fredag 30. oktober 2009

En svipptur til Navarra

Spania har bestemt seg for å vise seg fra sin beste side disse dagene. 25 varmegrader og sol gjør godt for en blek og solhungrig nordboer. Men det er ikke solen vi er her for, selv om det er unektelig deilig å kjenne solstrålene varme etter en særdeles regntung trønderhøst. Vi startet dagen i Navarra, i et underområde som heter Tierra Estella. Her ligger Bodegas Valcarlos som selger viner under merkevaren Fortius i Norge. Vi fikk omvisning i et stort og moderne vinanlegg med store ståltanker, en mengde eikefat og smakfullt design. Interiør og treverk var holdt i kirsebærtre og fargene varierte mellom sjøgrønn, blå og dyp rød. Moderne og rent, og ikke et støvkorn noe som helst sted. Her er det ingen gjenglemte gummislanger, ingen plastikkbager med korker stukket vekk. Etter omvisning var det smaking. Vi smakte to hvite, en rose og seks røde. Jeg nøyer meg med å gjengi konklusjonen: Disse vinene lover mye, men fullfører ikke løpet. Man sitter litt skuffet tilbake og tenker «Var dette alt?» Gjennomgående mangel på konsentrasjon. Frukten flyter litt ut. Det blir litt for lite frukt, litt for mye eik og det hele varer ikke så lenge. Unntaket er cabernet-merlot blandingen Elite de Fortius 2004. En tettpakket, mørk og moderne vin. Prisene på viner fra Navarra er hyggelige, og sett i lys av dette er det greie viner. Men de store superlativene gjemmer jeg til en annen gang.

Senere gikk turen tilbake til Rioja for besøk hos Bodegas Faustino og vandring i høstfargede vinmarker mens solen gnistret på himmelen og gir livgivende energi til vinplanter som bør se å komme seg i dvale før vinteren. Vi som ikke er belemret med klorofyll synes bare det er skjønt...

torsdag 29. oktober 2009

En liten spansk en

Den ene reisen avløser den andre for tiden, og akkurat nå er jeg i Rioja. Stikkord er Nord-Spania, Baskerland, eik, tempranillo og sene middager. Jeg og mitt reisefølge (to karer med opprinnelse Porsgrunn) begynte turen på...vel, Gardermoen egentlig, via München og til Bilbao. Deretter havnet vi i Logrono, på hotell Husa Bracos. Et trivelig hotell midt i sentrum. Av og til leter man etter speil på hotellrommet hvis man har behov for å speile seg litt. Det er ikke noe problem her. To hele vegger på rommet er dekket av speil, og ytterligere to veggspeil er plassert rundt omkring. Blir gruelig å våkne i morgen tenker jeg. Kan ikke unngå sitt eget speilbilde noe sted.
Kvelden startet på Laurus Tapas Bar. Her smakte vi en Cava, altså en mussernede spansk vin. Navnet var Duc de Foix. Dette var en fruktig og eplepreget cava med ok syre og grei lengde. Litt krasse bobler i munnen. Til de sprudlende boblene ble vi servert glinende fet skinke på spyd og ansjostapas. en god start på reisen. Det er aldri dumt å starte med en ansjos...

Når klokken hadde passert ni med tyve minutt var det på tide med middag. ganske sent for en som foretrekker middag klokken tolv på dagen. Restaurante Iruna tok imot oss i grelt lys, men med hyggelig betjening og hyggelige priser. Vi startet med et knippe apetittvekkere: Pata Negra-skinke, hjerteskjell, stekt choritzo og stekt paprika med hvitløk. Jeg valgte filet av okse til hovedrett, mens gutta valgte svin, henholdsvis pattegris og svinekjever. en hvitvin og tre røde fikk gleden av å gjeste vårt bord. Den hvite, Melquior 2008, var en enkel hvitvin laget på viuradruen. Fra Rioja selvfølgelig. Fruktig, lett og enkel vin som mangler trøkk innover. Grei syre og lengde, men ingen kraftkar det her. Lett sommervin. Vi gikk videre på kveldens eldstemann, som ikke er så gammel egentlig. 1997 - Rioja Alta Gran Reserva 904. Brunoransje farge, duft av eik, karamell, kommodeskuff og møllkuler samt saftede moreller og krydder. Fyldig vin med masser av eik, noe den ikke har frukt til å tåle. tørr trefinish. Etter et par timer i glasset blir den mer syrlig. Ingen stor vin, men er heller ikke dårlig.
Mer ungdommelig er Culto 2005. Med et slikt navn legges lista høyt, men dette er ingen kultvin. 60 % graciano og 40 % tempranillo gir her en tett, svart blåfiolett vin som dyfter mahogny, mint, sjokolade, mokka, blyantviss, sigarrøyk. Den er fyldig med god konsentrasjon, men ettersom tden år blir det lite frukt og bitre tretanniner igejne i glasset (og i munnen). neste vin er San Vicente 2005. 100 5 tempranillo fra gamle stokker med lav avkastning høres bra ut. Det er det også. Tett, mørk svartrød farge med duft av moreller, krydder og snev av gummi. fyldig vin med lekre tanniner og god frukt hele veien. Vellaget vin som bærer 14,5 % alkohol godt. Denne drikker jeg til biffen min, og her er det massiv frukt som siger gjennom den kraftige smaken av mørnet okse/ku filet og avslutter med varmende finish. Meget bra. Det er denne vinen som jeg velger å drikke opp til slutt. Det er alltid et godt tegn.


tirsdag 27. oktober 2009

Tanketomt vrøvl fra en flyplass

Tiden står stille på en flyplass. Vel, den gjør jo egentlig ikke det, det bare føles slik. Det er rart at en slik travel plass kan være så langsom. Folk svever forbi på rullebåndene. Noen løper forbi, forretningsmennene langer ut, med buksepressen som plog. Noen venter utålmodig på tur i en kø. Likevel står tiden stille. Jeg vet ikke helt om det er irriterende eller gledelig å høre mannen som koster gulvet på flyplassen plystre. En enerverende plystring som røper at han trives med arbeidet. Eller kanskje han ikke trives i det hele tatt. Kanskje han bare later som. Later som ved å plystre høyt, melodisk og ensformig. Koster i vei på en litt noncelant måte. Ved å holde helt ytterst på skaftet av kosten og koste langt framfor seg. Eller kanskje det er den kosteteknikken som gir minst belastning. Ikke vet jeg, jeg koster sjelden. Jeg støvsuger. Egentlig liker jeg å koste. Jeg gjør det bare så sjelden. Iallefall hvis vi snakker seriøs kosting. Feiebrett og smuler regnes ikke med. Instant cleaning – vekk med bøsset uten noe bråk. Men man må fjerne det etterpå. Det er aberet. Støvsugeren tar med seg rotet. Bort, sugd vekk og forsvunnet. Litt magisk hvis man legger godviljen til. Mannen på flyplassen koster bare rundt og rundt. Han fjerner ingenting. Han flytter bare på bøsset.

Går ikke dette flyet snart?

mandag 19. oktober 2009

Ferden går til...Toscana

Jeg forlater nå høstkjølige Trøndelag til fordel for Toscana. Høst der også, men antakelig en litt annen høst enn her i nord. Et rikholdig program satt sammen av Terranostra skal vise fram et Toscana man ikke kjenner. Det høres veldig spennende ut. Vi skal bo på ekte bondegårder og smake vin selvfølgelig. Olivenolje, safran, produksjon av hamp og ost er også med. Min skostørrelse ville arrangørene også ha tak i slik at jeg fikk passende gumistøvler. Vi skal være ekte bønder i Italia. Hurra! "Hvis du hadde holdt deg hjemme i større grad kunne du opplevd hvordan det var å være bonde i Trøndelag også" mumlet ektemannen fra fjøsdøra. Men han smilte da han sa det.

Noen vakre bilder fra Siena lagt ut på Flickr av Terranostra kan du se her.

Marias (11) smaksnotat over Fuhr Cascade

Det er ikke bare de voksne som skal ha noe godt i glasset når det er helg. Mens vi drakk rødvin fra Ribera del Duero, fikk barna den alkoholfrie Fuhr Cascade. I stetteglass. Det må man ha, selv om man ikke er voksen. Og hva gjør de voksne når de drikker vin av stetteglass? Jo, de skriver smaksnotat over det som befinner seg i glasset (sånn er det iallefall hjemme hos oss). Sønnen på 9 skrev på sin imaginære pc. "Nå skal jeg være mamma" sa han og hamret løs på bordplaten med fingrene. Datteren på 11 ville gjøre det litt mer presist. Hun fant fram penn og papir, og begynte seriøst å notere ned sine observasjoner. Da hun var ferdig rakk hun meg stolt papiret, og jammen meg, hun hadde skrevet et feiende flott smaksnotat. Det gikk slik (nøyaktig gjengitt):

Fuhr Cascade
Farge og bobler: fargen er blank med litt gullfarge på toppen eller i hele glasset. Det er ganske mange bobler oppi glasset.
Smak: Eplesaftsmak som er litt sur i starten og ettersmaken er en svak eplesmak og bruser litt ned i halsen.
Konklusjon: Passer bra sammen med lasagne, salat og loff. Drikken er god.

Selv har jeg omtalt Fuhr Cascade ) et eller annet sted med disse ordene (nøyaktig gjengitt det også) : "Dette er en musserende vin basert på norske epler. Den ligner litt på Mozell, men med mer finesse. En favoritt for både gammel og ung, med fin sødme og friske bobler. Kanskje best som aperitiff eller til desserten."
Flasken kan kjøpes for kr. 47,50 på Vinmonopolet og jeg hører ekkoet av min sønn da vi handlet: "Mamma... Mamma... MAMMA!!! Kan ikke vi kjøpe sånn vin som vi barna bruker å få!"

fredag 16. oktober 2009

Drømmen om å kvele Bill Gates

Jeg er sur og frustrert. Ordentlig sur og frustrert. Jeg er intet teknologisk vidunderbarn, men helt borte er jeg dog ikke når det gjelder å koble sammen tekniske duppeditter. Men nå må jeg nok gi tapt. Jeg får det bare ikke til.

Helt til for omlag 14 dager siden fungerte alt bra. Internett i god hastighet på kontoret i stabburet, trådløst nett i hele huset til diverse lap-top'er, hele to telefoner som ringte både inn og ut. Mobiltelefonen uten dekning skal jeg ikke nevne. (se forøvrig her om dette) Men så, for to uker siden koblet jeg til en adapter for IP-telefoni. Jeg trøblet da også, men etterhvert virket både nett og telefon. Jeg har hatt en mistanke om at ikke alle innstillinger var slik de skulle, men så lenge ting fungerte godt tok jeg meg ikke tid til å gjøre noe med det.
I går datt nettet ut på stabburet. Det trådløse nettet ellers virket så det suste, laptop'en fungerte innendørs og telefonen hadde både summetone og ringing. Jeg slo meg ned på gulvet, koblet fra alle ledninger, adaptere, rutere, splittere og pc'er. Rykk tilbake til start (så aldri noe til de 2000 kronene...). Jeg fant til og med fram bruksanvisninger for både den ene og den andre dingsen for å virkelig gjøre det ordentlig denne gangen. Jeg koblet opp etter alle kunstens regler, og Yesss! nettet virket på stabburet. Men det var et problem. Det trådløse nettet lå nede og telefonen virket ikke. Ny koblerunde. Alt så helt riktig ut. Alle lys blinket der de skulle, men nå virket hverken telefonen, det trådløse nettet eller nettet på stabburet. Hunden kom bort for å hjelpe til, men skygget raskt banen. Han enset nok at mors humør begynte å dale. Jeg slo av pc'en på stabburet igjen. Det tok sin tid, for akkurat da fant Windows ut at det var på tide å installere 18 nye oppdateringer. Jeg tok meg selv i å si mange stygge ord til den blå skjermen med det firefargede flagget. Det hjalp ikke det heller. Istedet lot jeg mannen i huset få en omgang kjeft uten at det ble noe bedre nettforbindelse av den grunn. Jeg gikk og la meg og drømte at jeg kvelte Bill Gates med en gul nettverkskabel. Han ble sakte lysende grønn i ansiktet. Han blinket grønt i ca. 20 sekunder for deretter å lyse konstant. Jeg strammet kabelen, gliste rått og så mannen eksplodere i røde, gule, grønne og blå fragmenter.

mandag 12. oktober 2009

Sauen - et ålreit dyr - med pinotage til

For å være helt ærlig, jeg foretrekker sau i levende form. Urørt av rovdyr, med myk ull og luggum størrelse. En sau er akkurat passe stor. Ikke så stor som ei ku, og ikke så liten som, tja kaniner. Jeg har en lang historie med sauer. Jeg har aldri hatt sau selv, men har møtt på ganske mange opp gjennom årene etter utallige turer i fjellet. Jeg har sovet sammen med en sau en gang (neida, ikke ektemannen. Han ville forøvrig da blitt omtalt som vær...). Litt kos under et tre, og dermed sov vi, både jeg og sauen. Jeg har ønsket meg et kopplam, men er redd det vil ende opp i gammelsau. For lemmene de slaktes om høsten. Hva er vel høsten uten lammelår og fårikål? Jeg kan styre min uhemmede begeistring for sauekjøtt. Det må være lam og det må smake lite ullgenser av det. Men en lammesteik-middag må jeg ha på høsten. Den ble gjennomført på søndag.

Jeg ruslet ned i vinkjelleren for å finne lammefølge. Jeg kunne valgt en spansk variant. Fra Rioja eller Ribera del Duero kanskje. Men nei. Valget falt på Sør-Afrika og Jacobsdal Pinotage 1997. Jacobsdal lager pinotage-viner i Stellenbosch. Her vokser vinplantene som små busker (bush vines) og avkastningen begrenses med hard beskjæring. Det brukes villgjær og vinen lagres 18 måneder på små amerikanske eikefat.

Vinen, som nå er 12 år gammel, har fortsatt en dyp rød farge, men kanten begynner å bli litt oransje. Ren, åpen duft. Her har vi en røff "herremann" med lær, stall, hest og svette! Jordlig, jod, løv, plommer og krydder. Virker litt volatil, litt neglelakkfjerner som kommer og går. Rund og silkemyk i munnen, men ikke strukturløs. Pent fyldig med god fruktighet og balansert alkohol. Moden, men har fortsatt god frukt. Mindre lær i munnen, men en del eikepreg, selv om dette er slept ned av tiden. God syre gjennom hele smakskurven som løfter vinen. Varm finish som røper at 13,5 % alkohol er nok.

God og druetypisk pinotage, men dette er en rustikk snarere enn en elegant opplevelse. Jacobsdal Pinotage er nå å få i 2004-årgang (#2737 - kr. 149,90) Verdt å merke seg er at alkoholen i 2004 er oppe i hele 14,5 %. Dette er en utvikling jeg ikke ønsker velkommen.

God lammesesong!


lørdag 10. oktober 2009

Berggylte og Loire

Her om dagen dro jeg opp en snedig fisk fra dypet av Trondheimsfjorden. Den hadde smale oransje striper og pene lepper. Det var en berggylte, som visstnok er en leppefisk med masse bein. Bilde av en berggylte kan sees her. Jeg fikk umiddelbart en tropisk feeling ved å se på fisken, og bestemte meg for å grille den. Fiskekjøttet var skummetmelkfarget, altså hvitaktig med blåskjær. Å jo da, det var mye bein. Kvasse var de også.

Så, hva slags vin skal man velge til en helt ukjent fisk med morsomt navn. Det var tilfeldigheten som avgjorde, for til kjøling sto intet mindre enn en hvitvin fra Menetou-Salon i Loiredalen. Passet perfekt. Jeg liker Loire. Jeg har enda ikke vært der, men det står på listen over områder jeg ønsker å besøke. Loire-dalen er så mye mer enn Sancerre og Pouilly-Fume. Det sjarmerende muscadeter og undervurderte, men veldig gode cabernet franc viner. For ikke å snakke om forførende og fenomenale søte viner av chenin blanc fra Coteaux de Layon og der omkring. Berggylta mi fikk altså følge av en sauvignon blanc fra Menetou-Salon. Dette lille området ligger rett vest for det berømte Sancerre. Her lages det røde, hvite og roséviner. Ofte kan vinene her gi valuta for pengene i forhold til sin berømte storebror. Sauvignon blanc-vinene her står ikke mye tilbake for Sancerre. De beste vinmarkene ligger i området rundt landsbyen Morogues og dette navnet sees ofte på etikettene.

Jean Max Roger har 26 hektar vinmarker i Sancerre, og 4 hektar i Menetou-Salon. J.M. Roger Menetou-Salon 2007 her grønngul, lys farge og dufter av tropiske frukter, gress, melon og grapefrukt. En tørr hvitvin med relativt høy syre. Fyldig og fruktig med smak av sødmefulle, modne stikkelsbær, solbærblad og solbær. Lang ettersmak. Bør nytes i sin ungdom, og helst innen tre år.

Flaskebilde: produsenten

torsdag 8. oktober 2009

Farvel Silja

Høstsol og krystallklart vær rammet inn døden i dag. Dette er en personlig blogg, og jeg velger i dag å minnes min gode venn Silja som avsluttet livet for noen timer siden. Den lille shetlandsponnien Silja har lenge slitt med forfangenhet som gir vonde ben. Vi har i samarbeid med dyrlege og hovslager holdt på i over ett og et halvt år med diverse tiltak, men smertene gir seg ikke og hun ligger for det meste. Det var derfor et tungt valg som måtte gjøres, vi valgte å avlive den fire år gamle ponnien. Silja ble født 22. juni 2005. Hun har levd sammen med mor Vanja hele livet og når tingt føles kjipt er det godt med en trøst av mor, selv om man har blitt fire år gammel. Silja var en tillittsfull og snill liten hest. Hun hadde mørke, uttrykksfulle øyne og en myk mule som undersøkte alle lommer på jakt etter godbiter. Silja kunne stjele lua av hodet ditt en kald vinterdag, og puste varmt i øret ditt etterpå. Hun tygde rett som det var på mitt høygule hår, og elsket å trekke ned glidlåser på jakker med tennene. Til tross for det siste årets smerter hadde hun alltid godt humør, men jeg så glansen og latteren i øynene hennes ble mattere den siste måneden. Tiden var inne.

Bestevenn og "onkel" Grand Fou, min gamle hannoveraner vallak, roper på det savnede flokkmedlemmet. Vrinskingen høres ekstra fortvilt ut, jeg tror han vet hun er borte for alltid. Høstsolen føles kald i dag.

video

tirsdag 6. oktober 2009

Elg møter sei

Jeg er så lei av å lage mat akkurat nå. Føler all kreativitet i matveien har forlatt meg.
Stirrer dumt inn i kjøleskapet eller ned i fryseren. Stirrer på kjøttdeig. Enorme mengder kjøttdeig. Sukk. Flate, rødbrune kilospakker med kjøttdeig. 200 pakker fordelt på tre frysere. Egentlig er det karbonadedeig, for det er kun malt kjøtt uten noe annet tilsatt. 100 pakker høglandsfekarbonade, 100 pakker vilt. Bare sånn for avveksling. Sukk. Kombinasjonen okseslakt (omtalt her på bloggen) og jaktsesong fyller fryserene. Det neste året må familien sette til livs 3, 8 kilo kjøttdeig i uka før vi ser bunnen av fryseren. ...og da har jeg ikke tatt med viltkjøttdeigen fra 2008... og 2007... og 2006. Mulig det er noe 2005 der også. Årgangskjøttdeig. Surfer nettet på jakt etter kjøttdeigoppskrifter. Det er det samme gamle. Kjøttkaker, piroger, gryteretter, kjøttpudding. Ingenting virkelig sprekt. Her er det bare å legge inn linker, folkens - jeg er åpen for hva som helst. Slik som da det tilfeldigvis lå en sei på kjøkkenbenken her forleden. (Det bruker ikke tilfeldigvis å slenge fisk rundt på kjøkkenet, men noen hadde vært på fisketur, så det lå en fisk der.) Jeg sto med en dunge elgkalvkjøttdeig jeg tenkte å lage elgkarbonader av (sukk). Før jeg visste ordet av det hadde jeg filetert fisken og maltraktert den sammen med kjøttdeigen. (en del fisk, to deler elg) Fargen ble innbydende og glinsende rød. Jeg krydret med litt urter og slang oppi et egg. Det så bra ut, luktet litt snedig. Stekte deretter pene elgfiskekaker som jeg bød til svigerfar. "Jau, det var godt det" svarte han og slapp ned en bit til hunden når han trodde jeg ikke så det. Men helt ærlig, det var ikke så verst. Prøv selv.

fredag 2. oktober 2009

Hoppbakker og bilkjøring


Jeg har min far på besøk for tiden. Han er gammel skihopper og interessen for skibakker synker ikke med alderen. Denne interessen utgjør det største faremomentet ved min fars bilkjøring. Passeres en hoppbakke blir blikket dratt dit uansett hvor krevende vei og føreforhold måtte være. "Se på veien" formaner jeg strengt, mens jeg ser livet passere revy. Det gjør det antakeligvis for min far også, for etter bakken er passert kommer det som regel en historie fra gamle dager da han modig, men nervøs kastet seg ut for hoppkanten. (De kaster seg kanskje ikke ut fra hoppet, men dog...)
Her har han fått fikset opp et gammelt bilde fra sine glansdager i bakken. Ganske stilig synes nå jeg. God helg!

torsdag 1. oktober 2009

Torsdagstipset: Groovy Grüner

Når dette blir skrevet er det surt og vindfullt ute, og regnet hamrer på vinduene titt og ofte. Alt ligger til rette for peiskos og rødvin, men den gang ei. Vi skal i stedet hilse på hvitvinsdrua grüner veltliner. Dette er ei drue som er i skuddet som aldri før. Engelskspråklige kaller den av og til for gru-wee (groovy), og til tross for sin friske syrlighet varmer den i høstmørket.

Grüner veltliner finner vi først og fremst i Østerrike. Etter frostvæskeskandalen i 1985 har Østerrike møysommelig gjenoppbygd sitt rykte. De er i dag en av verdens fremste leverandører av tørre, hvite viner, spesielt av riesling. Men det er grüner veltliner som er selve nasjonaldrua, og omtrent en tredjedel av vinmarkene her er beplantet med den.
Det er sagt at grüner veltliner nesten alltid gir gode viner, men aldri store viner. Dette er i ferd med å forandre seg. Grüner veltliner har vunnet anseelse også i vinkjennerkretser de senere år, og er i stand til å gi svært god kvalitet. Den gir gode viner selv med høy avkastning, men skal toppkvalitet oppnås må dyrkeren prøve å temme denne druas produktivitet.

Typisk er viner laget av grüner veltliner tørre og fruktige, med ganske høy syre og krydret duft. Man kan ofte kjenne en svak aroma av hvit pepper. De er generelt best mens de er ungdommelige og friske, men de beste grüner veltlinerne kan også vinne på lagring. De får da et mer honninglignende preg, og blir mer komplekse. De beste vinene finner vi i området Niederösterreich, der Wachau, Kremstal og Kamptal er kjente appellasjoner.
Torsdagstipset er en grüner veltliner jeg stadig kommer tilbake til. Strasser Hasel Alte Reben Grüner Veltliner 2008 (varenr. 13387 - Kr. 125,-) kommer fra Kamptal og produsent er Weingut Allram. Den byr på alle de typiske aromaene man finner i en god grüner; eple, fersken, hvit pepper og mineraler. Frisk og syrlig, relativt fyldig vin med en noe fet karakter. Sitruspreget smak og lang ettersmak. Dette er en flott vin til fyldige fiskeretter. Derfor: samle sammen noe god fisk, noen gode venner og en skvett fløte så blir dette en deilig fiskesuppekveld.

Deler av artikkelen er publisert i Nationen.
Flaskefoto: importøren