onsdag 20. januar 2010

Jeg reiser til Kambodsja!

I morgen drar jeg til Kambodsja på ferie. Og forresten, til alle dere tyver der ute som måtte ha forvillet dere inn på bloggen: Ha dere ut! Neida. Det jeg skulle si var at hjemmet er bebodd selv om jeg ikke er hjemme, og at det er en aldeles ufattelig farlig Basset Hound som vokter dørterskelen.

Nåja, han er ikke særlig skremmende kanskje, men like fullt drar jeg på ferie. Jeg skal nyte noen flotte dager i Phnom Penh, noen suverene dager i Siem Reap, og til slutt en ukes tid i vannet i Sihanoukville. Når vi som turister inntar fremmede land for å kose oss, synes jeg vi bør sette oss inn i historien, kulturen og skikkene der vi er. Kambodsja er et land med en sterk historie. Terrorveldet med Pol Pot og Røde Khmer er et mørkt kapittel som skjedde for bare få år tilbake. Jeg regner med å bli sjokkert, trist, glad, inspirert, stresset, forundret og også avslappet på denne reisen. Jeg skal som vanlig skrive min reisedagbok, men er usikker på hvor mye jeg får lagt ut her på bloggen. Titt gjerne innom jevnlig.

På vinfronten i Kambodsja venter jeg ikke å finne altfor mye spennende. Det finnes en vinprodusent utenfor Siem Reap. Chan Thai Chhoeung dyrker tre røde druesorter. Den allstedsværende shiraz og de ukjente (for meg ihverfall) black queen og kyoho. Vinen gjærer i fem måneder på tank og er tilsatt eikeflis for å få litt eikekarakter ifølge en artikkel fra Things Asian i 2005. Vi kan jo krysse fingrene for at det har blitt gjort noen forbedringer de siste fem årene, men stort håp for imponerende kambodsjansk vin er det nok ikke. Men kambodsjanerne har dog en ølsort som skal testes ut, Angkor Beer og så regner jeg med at det blir noen gode smaksopplevelser av importerte viner i glasset. Følg med!

fredag 15. januar 2010

Creme Catalane med karamelliserte artisjokker

Foto: CIVR
Det er fredag, snart lørdag, og vi kan kanskje unne oss en liten dessert selv om vi er inne i slankemåneden januar. Oppskriften til denne desserten er enkel, men likevel kreativ og orginal. Jeg plukket den opp på Kulinarisk WorkShop i Roussillon i fjor på denne tiden. Denne desserten er med artisjokker. Det er kult. Den ligger i grønnsaksdisken. Nesten ingen vet hva den brukes til, men mange kjøper den. Har ikke noe som helst belegg for å hevde dette, men jeg tror det er slik. Jeg har det slik ihvertfall. Så jeg ble så veldig lykkelig da denne Workshop'en skulle gjøre noe med en artisjokk. At det var en dessert som skulle lages gjorde det jo bare enda bedre. For hva passer vel bedre å bruke en sær grønnsak til enn dessert? Sært, men veldig godt!Et glass vin til må man ha, og helgas dessertvinanbefaling er Cazes Muscat de Rivesaltes 2005 (#44349 - kr. 130,- for 37,5 cl) Denne lillelekkerbiskenen smaker av sukret rabarbrasyltetøy, aprikos, og sitrus. Søt, fyldig og relativt ung vin. En forfriskende syre gjør at den ikke føles klissete.

Creme Catalane med karamellisert artisjokk
4 personer

1 l lettmelk
6 eggeplommer
8 ss sukker
4 ss maisstivelse (maizena)
skall av en sitron
1 kanelstang
1 vaniljestang
4 lilla artisjokker
brunt sukker

Varm melken på svak varme med sitronskall (bare det gule), sukker, kanelstang, vaniljestang delt på langs skrap ut frøene og ha alt i kjelen. Eggeplommer piskes, ha i stivelsen, sukker og tynn ut med litt melk. Ha i den varme melken og pisk til en tykk krem.

Vask artisjokkenen, skrell av de tykke bladene til hjertene er igjen. Husk å skrelle stilken. Hakk i tynne skiver. Ha de i en panne/kjele med smør og tilsett brunt sukker. Karamelliser. Jeg har prøvd denne oppskriften med hermetiske artisjokker da det ikke alltid er like lett å få tak i. Gikk det bra? Njaa, greit nok, men ferske, friske og ekte artisjokker er å anbefale. Som alltid er friske råvarer best.

Ha de karamelliserte artisjokkene i en porsjonsskål, evnt. Kaffekopp, ha catalane kremen på toppen eller omvendt.
Kjøles 2-3 timer.
Ved servering: dryss over brunt sukker og brenn det raskt enten med skibrenner eller grillen på ovnen. Server med bringebær, og pære, gjerne marinert i tyttebær, rødvin, portvin e.l.

onsdag 13. januar 2010

Kunstverk for sansene



Dette vil nok bli sett på som vås fra ende til annen av jordnære sjeler, men når hørte du sist noen skildre landbruksprodukter med slike følelser?

Mange spør meg hvorfor jeg er så interessert i vin. Det har jeg lurt på noen ganger selv også. Hvordan kan en drikk skape en så altoppslukende entusiasme? For meg er vin mer som et kunstverk enn en tørstedrikk eller et rusmiddel. Jeg tar alle sanser i bruk når jeg smaker, i alle fall syn, lukt og smak. Hørselen er ikke så mye i bruk, bortsett fra å høre på det lille ploppet når jeg åpner flasken, eller klukkingen fra vinen når den forlater flasken og opp i mitt glass. Det er akkurat som om vinen ler mot meg i forventning over å vise seg frem. Øyet oppfatter de forskjellige fargenyansene i vinen. Alt fra mørke, tette rødfarger som ser nesten svarte ut, til rødbrune toner som minner meg om ild. Unge, syrlige hvitviner har gulgrønne toner som får det til å sitre bak ørene. Dessertvinene er gylne og ravgule og ser ut som rennende gull.

Når jeg snuser inn vinens aroma vekkes minner. Vakre minner om fordums kjærlighet, en vakker sommerdag eller en tur i skogen. Samtidig skjerpes luktesansen for å analysere hvilke dufter som virkelig er der. Er det solbær eller kirsebær jeg lukter? Er det et lite snev av lær kanskje, noe som minner meg om salrom og knirkende seletøy?

Når jeg endelig skal la munnen fylles av dette jordens underverk lar jeg fantasien få spillerom til å hente fram de kjente smaksbildene fra databasen i hodet. Smelter alle sanseinntrykkene sammen til et komplett bilde, ja, da er det en god vin jeg har fremfor meg. Så poetisk kan det bli hvis jeg tillater meg å bedømme en vin helt subjektivt for meg selv. Akkurat som ved å oppleve kunst lar jeg sanseuttrykkene få innta papiret i svulstige formuleringer.

Jeg skjønner godt at dette blir oppfattet som merkelig, men kanskje burde vi norske bønder kaste av oss blygheten og beskrive våre egne produkter med litt mer innlevelse av og til?


Artikkelen har stått på trykk i Nationen i 2005.

mandag 11. januar 2010

Nyttårsaften i fjøset


Det iser kaldt i kinnene da jeg går ut for å ta fjøsstellet på nyttårsaften. Inne i fjøset møtes jeg av den gode, lune varmen og kyrnes velkomsthilsen. Nyttårsaften er lik enhver annen kveld i fjøset. Men jeg går og undres. Det er bare timer før ett nytt år tar til. Hva vil det bringe? Jeg gir dyra silo og kraftfor før jeg skal melke. Oksene vifter fornøyd med halene og spiser med god appetitt.

Jeg går inn til kyrne for å gjøre klar til melking. Ei brun ku kommer bort til meg. I øret hennes sitter den gule nummerbrikken som viser at dette er ku nummer 548. Hun heter Laika. Hun hilser meg med et vennlig skubb, og jeg klør henne litt i pannen. «Hvordan blir det nye året, tror du?» spør jeg. Hun svarer ikke, men ser på meg med store, brune øyne. Det har gått enda ett år i landbruket. Et år til med økende utgifter og inntekter som ikke følger med resten av samfunnet. Ett år til der de som styrer landbruksnæringa er oppsiktsvekkende fornøyd med at en bonde tjener halvparten av det en industriarbeider gjør. Jeg sukker tungt. «Hvor skal jeg spare inn?» mumler jeg halvhøyt. «Jeg må fortsatt få like mye mat» sier Laika alvorlig. «Ja, det vet jeg» svarer jeg. «Kanskje jeg kan mekaniserere litt mer? Kan hende jeg da får tid til å ta en ekstrajobb i tillegg for å få endene til å møtes?» Den brune kua ser på meg igjen. Like alvorlig. «Det betyr at du får mindre tid til å stelle med oss» sier hun sakte og legger pannen mot brystet mitt. «Ja, det gjør nok det» svarer jeg. «Det er ikke sikkert jeg kan bruke tid på å klø deg i panna i framtida.»

Den store vifta i taket tar til å summe. «Billig mat, billig mat, billig mat» høres det ut som den sier. Akkurat som det evige kvadet til rike kjøpmenn og politikere er fanget opp fra lufta utenfor og spres i dyrerommet. I vårt velfødde samfunn er vi rike på hykleri, men akk så fattige når det gjelder å gjennomføre det vi står for. Vi ønsker mat av høy kvalitet, produsert under optimale dyreetiske forhold, men det må ikke koste noe. Den norske bonden løper fortere og fortere, drevet av en forestilling om at det er moralsk riktig å dyrke jorda, stelle dyrene godt og med det sørge for mat til verdens mest bortskjemte befolkning, nordmennene.

Jeg melker de 26 kyrne i tur og orden. De trives i det seks år gamle løsdriftsfjøset og melker godt. De tar den tida de trenger. Noen er raske, andre bruker mer tid. Jeg gjør meg ferdig i fjøset og går en siste runde blandt kyrne for å se at alt er i orden. De har lagt seg på madrassene sine og tygger bedagelig drøv på restene etter sommerens grøde.

Klokka tikker mot nyttår. Jeg slukker lyset og lukker fjøsdøra.


onsdag 6. januar 2010

På oppdagerferd i Hellas

«Jeg skal være deres gåsemor i disse dagene» Den middelaldrende grekeren klapper i hendene og ser veldig fornøyd ut. Vi er en gruppe journalister og importører som er i Hellas for å lære om gresk vin. Vår vert ønsker velkommen og formaner strengt idet vi setter oss til bords: «Nå må dere være svært forsiktige med hva dere spiser. Ellers kommer dere til å legge på dere flere kilo mens dere er her»

Vi er på oppdagerferd i de greske viner, nærmere bestemt viner fra den vestre delen av Peloponnes. Vi kommer derfor ikke inn på de mer kjente (og mer spennende) appellasjonene Nemea og Naoussa som ligger på den østre delen. Peloponnes hører til fastlandet, men vi ser vann på alle kanter. Det er kun en smal landstripe ved Korint som forbinder halvøya med resten av fastlandet. På Peloponnes ligger Olympia der den første olympiaden ble arrangert i år 776 før Kristus. Når jeg står her med bena plantet på den første olympiastadion, midt i historien, er det underlig å tenke på at vin ble laget i Hellas allerede flere tusen år før den første olympiaden fant sted.

Jeg er sikker på at overskriften sendte tankene rett til retsina med sin spesielle kvaesmak eller på enkle ferieviner som smaker godt under den greske solen, men som i det øyeblikket man kommer hjem blekner i takt med solflassende hud. Jeg kan villig innrømme at mine egne forventninger til gresk vin ikke var så store. Men fordommene ble gjort til skamme. Hellas er et spennende vinland det skal bli interessant å følge framover. Jeg skal derfor ikke skrive noe om den sære, greske popmusikken som ustanselig strømmet bakover i bussen fra den røykende bussjåførens radio. Jeg skal heller ikke skrive noe om mangelfull organisering og at vi hele tiden var minst to timer etter programmet. Jeg skal definitivt ikke skrive noe om all busskjøringen, både i riktig og feil kjøreretning. Jeg skal derimot fortelle om sære druer med intrikate navn, engasjerte vinprodusenter og syrefriske viner fra varmt klima.

På den vestre delen av Peloponnes er det rundt 20-25 kvalitetsprodusenter og ytterligere et tyvetalls mindre viktige leverandører. Vi starter oppdagelsen av greske viner med en minimesse. 14 produsenter viser seg frem og gir et godt bilde av hva området har å by på. På godt og vondt. Det er ikke alle vinene som imponerer like mye. Etter endt prøving er det kun Achaia Clauss, Gentilini Winery & Vineyards og Mercouri Estate som har fått stjerne i margen.

Etter lunsj, der vår greske gåsemor fortsatt insisterer på at vi skal moderere vårt inntak av føde, begir vi oss opp i fjellene for å besøke Antonopoulus Vineyards. Vi svinger oss oppover fjellet langs en smal vei. Landskapet blir mer og mer karrig. Buskene langs veikanten er små og runde. Av og til ser vi små flokker med geiter som gresser under oliventrærne, mens solen steker fra oven. Omsider kommer vi fram til den siste stigningen. Her må vi over i jeep, veien er ufremkommelig for buss. Solen varmer fortsatt godt, men lufta er frisk. Vi nærmer oss hemmeligheten med den gode syren i mange greske viner. Vi blir fortalt om den varme sommeren i 2007. Temperaturen i lavlandet lå på 42 grader, noen dager kom den helt opp i 48 grader. Tørke og hetebølge senket druehøsten med opp til 50 prosent i enkelte områder. Her oppe i vinmarkene på 900 meter over havet nådde temperaturen 31 grader. Om natten sank den så lavt som 8-14 grader. Her koker man ikke druer, man modner de sakte og sikkert fram mot innhøstning. Enkelte druesorter kan til og med være vanskelig å få helt modne.
Senere på kvelden møter vi Konstantinos Lazarakis, den greske Master of Wine. Han leder oss gjennom kveldens middag med smaking av en rekke viner. Lazarakis forteller om druer og om den greske måten å drikke vin på. ”I Hellas drikker vi ikke til vi faller av stolen” sier Konstantinos Lazarakis med et smil. Vi drikker vin til måltidet. Den greske filosofien er at hvis du drikker vin må du også fylle maven. Den jevne greker drikker helst gresk vin. Kun 3 % av den konsumerte vinen i Hellas har utenlandsk opprinnelse.

Lazarakis forteller om lokale druer. Faktisk forteller han så mye at når desserten kommer på bordet har klokka passert halv ett på natten. Det han ikke rekker denne kvelden foredrar han om til lunsj neste dag.

Hellas er en skattkiste full av lokale druesorter. Enkelte hevder det er så mange som 350 druesorter, men Lazarakis mener det mest sannsynlige antallet er 200. Vi starter med de grønne druesortene.

Assyrtiko er kongen blant de lokale hvitvinsdruene. Den er syrefrisk og stålaktig, elegant og fruktig, men aldri overdådig. Lazarakis kaller den «Muscadet på steroider» og vi nikker alle samtykkende. De beste og mest mineralske utgavene av assyrtiko kommer fra øya Santorini, men den dyrkes i hele Hellas. Sorten er hardfør mot sykdommer og tåler tørke og vind godt.

Roditis er en av de eldste kultivarene i Hellas og dyrkes over alt på fastlandet. Drua har rosa skall, og tidligere ble alle druer som var rosa kalt roditis. Nå vet man at det er snakk om flere forskjellige kloner av samme drue. Det arbeides med å rydde opp i dette, og finne den beste klonen til de rette vinmarkene. Roditis tåler tørke, men er følsom for meldugg. Videre er høy avkastning et problem hvis den dyrkes i fruktbar jord. Ikke sjelden er det snakk om 120 hl/ha, noe som resulterer i vandige og uinteressante viner. Roditis viser seg best hvis den plantes i kalkrik, skrinn jord, gjerne på høyder over 300 moh.

Rabola dyrkes som endruevin i Kefalonia, men dyrkere andre steder i Hellas begynner å få øynene opp for varianten. Mange mener likevel at druens egenart bare kan smakes på Kefalonia
Sorten er noe sensitiv til sykdommer, råte og virus. Rabola viser seg best fram hvis den dyrkes i høyden (over 300 moh), gjerne i skråninger og i et fattig, grusholdig jordsmonn. Den gir ofte høy avkastning og kan være vanskelig å få helt moden, derav lav alkohol. Den har også lett for å oksidere. Men når alt klaffer gir rabola elegante viner med sitrus og mineralsk karakter.

Moscophilero høres i mine ører mest ut som en sykdom som overføres av mygg. Navnet har samme betydning som vespaiolo i Italia; ei drue som tiltrekker seg insekter. Selv om både navn og til dels aroma leder tankene mot muskat har moderne DNA-analyser motbevist dette. Vinene er aromatiske med krydret aroma som minner om roseblader og blomster. Den smaker litt som gewürstraminer med en distinkt ”muscatfeeling”. Det snakkes om, eller rettere sagt drømmes om, en edelsøt vin av denne druesorten.

Malagousia er en hot drue i Hellas akkurat nå. Drua var totalt ukjent før professor Logothetis fra landbruksuniversitetet i Thessaloniki plantet et knippe sjeldne greske druesorter, deriblant malagousia, på et stykke land han leide av Domaine Carras i Halkidiki. Dette var på midten av 70-tallet. Vinmakeren hos Carras, Evangelos Gerovassiliou, skjønte ganske raskt at malagusia var en spesiell drue og utvidet dyrkningsarealet. På begynnelsen av 90-tallet ble den første endruevarianten av malagousia født. Vinen var barrique-lagret og resultatet omtales som betagende i boka The Wines of Greece av Konstantinos Lazarakis MW. Den har ifølge boka kraften til en chardonnay, ekstrakt som en flott semillon, takler eik godt og med en unik aromatisk karakter. På smak minner den noe om muscat, men den er ikke så søt og floral. Senere årganger av malagousia har ikke riktig funnet tilbake til samme kvalitetsnivå som i begynnelsen, men det jobbes utrettelig med forbedringer og drua spås en lysende framtid de neste tiårene.

Vi går videre på vår oppdagerferd med tre av de viktigste lokale rødvinsdruene.
Agiorgitiko er kanskje den lokale drua som er mest kjent utenfor Hellas’ grenser. Den gir bløte, tette og sjarmerende viner som ofte smaker av røde frukter og søtt krydder. Den har hverken for mye tannin eller alkohol og smelter godt sammen med eik hvis den får opphold på fat. Dette er ei drue det er lett å like, men som også er interessant for mer «sofistikerte» vindrikkere. Agiorgitiko har lett for å få virus og bli angrepet av meldugg. Den må stresses litt for å ikke gi for høy avkastning og plantes derfor tett, gjerne i karrig jord. Dyrkes ofte i høyden for å få en lang vekstsesong. Agiorgitiko er ei drue med mange ansikt. Den kan gi unge og intenst fruktige viner og friske roséviner, men også konsentrerte viner med mer tanniner som egnes for lagring. ”Det er vanskelig å ikke like en vellaget agiorgitiko” hevder Lazarakis.

Xinomavro er det helt motsatte av agiorgitiko. Selve navnet betyr syrlig og svart, og vinene er tanninrike og lagringsdyktige med smak av mørke bær krydret med et lite gresk særpreg som minner om oliven og tørket tomat. Xinomavro er vanskelig å dyrke. Den er sensitiv til mange sykdommer og svært kresen på voksested og håndtering. Spesielt i kjølige områder kan det være vansker med å modne sukker og tanniner, og valg av riktig klon er viktig.

Mavrodaphne er en tykkskinnet drue og selve navnet betyr sorte laurbær. Den har lett for å gi høye avlinger, såden må dyrkes i karrig jord og unngå vekstfremmende tiltak for å beholde kvalitet. Mavrodaphne er drua som brukes i den portvinsinspirerte dessertvinen Mavrodaphne of Patras, den mest berømte appellasjonen i Hellas. Her er det den kyndige produsenten Achaia Clauss som sitter i førersetet når det gjelder kvalitet. Dette ble bevist gjennom den eminente Mavrodaphne of Patras Grand Reserve 1979 som avsluttet den første offisielle middagen. Konsentrert, søt og fyldig med smak av hasselnøtter, fiken og svisker med lang, tørr, nesten florpreget lengde.

Konstantinos Lazarakis avslutter sin druekavalkade med en liten spådom om hvilke sorter som vil bli populære fremover. Han tror vanlige folk vil falle for moscophilero for hvitvinens del, mens agiorgitiko er lett å like på rødvinssiden. For mer avanserte vindrikkere vil den syrefriske hvite assyrtiko falle i smak, mens xinomavro vil friste på rødvinssiden.

Hellas dyrker også en mengde av de kjente internasjonale druesortene. Vi nevner i fleng chardonnay, sauvignon blanc, riesling, gewürstraminer og trebbiano blandt de hvite. Av blå sorter er cabernet sauvignon, merlot, grenache, cinsault, mourvedre, carignan og syrah vanlige navn. Det dyrkes også flere ikke-lokale druesorter av mindre kjente sorter som schioppettino og refosco. Sistnevnte har blitt dyrket av Mercouri Estate på Ichthisplatået i mer enn hundre år. Faktisk er druen lokalkjent som mercoureiko (tilhørende Mercouri). Selv om noen flere produsenter også dyrker denne drua er det Mercouri Estate som lager den beste.

Turens beste smaking i mine øyne fant sted på nettopp Mercouri Estate. Gården har vært familieeid i 150 år, og produserer foruten 140 000 flasker vin, også rosiner og olivenolje. Vi ble ønsket velkommen av påfugler med brusende fjær, et par sinte gjess og en godmodig hund. Smakingen ble holdt utendørs under store pinjetrær som av og til slapp ned en kongle eller to på intetanende vinsmakere med nesen i glasset. De beste vinene var tre årganger med Domaine Mercouri, en blend av 85 prosent refosco og 15 prosent mavrodaphne. Vi begynte med den eldste fra 1997. En flott vin med overmodne jordbær på duft. Frisk og god syre, med silkemyke tanniner. Moden, men ungdommelig likevel. Turen gikk deretter videre til 1999 som har samme aromaretning, men virker en smule mer moden. Flott struktur også her. 2001 har svært innbydende nese med bær og krydderaroma. Lekre tanniner og god syre. Dette var tre svært konstante og vellagede viner. Vi hadde tidligere smakt 2006-årgangen på minimessa og det er overraskende at en vin som i 2006-årgang allerede opplevdes som moden kan aldres på en så elegant måte.
Mercouri lager også en Kava. Dette har ikke noe med spansk musserende å gjøre, men betyr at en vin har ligget på eik litt lenger enn vanlig, i dette tilfellet 2 år. Her eksperimenterer de med en klon av refosco med små druer og rød stilk kalt refosco dal peduncolo rosso sammen med mavrodaphne. Denne vinen er mer voldsom og kraftfull, men er ikke fullt så raffinert som foregående viner.

Etter et par dager i Hellas står det klart for meg at dette er et spennende vinland. Gresk vin er annerledes og egenartet. Hvis man da ser bort fra intetsigende merlot og chardonnayer som framstår som wannabe-chablis men som ikke helt får det til. Vi kom over noen cabernet-merlot blandinger som minner litt om 100-kroners billig-Bordeaux. Greie viner, men trenger vi virkelig flere slike? Lokale druer er heldigvis et satsingsområde. Det bør det også være i framtida. Det er et viktig poeng å være annerledes. I mylderet av viner blir det å ha en egen stil viktigere enn bare å være god. De siste tjue årene har kvalitetshevingen vært konsentrert om arbeidet i kjelleren. Nå er det på tide å gå ut i vinmarken. Nye og bedre kloner av flere druesorter er på gang og filosofien om ”rett drue på rett sted” er viktig. Det komplekse klimaet i Hellas er utfordrende, men det gir også muligheter. Vinmarker anlegges i høyereliggende områder i stedet for i lavtliggende steder og sørger for flott syre i viner som ellers ville blitt slappe. Utfordrende er det også å selge greske viner utenfor Hellas. Vanskelige, tungekrøllende navn på både drue og produsent og noe dårlig rykte gjør at slike flasker ikke er de første man plukker med seg fra hyllene. I tillegg er prisen en faktor. Er konsumentene rede til å spandere 200-300 kroner på ei ukjent flaske med gresk vin? Neppe.
Grekerne er stolte av sine viner. Tålmodighet og iherdig arbeid vil gi resultater. Der det er vilje og et spennende druemateriale er det en fremtid.


Kilder om greske druer: Foredrag av Konstantinos Lazarakis MW, samt hans anbefalingsverdige bok ”The Wines of Greece”

Denne artikkelen om Hellas ble publisert i Vinforum i Nr. 4/09. Abonnement på Vinforum kan du bestille ved å gå inn her.

søndag 3. januar 2010

Pizzaboller - topp turmat


Når man er på tur er stunden da man inntar nista et av de desiderte høydepunktene. Det er så lett å slenge ei pakke pølser i sekken, men akk, så kjedelig i lengden. Ett av mine nyttårsforsetter er derfor å utforske spennende turmat. Jeg var mye flinkere til det før, og har nå tenkt å ta opp igjen interessen. Først ut er mine pizzaboller. Dette er en ganske stor oppskrift som gir ca. 50 boller. De kan gjerne fryses, tiner raskt, og ungene elsker dem

Pizzaboller

200 gram meierismør
1 1/2 pakke fersk gjær
9 dl melk
1,3 kg mel
1-2 ts salt

Fyll:
Ketchup
2 pakker (400 g) smårettskinke
2 pakker (600 g) revet pizzaost

Smør smeltes og melken varmes til fingervarmt. Gjæren røres ut i litt av væsken. Mel og salt has i en stor bolle og væsken røres i. Deigen skal være ganske løs og noe klissete. Settes på et lunt sted til heving i ca 1 time.

Så kommer man til den mest sølete delen av bakinga, kjevling av klissete deig. Utgangspunktet for denne oppskriften er en rundstykkeoppskrift fra et tupperware-party min mor var på i oldtiden. Det er derfor en stor fordel om man har et glatt bakeunderlag og et tupperware-kjevle av den typen som fylles med varmt vann til utbakingen.

Deigen deles i fire og kjevles ut på deigunderlaget (ca 20 x 40 cm). Smøres med ketchup, strø med skinke og ost. Kjøttdeig funker godt det også. Pass på at det ikke er for mye fyll, da blir det vanskelig å rulle sammen. For det er nemlig neste punkt på programmet, rulling av klissete deig. Jeg bruker to slikkepotter og bretter/ruller deigen sammen. Skjæres så i skiver med en melet kniv og legges på stekeplate med bakepapir. Stekes på 225 grader i ca 10-15 minutter. Jeg bruker varmluft og steker 2-3 brett i slengen.
De smaker kjempegodt når de er nystekte, så pass på!

lørdag 2. januar 2010

Elgbiff og Clos d’Espinous 2008

Etter juledager med tradisjonell julemat som lutefisk, pinnekjøtt, ribbe og kalkun var både jeg og husbonden sultne på noe vilt. Elgbiff og kantarellfløtesaus hørtes godt ut, og slik ble det. En stor og fin elgbiff av ytrefilet ble hurtig stekt på begge sider og fikk så hvile en god stund. Den var da rød og saftig inni, og ikke tørr og grå. Kantarellene ble plukket i høst, forvellet og fryst ned i sin egen kraft. Jeg kokte ut pannen med denne kraften og kantarellene, og slang oppi en god desiliter med hvit portvin. Denne kraften jevnet jeg med smør/mel og tilsatte masser av fløte. Det var da 1. nyttårsdag må vite. I glasset valgte jeg meg Clos d’Espinous 2008 (# 80257 – Kr. 156,70). Denne rødvinen kommer fra Corbieres og er en ueiket og biodynamisk (? ihverfall økologisk) vin på druesortene carignan (50%), grenache (25%) og syrah (25%). Vinen har tett, mørk svartrød farge. Ren, konsentrert og intens aroma, masser av mineraler, moreller, tobakk og skogsbær. Sør-franske krydderier, men den heller mer mot mynte o.l. enn rosmarin. I munnen er den fyldig, ren og tiltalende. Nydelig fruktkarakter med flott jordsmonnspreg hele veien. Her smaker det stein, mørke bær og urter, kjølig frukt, svært konsentrert vin med en syrlig stil. Faste tanniner, ikke massevis, men mer enn nok. Varm, tørr finish. Denne vinen passet ypperlig til elgen. Ikke for tanninrik, men med masse smak. frisket opp den kraftige og kremete soppsausen. Da jeg satt igjen med glasset etter maten virket vinen dog noe tørr og kantete. Kanskje, bare kanskje, hadde det gjort seg med en ørliten, bitteliten, minimal touch av eik. Uansett, et knallkjøp av en vin.