøde. Granateplerøde. Det var ingen insekter som hadde angrepet. Det var et skikkelig granatepleangrep. Jeg var bombardert med rødfarge. Masse antioksidanter som er godt for huden. Nok et bruksområde oppdaget.

Vi går tilbake til den musserende vinen i glasset. Ca' Val di Rosé (# 52229 – Kr. 109,90) er laget av 65 % pinot grigio, 65 % pinot nero. Den er lys, lys rosa i fargen. Minner litt om stekt fjellørret i fargen. Aromaer av blomster og hvit fersken. Nær halvtørr stil, fruktig, enkel, saftig, med noe mineraler, smak av hvit fersken. Fin bitterhet i finish. Vinen er god den men den er litt smaksfattig. Kan den være basis for noe kanskje?

Jada, granateple selvfølgelig. Jeg tok en håndfull granateplekjerner i glasset. Lekkert! Smaken endret seg ikke noe større, men den ble litt friskere og så var det artig å tygge litt på frøene innimellom. En morsom sommeraperitiff.

fredag 25. juni 2010

Enkel rabarbrapai

Det er ingen sommer i Trøndelag, men rabarbraen vokser som aldri før. Rabarbra er smaken av tidlig sommer, og jeg har alltid likt å bruke rabarbra til ymse retter i juni. Men når den siste måneden har føltes ut som høst så har jeg ikke ofret de røde stilkene en tanke. I dag silregner det ute, (...igjen) og jeg fikk plutselig øye på store gulhvite blomster utenfor vinduet. Rabarbraen blomstret. Hva? Allerede? Hvor er sommeren? Nå fikk jeg det travelt, for det blir ingen sommer uten rabarbrapai, og sommer... det vil vi ha!
Min rabarbraplante er egentlig to som vokser på samme sted. En stor, kraftig en, med stilker som er mer grønne enn røde, og en tynnstilket, søtere jordbærrabarbra som vokser innimellom. Med kraftig kniv bøyde jeg meg ned under planten med de største bladene. Regnet trommet på bladene over hodet mitt og ga meg litt jungelfeeling der inne. Så høstet jeg de fine, tynne stilkene innerst i jungelen, og gikk i gang med paien.


Rabarbrapai


ca. 500 gram rabarbra, gjerne tynne stilker
1 dl sukker
1 ss potetmel

Smuldredeig:
2,5 dl hvetemel
80 gram smør
1-2 ss sukker
ca 1/2 ts kanel

Rabarbra og sukker/potetmel blandes godt og has i smurt ildfast form. Jeg liker å gjøre dette før jeg begynner med smuldredeigen så sukker og rabarbra får lov å smelte litt sammen før steking.

Smuldredeigen er mel blandet med sukker, smuldret med biter av romtemperert smør til en grynete, smulete masse som sprinkles over paifyllet. Jeg liker å bruke fingrene til å smuldre med. Det tilfører kjærlighet til smulene, men gaffel funker det også. Til rabarbrapai synes jeg det er godt å tilsette ørlite kanel i deigen. Det gir det lille ekstra, i tillegg til kjærligheten.

Stekes på 200 grader i ca. 20-25 minutter til rabarbrablandingen har syltet seg og smuledeigen er gylden.
Serveres lunken med is attåt.

tirsdag 22. juni 2010

Perler for kameler

Denne våren har jeg fått en ny lidenskap. Jeg har begynt med orientalsk dans, eller magedans om du vil. En aktivitet som gjør godt for kropp og sjel, det er utrolig moro og ikke minst, det er utfordrende for hjernen å få til kombinasjoner av bevegelser den aldri har vært borti før. Noen ganger sender den nerveimpulser til diverse kroppsdeler om å gjøre ting bare på lykke og fromme. Hjernen har enda ikke helt klart for seg hva den egentlig skal be om og prøver seg fram. Av og til treffer den blink og kroppen gjør det som er meninga den skal gjøre. Oftere (mye oftere) skjer det andre ting. Godt er det da med en tålmodig instruktør. Varme anbefalinger går til Trondheim Orientalske Danseskole.

Min nye lidenskap gir merkelige utslag. Jeg har alltid likt pynt og stas, men har plutselig blitt mer opptatt av paljetter og glitter enn før. Jeg er opptatt av Egypt, av kulturen, musikken og historien om lokale danser fra Midt-Østen.

Jeg er opptatt av kameler og dromedarer, og her en kveld studerte jeg dromedarens gange i ørkenen på National Geographic for å se om jeg kunne få noen tips til å forberede mine egne kameler (dansebevegelse).

Denne interessen for kam

eler har ligget latent tror, jeg, men fra før har jeg kun hatt erfaring i å svelge dem, gjern

e i en politisk sammenheng.

Men selv om jeg har en ny lidenskap så går det ikke på bekostning av vinen. Kjenner jeg har litt dårlig samvittighet nå.

Man kan jo slå flere fluer i en smekk her og

jeg velger meg ut et par viner fra Libanon til midsommers.



Chât
eau Musar 2002 (# 10053 - Kr. 275,90) er en favoritt hos meg. Andre vinskribenter har vært inne på både harem, mavedanserinner og kamelsvette i sine beskrivelsen av denne, men jeg går for en mer jordnær ordbruk. Vinen er en b
lend av cabernet og cinsault. Rubyrød med antydning til rødbrun skjær på farge. Moden duft, fioler, te, kirsebær, snev av volatilitet, krydder. Middels fast med modne tanniner, ok integrert alkohol, god syre, Minner faktisk om en barolo, men med mye bløtere tanniner. Smak av fiken, svisker, lær, orientalske
krydderier. Lang ettersmak. 88



Château Ksara Reserve du Couvent 2007 (#40137 Kr. 139,-) Blend av cabernet, syrah, cabernet franc. Fruktig aroma, paprika, solbær, noe vegetalsk. Hadde jeg smakt denne blindt ville det antakelig sendt meg til Chile. Middels fyldig, bærpreget vin med tydelig solbærkarakter, saftig, frisk, noe vegetalsk med solbærblad og paprika, solbærsaftaktig finish. Pent integrert alkohol på 13 %. God lengde. Vellaget og god vin med harmonisk uttrykk og fin frukt. Druekarakteristisk (med unntak av syrah'en som jeg ikke helt klarer å få tak i her). Mangler noe kompleksitet og dypde. Verd prisen. 79


torsdag 17. juni 2010

Beiteslipp


Lurer du på hva beiteslipp er for noe? Det er ihvertfall ikke det samme som lønningsslipp, for særlig lønnsomt er det ikke. Men det er godt. Godt for kyr'n og godt for bonden. Vi er tre gårder som går sammen om sommermelking. På den måten får vi litt fri. Om ikke fri til å reise så mye på ferie, så får vi fri til å jobbe lengre dager uten å tenke på å melke. Noen dager helt fri blir det også, hvis man prioriterer det. Sommerturnusen er 7 dager melking og 14 dager fri.

I dag var dagen for beiteslipp. En hel bøling skal gå de 1,5-2 km til fellesbeitet. I år gikk det problemfritt. Ingen kyr tok noen snarveier (som gjerne blir til omveier og tilbake igjen, gjerne flere ganger), ingen sloss og ingen løp hjem igjen.

I år hadde vi også invitert med oss kommunestyret på beiteslipp. Klokka 10 på formiddagen var det ikke mange som hadde anledning til å møte. Tror jeg da. Av de 35 kommunestyrerepresentantene var det kun to stk fra hhv KrF og Ap stilte opp. Fem-seks personer meldte avbud, mens de resterende 28 medlemmene ikke har gitt lyd fra seg i det hele tatt. Jeg inviterte til melking i kveld også, så vi får se om det dukker opp noen da.

Uansett, kyr'n er på beite og jeg har fått sommerfølelsen innabords.

fredag 4. juni 2010

Spytt ut...

Spytting er sett på som ufint. Spesielt på offentlige steder. Derfor er det unektelig litt merkelig å ha et yrke hvor nettopp dette er en viktig del av arbeidsdagen. Jeg tenker da ikke på bondeyrket, selv om jeg ikke utelukker at mange bønder også sender i vei en spytteklyse nå og da.

Jeg spytter som sagt mye. Jeg spytter hjemme i vasken og i egen spyttebolle. Jeg øver på å spytte når jeg dusjer og når jeg pusser tenner. Jeg har spyttet på ungarske slott og i italienske steinborger. Jeg har stått sammen med godt voksne menn og spyttet i vakre rosebed i Frankrike. Jeg har spyttet mellom vinranker og jeg har spyttet i magnumflasker som har en trakt stappet ned i tuten. Det siste er ganske vanlig på vinmesser, selv om det også finnes egne spyttebakker nettopp til slike formål.

De flinkeste spytterne kan stå oppreist og sende innholdet i munnen i en flott stråle opp i beholderen. Gjerne fra en meters avstand. Noen er svært treffsikre. Dette krever årelang erfaring, og en god porsjon selvtillitt. For de som ønsker å holde en noe lavere profil kan man løfte opp spyttebakken og kvitte seg med munnfullen på en ganske lydløs og forsiktig måte. Mindre hyggelig er det hvis man må spytte i en åpen bøtte eller bolle der mange andre har spyttet fra før. Er man riktig uheldig kan man få en returdusj fra bøtta. Da er det bare diskret å tørke seg og håpe ingen har sett det.

Spytting er en nødvendighet når man skal smake mange viner. Det er av den enkle grunn at alkoholen påvirker sansene, og evnen til å bedømme viner blir svekket. Det er ikke noe problem å vurdere smak og kvalitet når man spytter ut. Det er tross alt øyne, munn og nese som brukes. Da er det ikke nødvendig å svelge vinen for å kjenne hvordan den smaker. Men merkelig nok, de fleste takker nei til mitt tilbud om spyttebøtter når jeg arrangerer vinprøvinger i sosiale lag.

Men idag er det fredag, og jeg skal nyte mitt vinglass uten engang å tenke på å måtte spytte. God helg!