søndag 29. november 2009

SANS Bergmannskroa leverer igjen!

Etter helgens julebord med catering fra SANS Bergmannskroa kan jeg med glede konstatere at krofolka på Løkken Verk, Meldal, fortsatt leverer varene. Min historie med Sans går over 10 år tilbake i tid. Jeg lette etter noen som kunne lage mat i bryllupet mitt, og fant ingen jeg var helt fornøyd med. Men så leste jeg et intervju med Stein Dyrseth i lokalavisa. Han hadde nettopp startet eget cateringselskap og fortalte om en matfilosofi preget av gode (og gjerne lokale) råvarer og hjemmelaget mat fra bunnen av. "Han skal lage mat i bryllupet mitt" tenkte jeg. Stein og jeg fant raskt tonen. Han laget fantastisk mat i bryllupet, og vi har samarbeidet om flere mat og vin- saker det siste tiåret.

Så, tilbake til helgens julebord. Når du er melkebonde kan julebordene bli litt stusselige. Du sitter der da, alene, med kua. "Møøø" sier hun, før hun raper og gumler videre på den nyeste oppgulpede munnfullen med ensilert grass. Man kan selvfølgelig argumentere med at det er slik julebord vanligvis er også; rauting, raping og oppgulp... Nå da, i helga var vi samlet 70 melkebønder fra tre kommuner for å juleborde (det er ikke egentlig et verb er det vel?). Som arrangør var maten mitt ansvar, og jeg spurte Bergmannskroa om en spennende cateringmeny med julevri. Det fikk vi:

KREOLSK AFTEN MED TOUCH AV JUL

Tradisjonell ribbe med hjemmelaget julepølse og medister, kokte poteter og rødkål

Fersk asparges i spekeskinke med parmesan og pesto

Ovnsbakte kyllingbryst

Julesylte med rødbeter og sylteagurk

Marinerte reker med squash, paprika, limesaft og olivenolje

Urtemarinert laks

Teriyakimarinert laks

Tzatsiki og saltbakte småpoteter

Nybakt foccacia

Risekrem med bærsaus

Høres godt ut, ikke sant? Det var det, og summingen rundt bordene om spennende retter og deilig, hjemmelaget mat gir god grunn til omtale måltidet som en ubetinget suksess. Legger vi til at kuvertprisen var på 300 kroner og at det var rikelige mengder med mat er jeg ikke i tvil om at SANS Bergmannskroa må være distriktets beste leverandør av matglede på døra. Ta også turen innom Bergmannskroa på Løkken hvis du skulle være i området. Det er verdt et besøk!

torsdag 26. november 2009

Torsdagstipset: Riesling til Sushi

Er du som jeg blitt hekta på sushi? Det begynte så forsiktig med en liten laksebit og ris, og plutselig er det som om hele kroppen lengter etter et ordentlig sushi-måltid hvis det har gått en stund siden sist. For oss som ikke bor midt i byen er det ikke hver dag man kan få seg et sushi-måltid. De ferdige brettene er ikke rare erstatningen, men det tilfredstiller da den verste hungeren når kroppen skjelvende forlanger en bit rå fisk.

Det er godt med et glass hvitvin til sushien også. Vinen bør være frisk og ren i sin fruktkarakter, og ikke ødelegge den rene smaken av fersk fisk med eikepreg eller andre ting som tar fokus vekk fra god og sunn fruktsmak. En slik vin er Odinstal Rieslingtrocken 350 N.N. 2007 (# 58550 - Kr. 199,90). Dette er en biodynamisk riesling fra Pfalz i Tyskland. Der dyrkes den i en høyde på 350 meter over havet og får dermed en lang vekstsesong. Første gangen jeg smakte denne vinen tenkte jeg umiddelbart på sushi. Ikke sjelden akkurat den tanken, men uansett, jeg kunne føle smaken av et sushi-måltid i munnen da jeg smakte på denne vinen. "Dette må jo være en perfekt partner til slik mat" tenkte jeg, og stormet til nærmeste velassorterte dagligvarebutikk for å få en beroligende dose. Og det var det virkelig. Med smak av sitrus og epler, ren og flott frukt, en liten mineralsk touch og leskende syre ble sushibrettet det rene festmåltid. Anbefales!

onsdag 25. november 2009

Vinmarkens ødeleggere

Vi er vel alle glade i ville dyr, men det er ikke alltid de er like velkomne. Om vinteren sliter skogeieren med elg som spiser skudd på grantrær. Hjorten forsyner seg i gras- og kornåkrene. Frukt- og bærdyrkere plages av fugler og insekter som alle ubeskjedent forsyner seg av avlingene.
Vinmarkene er ikke skånet for ødeleggere de heller. Drua gjør seg attraktiv ved å sende ut dufstoffer. ”Kom og spis meg, jeg er så deilig at” sier den. Håpet er selvfølgelig å reprodusere. Drua, og alle andre kultiverte planter for den saks skyld, er helt uten omtanke for bonden som steller for den.

Visste du at kenguruer er et stort problem for vindyrkerne i Australia? Spesielt nydyrkede områder med unge planter er utsatt. Blader og skudd er en delikatesse for de spretne dyrene. Området bør gjerdes inn før vinmarken blir anlagt. Gjerdene er høye og med piggtråd øverst.

I Nord-Amerika volder hjortevilt hodebry. De spiser blader av vinplantene og feier gevir på vinstokkene. Streng viltlovgivingen i noen områder gjør det vanskelig å beskytte seg mot ødeleggelse og ta ut skadedyr.

Oregon og Canada trøbler med bjørn. I California er det vaskebjørnen som forsyner seg grovt av modne druer. I Arizona er klapperslange observert i vinmarken. Sør-Afrika har brysomme bavianer, og i Tyskland stormer villsvin høsteklare vinmarker på jakt etter modne druer. Vinmarkene kan beskyttes med gjerder. De er svært solide, kostbare og må også graves et stykke ned. Svin er som kjent gode gravere.

Så er det alle gnagerne. Kanin og hare tygger bark og blader. Vånd og mus lager ganger rundt plantens røtter, og vanskeliggjør tilførsel av vann og næring. Botemidler er skyting, giftåte og feller.

Fugler er et problem overalt. De spiser druer hele sesongen. Verstingen blant fuglene er stæren som kan spise mellom 60-80 g. druer pr. dag. Fugleskremsel med lydeffekter og nett over drueplantene er vanlig der plagene er størst. I vinmarkene i Beaujolais på 1800-tallet brukte de armbrøst med leirkuler som de skjøt på fuglene. I tillegg til å ta ut skadedyrene sikret de også dagens middag!

Artikkelen har stått på trykk i Nationen i 2005

tirsdag 24. november 2009

Bacchus, we thank Thee...

Bacchus we thank who gave us wine
Which warms the blood within our veins;
That nectar is itself divine.
The man who drinks not, yet attains
By godly grace to human rank
Would be an angel if he drank.
Pierre Motin

Fransk drikkevise...på engelsk, illustrert med et foto fra Rheingau, Tyskland.

mandag 23. november 2009

Jamet gjør det igjen!

ÅÅÅ, endelig er den her. Den nye årgangen Jamet Côte-Rôtie. En av mine største favoritter. Jeg stiftet bekjentskap med vinen til brødrene Jean-Pierre og Jean-Luc Jamet for bare noen år tilbake. Jeg var på reise i det nordlige Rhône sammen med gode kollegaer fra Danmark. Vi kjørte minibuss fra Saint-Peray og nordover mot Lyon, og over alt vanket det gode viner. Dette var på våren, og noen dager ute i reisen satt det inn en skikkelig vårforkjølelse i min kropp. Jeg var ullen og tett, og svært misfornøyd med nesens tilstand. Den var så tett, så tett. Denne ekstreme gjentettingen av min luktekanal sammenfalt dessverre med en smaking av Côte-Rôtie i den lille byen Ampuis. Côte-Rôtie er ensbetydende med kraftige rødviner. De lages hovedsakelig av syrah-drua, men det også er mulig å blande inn opp til 20 % av den grønne drua viognier. Vinmarkene her har gunstige solforhold og er beskyttet mot vind. Det er ikke uten grunn vinområdet har fått sitt navn Côte-Rôtie, det betyr nemlig den stekte åssiden.

Men tilbake til smakingen. Vinene vi prøvde var vel og bra på alle måter, men de viste seg ikke fram for meg og min tette nese. Med unntak av en: Domaine Jamet. Helt plutselig, og uten forvarsel lettet nesen, fantastiske dufter steg fram og opp og inn. Dette var bra saker. Vel hjemme og helt frisk smakte jeg vinen igjen, og fikk samme flotte opplevelse. 2003 har jeg drukket opp. 2004 har jeg noen flasker av i kjelleren, og den er i en lukket fase akkurat nå. 2005 var jeg for dessverre for sen til å kjøpe inn. Nå er 2006 her. 6 flasker ble hentet hjem fra polet på torsdag i forrige uke. En av de var tiltenkt lørdagsmiddagen, men den gang ei. For helt tilfeldigvis kom det hjortkjøtt inn døren. Det var hjortkalven som jeg skrev om her som var ferdig partert. Fersk indrefilet var helt uimotståelig, og det samme var Jamet. Helstekte kongeøstersopp og middelhavsinspirerte grønnsaker fikk følge kjøttet. Det var en deilig aften, og konklusjonen: Jamet gjør det igjen. Brødrene lager rett og slett eksepsjonelle viner. Løp og kjøp!

Jamet Côte-Rôtie 2006 (#47697 – kr. 499,-) Ren, intens og ungdommelig aroma. Rype, blod, jern, bjørnebær men også rødere bær som rips og en anelse bringebær midt inni det hele. Noe lakris, lyng, tobakk og røyk, nedbrent bål, jord og mineraler. Skifer? Og mer spesifikt: Dyrepels i november. Frukten byttes ut med mineraler og jern etter noen skikkelige dype sniff. Tørr, faste tanniner, men godt modne. Saftig syre og stor munnfølelse. Litt lukket i munnen, viser ikke like stor kompleksitet som på nesen. Bjørnebær, plommer, mineraler, urter, fat. Enorm lengde med fast og varm finish. En gjennomtrengende, stor, men likevel elegant vin. Vellaget, kompleks, med god konsentrasjon og lengde. En supervin som bare vil bli bedre og bedre de neste 5-10 ++ årene. Glad jeg har fem flasker igjen.

Under en liten snutt fra en vinmark i vakre Rhône-dalen.

video

lørdag 21. november 2009

Slakt av vinen Barista


Det er sjelden jeg slakter viner. Det er mange viner jeg unnlater å skrive om fordi de ikke er noe spesielt, men nedsabling av vin gjør jeg sjelden. Men i dag gjør jeg det, og grunnen heter Robertson Barista 2009 (#59896 – kr. 129,90)

Hva er dette egentlig for noe? Dette handler om pinotage, og om druedrømmen som ble til et mareritt. I 1925 ble drua født av foreldrene pinot noir og cinsault. Jordmor var professor Abraham Izak Perold. Drua oppnådde en viss suksess omlag 30 år etter, men overproduksjon og druas egenartede smak av ”rustne spiker” førte til dalende populæritet. Så på 2000-tallet ble det skapt en ny pinotage-stil: sjokolade og kaffe-stilen. Den er visstnok en stor hit, men jeg undres. Jeg synes pinotage kan gi spennende viner, for eksempel Jacobsdal sin versjon (se her), men kaffe-og sjokoladevin er for meg et feilspor.

Pressemeldingen fra importøren av Barista fokuserer på hvor glad vi nordmenn er i kaffe. Den sier videre ”Nå kan kaffeelskende nordmenn også nyte sin favorittsmak når de drikker vin.” Kaffe-vin? Hvorfor i all verden er det et godt poeng? Jeg har mange ganger lyst på kaffe, men sjelden samtidig med rødvin. Og har jeg lyst på rødvin så har jeg ikke lyst på kaffe. En kombinasjon av disse to tingene er i mitt hode helt feil. For å bygge godt pinotage-rykte? Som kaffe-drua? Er dette en vellykket satsning? Hmm, ikke for meg nei.

Vinen henger ikke sammen i det hele tatt. Barista Pinotage 2009 har en duft av varm frukt, animalsk, moreller, aner kanskje kaffe, men det er det dyriske som dominerer og jeg vet ikke om jeg synes det er noe særlig innbydende. Etter hvert kommer mer kaffe, uten at det gjør den helt store forskjellen. Smakene spriker i alle retninger. Søtlige, overmodne moreller og ja da, det smaker kaffe. Slik kaffe man gjerne får i utlandet, på sydenferie, som er sterk og syrlig og ikke særlig vellaget. Etter vinen er ute av munnen, altså spyttet ut (noe jeg anbefaler med denne) eller svelget, kommer en fæl, vanilje- og hvit sjokoladesmak som fyller munnen. Rett etterpå det igjen kommer et grotesk kick av sviende alkohol. Vinen mangler helt balanse og har for dominerende alkohol i finish. Er heller ikke særlig elegant. Nesen er særs udelikat, selv om vinen er greiere i munnen. Det skal den ha. Det blir likevel noe endimensjonalt og pussig over dette. Hva er det meningen at den skal være? Når importøren foreslår matfølge som vilt eller rødt kjøtt med sjokoladesaus, eller rett og slett ”passer til det meste” begynner jeg virkelig å lure. Et lite saltkorn sammen med denne gjorde den veldig bitter, og jeg tror ikke den egner seg til mat i det hele tatt. Nei, folkens, sett over kaffekjelen og ta dere en god kopp kaffe i stedet.


torsdag 19. november 2009

Torsdagstipset: Den ultimate tacovin

Det er ingen som riktig vil innrømme det, men det er svært mange som gjør det. ...spiser taco selvfølgelig. Det har blitt litt gammeldags å spise taco. Gått ut litt på dato. I vår verden av nye og fasjonable matmoter er det ikke eksotisk nok, fint nok eller avansert nok virker det som. Noen kaller det tex-mex og får det til å høres bedre ut. Men det er likevel taco, og det er godt. Ingenting å skamme seg over.

Å kalle denne Zinfandel'en fra Ravenswood for den ultimate tacovin er kanskje noe overdrevet. Ultimat er et stort ord. Men det er en god match med saftig og sødmefull zinfandel til tacokrydret kjøttdeig og ymse tilbehør.

Ravenswood Vintners Blend Zinfandel 2007 (#10595 - Kr. 134,90) kommer med skrukork, og litt luft gjør godt før aromaene strømmer fram. Her er det fat og plommer, bjørnebær og vanilje. Fyldig vin med rund og bløt munnfølelse, ren og fruktig med utpreget bærkarakter i retning skogsbær og mørke moreller. Fruktdreven vin med deilig saftighet og pen, men ganske markant eikepreg etter 12 måneder i franske eikefat. Lang og fast finish.


mandag 16. november 2009

Hjortfall på søndag



Mildt høstvær i november, vage streif av sol, siste dag med lov til å jakte på store bukker i dette valdet. Valget var ikke vanskelig, det bar til skogs med hund, gevær og håp om ti-tolvspiring i siktet. Vi tok det sedvanlige jaget. Hunden Bacchus og jeg på jag over Hundlia, og husbonden tålmodig ventende på post i enden av løypa. Vel inne i terrenget fant hunden spor. Ekskrementer og fotefar fortale om hjort. Med ung hund er det alltid spennende å se hvilket spor som er interessant. Den lille krabaten er like stolt over å ha funnet en velduftende revebæsj som å spore opp et levende dyr av rett sort. Det bar opp myrlendt terreng og lyngkledde åser. Vimsende hit og dit i stadig nye tråkk. Joda, det sto dyr i lia. Og joda, de kom på post. Ingen bukk, men kolle og kalv. Først lot jegeren dyrene passere. - Kanskje kommer det en flott bukk etter damen? Men ingen bukk kom. Kolla og kalven passerte posten på nytt. Kalven for aller siste gang. En opphisset hund fikk belønning i enden av sporet. Bacchus slikker hjortkalven i munnvikene, og jeg hører ordene i høstdiktet til min sønn på 9 år i hodet:

Jakt

PANG!
Hjorten dør
Kjøtt får vi
Spore spor med hund
Hjortbiff til kvelds
Torstein K.

fredag 13. november 2009

Ekornet mitt bygger rede

video

Ikke vet jeg hva normalt tidspunkt for å bygge rede for et ekorn er. Men det holder iallefall på med noe nå. Det er Mrs. Jackson som er i farta. Mrs. Jackson er mitt personlige kontorekorn som bor i en fuglekasse på stabbursveggen og som til tider driver meg til vanvidd med krafsing og gnafsing utenfor. Om det er vinterbolig eller andre ting hun skal til med vites ikke, men redet blir ihverfall godt isolert. Hun har nemlig fylt hele fuglekassa med steinull som hun har dratt ut fra veggen her på stabburet. Jeg får kløe bare jeg tenker på det.

søndag 8. november 2009

Hjemmelaget pasta

En hustrig kveld hos Poderi Arcangelo, Toscana for knappe tre uker siden: En gruppe nord-europeiske vinjournalister samler seg på kjøkkenet til mor i huset. Hun skal lage pasta for hånd. Durumhvete, egg, olivenolje, salt - det er alt som skal til, samt et par veltrenede hender som hurtig og nådeløst skaper om en sølete masse til elastisk og myk pastadeig. Imponerende håndverk og smakelig resultat. Blitzene lyner der inne på kjøkkenet, og fotografene trenger seg fram for å ta de beste bildene. Her er et knippe av mine:

video

torsdag 5. november 2009

Bitt av edderkopp-dilla

Etter å ha vært på farten med travelt program i flere uker er det godt å koble av med noe helt annet. Edderkopper for eksempel. Jeg har egentlig ikke hatt noe utpreget forhold til edderkopper, hverken på den ene eller andre måten tidligere. Jeg har aldri ropt ut i vilt hysteri over den åttebente skapningen, men har heller aldri følt noen spesiell dragning til dyrene. Men det var før. En av mine nære venninner har nemlig edderkopp-dilla, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Hun huser hele 14 stykker av ymse slag. Jeg besøkte henne forleden og da fikk jeg holde min første tarantell. Den heter helt enkelt nr.3 og er en såkalt grammostola rosea, en chilensk tarantell som egner seg for edderkopp-nybegynnere. Da den satte føttens sine på mine hender og vandret sine første steg på meg kjente jeg at jeg ble bitt. Ikke av edderkoppen, den var ganske så fredelig, men av edderkopp-dilla. Plutselig skjønte jeg min venninnes fascinasjon over de hårete små. De er nesten som små kunstverk, med farger, tekstur og en mengde spennende linjer. Nå surfer jeg på nettet etter edderkoppstoff og har lært meg ord som pedipalper. Gjett hva som står på ønskelista mi til jul i år?


Mobilfoto