tirsdag 29. september 2009

Alkoholisme – medaljens bakside

Selv om vin er en drikk for nytelse og glede har medaljen en alvorlig bakside. Hvis kroppen skriker etter alkohol hvis du ikke drikker en dag har du en sykdom, og den kalles alkoholisme.

Mange av oss som jobber med vin er svært bevisst på de skadevirkninger alkoholen kan gi. Fysiske skadevirkninger ved for høyt alkoholforbruk over lang tid kan være bl.a. leverskader, diabetes, problemer med bukspyttkjertelen, hormonforstyrrelser, impotens og økt fare for kreft. De psykiske skadevirkninger er kanskje enda mer utbredt enn de fysiske. Hukommelsesvikt, læringsvansker og angst er ikke unormalt hos en alkoholiker. I tillegg kommer større risiko for ulykker og økt bruk av vold.

Pårørende til alkoholikeren blir ofte utsatt for de verste påkjenningene. Den alkoholiserte selv merker ikke de skader han påfører sine nærmeste. Han eller hun er kun opptatt av seg selv og forstår ikke hvor vondt det er å se noen du er glad i gå til grunne.

Alkoholavhengighet er et økende problem. Unge mennesker blir svært lett avhengige, og en 15-åring kan bli avhengig etter 3-ukers intens festing. Dette er skremmende sett i lys av at dagens unge debuterer tidligere enn før og inntar stadig større mengder alkohol.

Vi lever i en tid hvor det ofte er sammenkomster der det serveres alkohol. Massemedia bringer stadig nytt om alkoholens gunstige helseeffekter, og da er det lett å havne i grenseland mellom et normalt forbruk og misbruk. Kong alkohol har mange ansikter. Fra uteliggeren med skjelvne hender og hullete fingervanter til livsnyteren med krystallglass og fine middager. Hvis dine nære ser ditt alkoholforbruk som et problem skal du ta det på alvor selv om du ser det helt uproblematisk selv. Føler du deg i faresonen anbefaler jeg deg å ta opp dine alkoholvaner med din lege ved neste legebesøk.

Da denne saken sto på trykk i Nationen midt i julebordsesongen i 2005 fikk jeg mye respons, både positiv og negativ. Noen synes dette var et viktig tema å ta opp i en vinspalte, mens andre følte det drepte vingleden å få noe sånt rett i fjeset. Jeg mener vi som jobber med vin og brennevin har et spesielt ansvar for å opplyse om at alkohol kan være skadelig ved overdreven bruk. Jeg ønsker å fremme gleden over nydelige viner, god mat, fantastiske smaksopplevelser og en positiv drikkekultur. Dette står for meg i sterk kontrast til fylleslag og bruk av alkohol som trøst.

Hva syns du?

søndag 27. september 2009

Renvasket ?

En dag da jeg kom inn møtte dette synet meg:


En pakke Sun oppvaskmaskinmiddel luktet aldeles uimotståelig for Bacchus, husets ett-årige basset. Heldigvis smakte det ikke like godt som det luktet. Hvis han hadde satt til livs hele pakken tror jeg produsentens lovnad om å effektivt fjerne smuss, kalk og fett fra (hundens) rør og avløp ville bli oppfylt faderlig fort.

Jeg vet jeg har gjort noe galt... men jeg later som ingenting.

onsdag 23. september 2009

Torsdagstipset: Portvin og sjokolade i ekstase

Dourodalen er fantastisk, og ett av verdens vakreste vinområder. Det er nesten rart det går ann å dyrke noe som helst her. Skråningene på begge sider av elven er svært bratte, det er mer stein enn jord, det er lite nedbør og veldig varmt. Det er ikke uvanlig med temperaturer opp mot 40 grader om sommeren. Men likevel klamrer det seg rund 40 000 hektar med vinmarker fast i skråningene, hvorav 26 000 ha brukes til produksjon av portvin (tall fra 2005).
Det er en hel drøss med druesorter som er tillatt her, men det er fem varianter som brukes mest. Disse sortene har forskjellige egenskaper som blandes sammen i den ferdige portvinen. Touriga nacional gir farge og tanniner, touriga francesa gir rund og bløt stil, tinta roriz er en variant av tempranillo og gir fasthet og lang lengde, tinta barroca gir farge, struktur og har ofte høyt sukkerinnhold og tinta cao gir pikant smak og er god i viner som skal lagres lenge.


Hvis du er tilhenger av rødvin og mørk sjokolade så skal du prøve å bytte ut rødvinsglasset med et lite glass portvin. Mange portviner har faktisk også et lite snev av sjokolade på smak. Smith Woodhouse Late Bottled Vintage (LBV) 1999 (#11093 - kr 255,-) er en slik vin. Den er laget på de tradisjonelle portvinsdruene fra en enkelt årgang. Den er så lagret i fire år på store fat før den tappes på flaske. Deretter tilbringer den noen år i flasken før den lanseres for salg. Siden den ikke filtreres kan det være noe bunnfall i flasken, og den kan gjerne dekanteres.
Smith Woodhouse LBV 1999 har en mørk, svartrød farge, og en betagende duft av svart pepper, moreller, bjørnebær, plommer og sjokolade. Dette er en søt vin som holder 20 % alkohol. Fyldig og fast med konsentrert frukt og smak av moreller, tørket frukt og mørk sjokolade med et ørlite innslag av bitterhet i finish. Lang og god ettersmak. Prøv portvinen til en mørk svampaktig sjokoladekake, kokesjokolade rett fra papiret, sjokoladefondant, konfekt, twist og ellers alt hva et sjokoladeelskende hjerte kan begjære. Jeg fant en kakeoppskrift på bloggen Mat, Vin og Musikk: Sjokoladekake med ricotta og pistasjenøtter. Ingredienser er innkjøpt, portvinen lagt til kjøling og nå skal det bakes. (...og etterpå skal det trimmes...tror jeg)

Flaskefoto: importøren

Den enes død...

...er den andres brød heter det. Eller kjøtt i dette tilfellet. Det er ikke hyggelig å slakte og bildene under er kanskje i sterkeste laget for noen. Det var vår 1,5 årige høglandsfeokse som på mandag ble slaktet. Fare for innavl gjorde at denne oksen ble den utvalgte da både mor og søstre begynte å interessere den unge, virile karen.

Den nye sjefen i flokken tok seg ikke nær av situasjonen, men passet på å spise opp maten til den avdøde.

230 kilo slaktevekt!

Man gjør seg noen tanker om liv og død når man slakter. Det skal man gjøre synes jeg. Dette er ikke noe vi gjør for artighets skyld, og jeg må innrømme at tårene trillet da oksen falt. Oksen vår har hatt et godt liv. Han har gått sammen med mor og flokk hele livet, og har levd fritt ute med fri tilgang på mat og vann. Han var tillitsfull og snill. I all ærbødighet, tusen takk.

mandag 21. september 2009

Filosofiske betraktninger om tid og cognac


Tiden er kanskje noe av det mest verdifulle vi har. Tid du mister får du aldri igjen. Tiden brukes opp, du kan ikke spare den. Den bare ruller og går. I våre dager går den ofte litt fort. Og i vår iver etter effektivitet og raske løsninger mister vi det fullstendige bildet tidens rolige rulling gir. Kostnadseffektivitet heter det, og er med på å ødelegge tradisjoner i håndverk i så vel flytende som faste former.
Vi kan ta et eksempel fra Cognac. Kunsten å destillere er et håndverk, og ikke noe hastverksarbeid. Nydestillert cognac er rå og endimensjonal. Den krever lagring for å smelte sammen i et helhetlig og komplekst produkt. Dette krever tid og binder opp kapital. Derfor er det fristende å ta noen snarveier. I all hast skal cognacen på markedet for å tilfredsstille tørste kunder, og gi penger i lomma til eierne. Farge og sødme kan justeres med karamell i fransk brandy. Mer ukjent er det at enkelte velger å tilsette eikeflis trukket i gammel cognac for å illudere lang tids fatlagring. Dette er fullt lovlig, men man snakker sjelden om det. Når Cognac ligger 20 år eller lenger på fat utvikler den en aroma og smak som kalles rancio på fagspråket. Dette er en kjemisk prosess der brennevinets fettsyrer oksiderer, og det tilføres en rikhet og kompleksitet som bare kan oppnås ved å sette av nok tid. Den kunstige, rike smaken tilført av karamell og eikeflis lurer nok en del, men skal man virkelig godta å bli lurt? Vi betaler jo for et produkt som ikke er det som det gir seg ut for å være.

Alle de tidkrevende faktorene gjør produktet dyrere. Cognacfatene som lagres i store varehus ved elven Charente gir ikke mye avkastning der de ligger. Kun englene nyter godt av fordampningen fra fatene. Som kjent kalles den aromatiske fordampning fra hundrevis av cognacfat for ”englenes andel”. Men engler er dårlige betalere, i alle fall i kroner og øre. Ekte håndverk koster. Det gjør det også for vin og brennevin. Vi blir både rikere og travlere, men hvilke rikdommer mister vi på veien?


Frapin er min favorittprodusent på Cognacfronten. Det spesielle med denne produsenten er at alle vinmarkenen ligger i Grande Champagne - selve indrefileten av Cognacdistriktet. Vanligvis blandes cognacen fra flere av de seks underområdene i Cognac. Grande Champagne har et kalkrikt jordsmonn med mange likheter som i Champagnedistriktet, derav navnet. Cognac fra dette området gir fantastiske fruktige toner i det ferdige produktet. Ta gjerne en tur innom hjemmesiden: Cognac-Frapin


Frapin Johannes Malling Grande Champagne Special Reserve
# 10347 - kr. 449,- finnes i de fleste polutsalg. Den har 12 års lagring på fat og ingen tilsetninger. Denne kategoriserer under Cognac Brut, og ligger et langt skrev unna mange av de søtladne, skarpe og karamelliserte cognacene som man finner i nabohyllene. Litt dyrere, men et røverkjøp til prisen. Gylden farge, mer gul enn brun (ingen tilsetninger, ikke sant...du lar deg vel ikke lure av mørkebrun cognac?)Fruktig, mineralsk, lang ettersmak og alkohol som ikke føles skarp eller aggressiv.


Frapin VSOP #45853 - kr. 489,- er i tradisjonell stil og har gjennomsnittelig 8 års lagring. Gyldenbrun farge, blomsteraktig duft, med hint av vanilje. God lengde og eleganse, med smak av tørket frukt og noe karamell. Finnes i Bestillingsutvalget. Jeg ser ofte etter denne på tax-free når jeg er ute og reiser.


Frapin VIP XO # 34754 - kr. 1099,- En helt utrolig cognac som man ikke drikker til hverdags. Prisen tatt i betraktning er det vel få som kan unne seg det. Frapin VIP XO er satt sammen av cognacer som har ligget mellom 25 og 30 år på eikefat. Uhyre kompleks aroma som til tross for alderen viser fram en imponerende ungdommelig fruktighet. Nesten tilfredsstillende nok å bare dufte på denne, så kan den helles tilbake i flasken. Elegant smak av tørket frukt og et lite streif av krydder og sjokolade. Lengde som bare varer og varer inn i evigheten...


(Deler av artikkelen er publisert i Nationen i 2006)
Foto: Importøren

lørdag 19. september 2009

Fødselsdagsrebus

Lurer du på hvordan du skal få til å gi den lille ekstra omtanken i gaven til din kjære på fødselsdagen, eller andre viktige dager? Her er et tips.

I går var det nemlig min fødselsdag. Min mann er en luring, og finner gjerne på noe rart i gave. Det er ikke alltid selve gaven er så rar (hvis man da ser bort i fra den utstoppede ravnen jeg fikk i 30-års gave), men litt ekstra omtanke i presentasjonen av gaven er han flink til. I går hadde han laget fødselsdagrebus, eller skattejakt som vi kaller det når ungene får pakke.
På lapp nr. 1 står det "På den førstefødte vil du finne et spor". Det var vår eldste datter som hadde lapp nr. 2 i lomma.
"Han var en gang sjef i flokken" sto det på den. Turen gikk til vårt utstoppede hode av en høglandsfeokse (bildet). Lapp nr. 3 var brettet sammen inne i øret på oksen. På den sto det "På torsdag har han trøye nr. 4" Det var sønnen, fotballspilleren på 9 år, som skjulte lapp nr. 4: "På denne slagmarken er det kløkt og list som rår" Hm, litt vanskelig, men jo da, lappen lå under sjakkspillet i stua, det med miniatyrer som forestiller Napoleon og Storbritannia. Nr. 5: "Inni karusellen er det mye rart" Karusell? Mye rart? Her måtte jeg tenke. Hjørneskapet på kjøkkenet har en karusell. En karusell med kjeler på. Her lå det en pakke. Inne i pakken var det ei steikepanne. Skikkelig fin, og noe jeg har ønsket meg. Den gamle er så slitt at den buler opp på midten. I steikepannen lå det nok en lapp: "I denne kan du steke egg og beiken. Gå til Bacchus' hule hvis du vil fortsette leiken" Den var lett. Jeg stormet bort til buret til hunden vår, Bacchus. Ingenting. Så kikket jeg i senga hans i stua. Ingenting. "Sett slikt" sa husbonden. Ah, må tenke litt. Bacchus = vingud - vingudens hule - ja, vinkjelleren min, der må det være noe. Og det var det. Nr. 7: "Den lille røde skal bli til parmesan". Lett, på kjølerommet har jeg en edamerost til lagring, den kan smake parmesanaktig når den blir gammel. Ny lapp: "Der gikk det ille med husbondens finger" Ok, ferden går til vedkjelleren der husbonden knuste fingeren med slegge og øks tidligere i år. Nest siste post: "For å plastre og tape, må du gå til det skape' ". Medisinskapet selvfølgelig. Siste spor i skattejakten: "Nå nærmer du deg skatten: Hvor kan du se Dagsnytt atten?" Og der, bak tv'en lå fødselsdagspresang nr. to. En ny og ganske avansert kontortelefon, noe jeg også har ytret ønske om tidligere.

Ganske fiffig påkommet, syns dere ikke?

torsdag 17. september 2009

Torsdagstipset: Tre gode nyheter

Fra Vinmonopolets nyhetsslipp tidligere denne måneden har jeg plukket tre godbiter denne torsdagen. Rimelige, gode og anvendelige viner til helgen.

Er du i det spanske hjørnet og har lyst på noe med eikepreg kan du gå for
Coto Vintage 2005 (#58119 - kr. 112,90 Importør: Haugen-Gruppen)

Vi er altså i Spania, i Rioja og druesorten er tempranillo. Til litt over hundre kroner får du en ren og fruktig vin, saftig smak av moreller og bringebær med et pent eikepreg. Flasken har skrukork, og kan nytes til både pizza og taco eller helt uten mat. Typisk helgevin i mange norske hjem med andre ord. Hadde været vært en smule tørrere her i Trøndelag skulle jeg gjerne invitert denne flasken med på tur utendørs i en kurv. (Picknic-kurv, ikke ballong...)
Står det laks eller reker på menyen skal du prøve denne flotte karen:
Wagner Stempel Weissburgunder Trocken 2008 (#80304 - kr. 137,- Importør: Moestue)
Weissburgunder, eller pinot blanc om du vil, er en av mine favorittdruer. Litt undervurdert føler jeg, men denne vinen beviser hva en god weissburgunder kan være. Middels fyldig vin med en friskhet som faktisk kiler litt bak ørene. Oppleves litt fet i munnen og smaker av sitrus; grapefrukt og sitron i herlig blanding med et ørlite streif av paprika. Rett og slett nam-nam.

Jeg er ikke den fremste tilhenger av Bag-in-Box, men hvis man er nødt til å kjøpe seg en treliter til helga (eller til en torsdag for den del) bør den være god. Det er langt i mellom de, men her er en boks som til og med jeg kan tenke meg å kjøpe (høres passe snobbete ut nå, men skitt au).
Casamatta Rosso 2008(# 15636 - kr. 349,90 Importør: Gaia Wine & Spirits)
100 % sangiovese som ikke har sett snurten av fat. Frukten kommer tydelig fram, og ja, det smaker kirsebær og attpåtil kirsebær med stein. Ettersmaken sitter i lengde og vinen har god struktur. Dette er ingen kjedelig saftsuppe av en treliter som glir umerkelig ned til det er tomt alt for tidlig. Dette er vin. Ordentlig vin, og den beste treliteren jeg har smakt på lenge.
Foto: Vinmonopolet

tirsdag 15. september 2009

Middagscruise på Donau? La det være

Vel hjemme fra Budapest med mange gode opplevelser i bagasjen. Men jeg føler trang til å advare mot en aktivitet du bør unngå i Budapest: Middagscruise på Donau. Ikke gjør det. Advare er kanskje et sterkt ord, men du slette tid for et dårlig opplegg. Nå er jo slike elvecruiser en veldig turistisk ting å gjøre i utgangspunktet, men det er alltid hyggelig å se en by i mørket med litt vann rundt seg der lysene kan glitre. Vel, ikke her.

Disse cruisene varer 1,5 time. Det reklameres med levende musikk ombord, middagsbuffet med de deiligste retter og en intim, romantisk stearinlysatmosfære. Høres hyggelig ut. Oppmøte er i Duna Palota, et litt slitt bygg i nærheten av Chain Bridge. Her ble vi møtt av to fnisende tenåringsjenter, vel, tidlig i tyveåren kanskje. Dette skulle være våre vertinner på turen. Jeg er ikke særlig prippen på utfordrende klesstil, men disse jentene passet nok bedre på andre etablissement, gjerne slike der det danses rundt en stang i dempet belysning.

Atilla het båten vår, og det var kanskje turens eneste høydepunkt. Fint navn på en båt. Vi fikk et glass "champagne" (høh, slikt dovent og emment sprudlevann kan man ikke engang kalle musserende) i hånden, og ble husjet bort til et lite bord vi måtte dele med et annet par. Båten ble raskt fylt opp og vi tøffet avgårde. Fra nå av skjedde alt i rasende fart. Buffeen ble erklært åpen, og passasjerene knuffet og kranglet om å fylle ørsmå tallerkner til det rant over. Maten er visstnok tilberedt av Ungarns eneste Gault Millau rangerte kokk. Denne rangeringen har jeg ikke hørt om, men etter maten å dømme er dette ei liste man som kokk ikke ønsker å stå på. Uappetittelig, ihjelkokt, seigt, tørt, smaksløst, kvalmende. Plutselig tok noen det halvfulle glasset med bobler. Her er det travelt; spis og drikk så raskt du kan. Det kom en skvett rødvin i et lite glass, dårlig ungarsk rødvin -vandig, sur og tynn.

Mørket hadde senket seg, og de vakre lysene fra parlamentsbygningen funklet. Men så: ta-da! Lys på! Folk må jo få se den uspiselige maten sin. Det var ikke problem å se nei, dette var et slikt lys man har på badet når man klemmer ut kviser (som faktisk er morsommere enn å delta på dette cruiset.)

Den levende musikken da? Den måtte da være bra? Nei dessverre, jeg liker klassiske musikk og wienervalser men detta ble gjennomført i et slikt tempo at det var mest stressende. Ungarske danser (Brahm's og dess like) er kanskje ikke ideell middagsfølge, og spesielt ikke hvis de blir spilt et hakk raskere enn vanlig. Jeg følte meg som deltaker i en sær fransk film, der dører slår opp og igjen og menn med smale, svarte mustasjer gisper sjokkert i annenhver scene.
Men at den var levende, det skal de ha. To fiolinister og en stor, svett kontrabass peste rundt fra bord til bord mens de prøvde å unngå å stikke buene sine i maten til folk. Spesielt romslig båt var det ikke.

Etter å ha kikket på klokka opptil flere ganger var vår reise på Donau endelig omme. Da gikk turen rett til Kyoto Sushi nær Chain Bridge for litt ordentlig mat.

søndag 13. september 2009

Mer vin og mat i Budapest




Nok en dag på vinfestivalen i går. Dette er en flott festival, og det er absolutt verdt å sette av et par dager til dette hvis man slumper til å være i Budapest i begynneslen av september. Festivitas, parade med ungarsk folkedans og musikk. Unge piker byr fram nyhøstede druer fra kurver og flotte, ferme damer med en viss alder synger flere hundre vers (føltes ihverfall slik) av ungarske innhøstningsviser. Dette er ingen vinmesse, det er vinfestival. Det fører også til at det ikke blir smakt så mye man egentlig skulle ønske. Selv om prisen på en smaksprøve ikke er mer enn mellom 3 kr. for de billigste og 30 kr. for "premium wines" blir det penger ut av det likevel. 0,5 dl fantastisk Tokaji Eszenzia ligger fort på 150 kr. Ingenting å si på det, men det begrenser antall smakte viner og det blir mindre spytting av de aller edleste dråpene. De mest seriøse produsentene gir deg selvfølgelig gratis smaksprøver av hele seriene sine.


Jeg har fått en ny ungarsk favoritt, Vylyan. Her bør en imortør kjenne sin besøkelsestid, for dette er bra saker. Vinmarkene og vineriet ligger i Villany, i det sørvestre hjørnet av Ungarn. Disse vinene var bra. Jeg kjøpte med meg en pinot noir fra 2006, faktisk en av de beste pinot'ene jeg har smakt fra Øst-Europa. En flaske Pillango, som betyr sommerfugl, blir også med i kofferten. Ren merlot av ypperste klasse. Disse vinene er ikke billige, og jeg kan forstå en importørs dilemma. Vinene er flotte, men blir dyre og vanskelig å selge i det norske markedet for hvem vil kjøpe ungarsk vin til 300 kroner? Men tiden jobber for Øst-Europa.
Kvelden ble avsluttet på Costes Restaurant med en utrolig 7-retters middag. Vi valgte tasting Menu B, som du kan se her. Denne restauranten har alt man kan ønske seg. Dyktige folk, fantastisk mat som både behager og overrasker, og et behagelig og tidsriktig interiør. Noe pirrer smakssansene, andre retter utfordrer på tekstur, det er både gjenkjenbart og nytt på samme tid. Hele tiden har personalet full kontroll, og forfører med både mat, humør og ikke minst kyndig vinkunnskap. Et besøk hos Costes er alene verdt en tur til Budapest.

fredag 11. september 2009

A BorFesztival - en fest for ungarsk vin

Hvor begynner man når man har opplevd mye? På starten kanskje? Jo, det tror jeg er en lur ide. Altså, taxi fra hotellet til slottsområdet rundt Budaslottet. Før vi ("vi" er forøvrig i denne sammenhengen meg og min mor som er med som anstand, eller reisevenn eller høye beskytter... alt etter som) kom så langt som til inngangen til vinfestivalen ble vi sugd inn i et souvenirområde der ungarske duker og andre folklorske ting hang og slang. Langt inne, forbi sleske dukselgere fant vi smykkeselgeren, som ikke var så slesk som de som solgte duker. Der brukte vi forinter over en lav sko, og endte opp med flere sett vakre, håndlagde saker som ikke er verdt noenting, men som betyr litt likevel.

Omsider entret vi Vinfestivalen. Vi fikk utdelt oransje armebånd, glass og "glasslomme" til å ha rundt halsen for å frakte glasset rundt på en enkel måte (hender - hvem har vel hørt om det?) 207 boder i tre huser like mange produsenter som skjenker og noe motvillig snakker om sin vin. Tror det er en språkgreie. En del produsenter er svært vanskelig å få til å fortelle noe som helst, og min ungarsk er sørgelig ikke-eksisterende. Så jeg lar vinen tale for seg. Høydepunktene har så langt vært Kiss Pinceszet med viner av kule druetyper som Leanyka, Kekfrankos og Csersezegi Füszeres og vinene til Jozsef Bock. Jeg prøvde alle 12 vinene til sistnevnte, og dette var bra, men også noen mindre bra. Selv om Bordeaux-inspirert cabernet sauvignon, merlot og cabernet franc med et lass av eik ikke er så uhyre orginalt var det vellagede viner med godt fruktmateriale. Portugieser 2008 hadde god frukt, røykaktig aroma og dyp kirsebærfrukt. Pinot noir 2006 var kjedelig, syrah 2007 var svært druetypisk men manglet dybde og edge. Bock Ermitage 2007 trener tid, fast vin med god lengde, litt kjellerpreg, men ikke korket. Både Cabernet Sauvignon Jammertal Sellection og Cabernet Franc 2007 var veldig urtete og grønne. Vinen som imponerte mest var Magnifico 2006. Ren merlot, 21 måneder på fat, drøye 16 % alkohol! som vinen bærer forbausende godt. Imponerende vin som jeg bare måtte kjøpe med til tross for pris på 18000 forinter (dele på hundre, gange med tre= ca 600 NOK).

Men vinfestival handler ikke bare om vin (Ah, gisp, jeg kan ikke tro jeg akkurat skrev det...) Det handler også om mat, musikk, kunst og mennesker. Maten er alt fra salte kringler til ungarsk bønnegrateng og rustikke puddinger. Vin til maten er det nok av.

Budaslottet er hjem for Nasjonalgalleriet i Budapest og dette er åpent for festivaldeltakere. Dette året er det etikettutstilling i tillegg til de faste installasjonene. En rekke gamle ungarske etiketter, og reklame for musserende vin fra Törley fyller et rom i galleriet. Videre oppover i etasjene møter vi en rekke virkelig flotte kunstverk av det mer moderne slaget. Blandt annet dette binders-verket, et slags forheng av binderser lenket i hverandre som går over flere etasjer med speil i bunnen. En liten binders-evighet rett og slett.


Som seg hør og bør er det også musikk på festival. Jeg bestemte meg for å få med D. Wine Trio, som ble beskrevet som en soul/blues-gruppe hvis hovedaktivitet vanligvis var "being loud". Det var det altså ikke. Det var usedvanlig lavmelt og pyntelig. Trioen, som forøvrig var fire stykker, satt pent og tekkelig på stoler på scenen og sang Beatles-ballader. I dag skal jeg prøve å få med meg Vivat Bacchus som ikke lover annet enn moro med vinsanger.

Det begynte å bli rimelig trangt rundt bodene utover kvelden. Sure koner støttet sine ustøe ektemenn så godt de kunne mens de innbitt konsentrerte seg om å gå rett fram. Rett fram vil si en diagonal linje fra den ene til den andre siden av gangarealet. For vår del ble derfor kvelden avsluttet på restaurant Arny Hordo utenfor festivalområdet. En nydelig Pinot Noir fra Vylyan Pinceszet ga liv til kyllingfilet med brie. En rustning som sto ved siden av bordet vårt forvirret meg flere ganger. Jeg smilte til den flere ganger i den tro at det var kelneren som lurte på noe. En fiolinist som spilte ved siden av rustningen ble også svært blid etterhvert. merkelig hva et smil kan gjøre. men det var rustningen jeg flørtet med altså... Jeg liker litt røffe menn.

Fiktiv kveld i Budapest


Ankom Budapest i går kveld. Sjekket inn på Hotel Palazzo Zichy - et vakkert historisk hotell med gamle detaljer iblandet nye stilarter som for eksempel gjennomsiktige, rosa plastvegger. Det liker jeg. Altså blandingen av tradisjon og nye ting, er ikke nødvendigvis så hekta på rosa plast. Ruslet ut en tur for å finne et enkelt sted å spise. Temperaturen lå på kortermet-selv-om- klokka-nærmer-seg-ti-temperatur, og puben vi fant hadde heldigvis uteservering. Valget falt på en Fiktiv hamburger med tilbehør, noe jeg syntes hørtes særdeles interessant ut. Var det bare middag på liksom de serverte? Neida, den fiktive hamburgeren var høyst reell, og smakte bra etter en lang dag. Plutselig fikk jeg se at selve puben vi satt på het Fiktiv og jeg ble et øyeblikk redd for at det hele var iscenesatt og at jeg egentlig var et helt annet sted. Vinen fra Villany i glasset smakte særdeles og overraskende bra. Avslutningsvis gikk jeg på det lokale brennevinet Palinka. Det er sterkt, blankt og umiskjennelig likt andre blanke ting jeg har kjent fra mer lokale trakter hjemme i Trøndelag. Prisen for kveldsmåltidet var nesten fiktiv den også. 180 kroner for fire glass vin, to hamburgertallerkner (riktignok fiktive...), kaffe og en Palinka. Og da drikset vi rikelig.

Nå går turen opp til Budaslottet for en hel dag med vinsmaking. Blir bra det tenker jeg.

torsdag 10. september 2009

Torsdagstipset: Sexy Shiraz

Jeg er på vei til Budapest, og A BorFesztival, en internasjonale vinfestival i Budaslottet. Jeg har vært der en gang før, for to år siden. Da hadde jeg altfor liten tid til å undersøke alle de små raritetene av viner, sære scones og lokale oster. Nå har jeg tre hele dager på meg, og skal nok avgi lidenskapelige rapporter hver dag. Hotellet lover internett-tilgang, men det har jeg blitt lovet før også.

Torsdagstipset denne uka er en svær vin. En grandiøs og litt vulgær sak, som samtidig oser sex-appeal hvis viner har noe slikt, og det har de selvfølgelig. Hastwell & Lightfoot Shiraz 2006 (# 10283 - kr. 162,-) finnes i alle polutsalg. Den har sitt opprinnelige hjem i Australia. Før den fant veien til Norge har den bodd 22 måneder på eikefat før den ble stengt inne i flasken i 20 måneder til. For dere som ikke får dette helt til å stemme med 2006-årgang, så er det fordi Australia, sør for ekvator, har vinhøst mens vi enda venter på at snøen skal gå. Det er lett å glemme. Vel, til tross for at dette egentlig ikke lenger er en ungfole har den en mørk fiolettrød og tett farge. Den dufter mye og intenst. Svær nese: krydder, plomme, syltede kirebær, eik og lakris. Saftig og fruktdreven vin med god intensitet og lang ettersmak. Fyldig, sexy og stor i munnen. Varm alkohol, ekstrahert, smak av plomme og moreller, sjokolade og vanilje. Selv om den er voldsom blir den ikke plump, og for en gangs skyld lar jeg meg rive med av den kraftfulle og pompøse australske stilen. Prøv den til smaksrikt og fett sauekjøtt (ikke fårikål, nei, det må du absolutt ikke gjøre). God helg!

onsdag 9. september 2009

Herlig Høglandsfe



video


Jeg minnes disse to karene som ble slaktet for to år siden. Oksen Lagavulin ble en gammel kar, med mang en dame nedlagt. Slike gamlinger blir kjøttdeig. Gandalv kommer inn fra venstre, han havnet i egen fryser. Snille typer, til tross for et røft ytre. Savner de to gode gutta, men det smakte bra...

tirsdag 8. september 2009

God vin på en søndag

Søndagskvelden gikk med til en privat vinsmaking sammen med to venner. 7 viner ble smakt blindt, og det var en deilig samling viner. Her er smaksnotatene:














1. 2002 Clos St Hune Riesling
Middels dyp gul farge. Lukket, kjenner bare petro først, svak eple under. Frisk, høy syre, gjennomgående, mye ung frukt her, men har også litt alder, granny smith eple, varmende finish – alkohol godt over 12 (jepp 13%) Lang, kommer mer og mer mineraler etter hvert her.
God vin, beste Alsace jeg har smakt på lenge, flotte mineraler, men noe ubalansert syre. Slår litt hardt.

2. 1997 Corton-Carlemagne Grand Cru Bonneau du Martray
Middels dyp gul. Lukket, kommer etterhvert, ost, eik, tropisk frukter, smør, noe røyk. Så lukker den seg igjen. Plutselig virker den nesten oksidert før den blomstrer opp. Rund, fyldig, mineralsk, baconfett, kikerter, oksidert eple. Lang, men sitter igjen med mye eik tilslutt. Yngre i smak enn på utseende, dog med noe alder. Varm alkohol på 13,5 %


3. 2002 Barolo Josetta Saffirio Castelletto di Monteforte d'Alba
Middels tett rød, med noe brunskjær i en smal kant. Ren, intens, krydret, noe tørket frukt, plommer, fast, tørr, mørke bær, varm, høy alkohol 14%, forsvinner litt fort og blir dekket av alkohol, men så kommer den tilbake med noe nøttepreget og sødmefull mørk frukt. Aldrende. Minner mer om en Douro-vin enn en Barolo.

4.1973 Ch. Belgrave
Dyp rød med brunskjær. Ren, pepper, blyant, intens og innbydende, mange tertiæraromaer, mahogny, skogssopp, veldig åpen. Fast og fyldig, følger opp nesen, hest, lær, seletøy, brun lakris. Lang, elegant, myk og innsmigrende, de tanninene som er der er faste, men likevel modne og runde, gir god struktur. Middels høy alk. 13, varmer litt vel mye i avslutning, og flott lengde.

5. 2005 Duckhorn Vineyards Napa Valley merlot Three palms Vineyard
Tett, dyp rød, med blåskjær. Underlig aroma, eikeduft som er rar, sur røyk, lukter mye, marsipan, lakris, skogsbær. Fyldig, faste tanniner, saftig frukt, hardt eiket, høy alkohol, mørke bær, moreller, plomme, sjokolade. Ung, trenger tid, eiken kommer seg mer inn, frukten kommer mer med virvling.
Skulle gjerne hatt noen flasker i kjelleren her for å følge utviklingen. Flott merlot.

6.1975 Ch. Gombaud-Guillot
Dyp rød, noe oransje kant. Noe syntetisk fruktduft, ung kommodeskuff med møllkuler. Tørr, fast, god frukt under tertiærfrukt. Lær, skogsbær, paprika, lakris, røyk. God lengde, integrert eik og alkohol. Vellaget Pomerol.

7. 2006 Gerin Côte-Rotie
dyp rød med blåskjær, smal vandig kant. Innbydende, ung aroma, noe lakris, røde bær, tobakk, hint av røyk, pepper. Fruktig, elegant, pepret, mørkerøde bær, middels+ syre, silkemyke tanniner, som likevel gir god struktur, flott lengde, noe kompleksitet (blir mer med årene?) Elegant og lekker Côte-Rotie.

torsdag 3. september 2009

Torsdagstipset: Praktfull Prosecco

I fjor på denne tiden gjeste jeg Valdobbiadene i Nord-Italia. Området er frodig, akkurat som befolkningen. Vinplantene ute i markene strekker seg langt oppover, og sender ut armer med klatretråder som slynger seg rundt wirer som er spent opp i de bratte skråningene. Sommeren har enda ikke sluppet taket, og varmen gjør at krydderduftene kiler i nesa. Rosemarin får meg til å tenke på lammestek, mens timian sender tankene til rykende varm kjøttsuppe.

Dette området er rikt på sopp, og i september/oktober er det sopptid. Det fikk vi tydelig merke, for det var knapt et måltid uten at denne veksten var representert i en eller annen form.
Vi fikk sopprisotto, soppterte av butterdeig, stekt sopp med grønne urter, sopp med pasta, og enda mer risotto med sopp. Soppen var helt spesiell for dette området i Italia ble vi fortalt. På tallerkenen lå det traktkantareller. Denne turen ga dermed ikke bare vinøs inspirasjon, men også ideer til flere nye soppretter. De fleste er ett år etter ennå uprøvd...

På reisen i Italia drikker vi Prosecco til de utallige sopprettene. Prosecco er navnet på en druetype som brukes til en lett, frisk musserende hvitvin nord i Italia. Selve vinen kalles også Prosecco, selv om den på folkemunne gjerne går under betegnelsen "engletiss". Den smaker ofte av pære, med en lett bitter finish og har sjelden over 10-12 % alkohol. En helt ukomplisert vin som er god nettopp fordi den er slik. Ukomplisert. Prosecco er glede og tankeløs forfriskning. Det er helt greit å ikke være seriøs hele tiden.

Ca' Bertaldo Prosecco di Valdobbiadene Brut (#46720 - kr. 129,90) er ukas torsdagsanbefaling. Den har en grønngul farge, og en frisk, tropisk aroma av gule frukter og humle. Vinen er tørr og frisk, men har et lite streif av sødme med en gang du får den i munnen. Lett musserende og fruktig vin med smak av pære og syrlige tropiske frukter, med klassisk bitterhet i ettersmaken. En typeriktig Prosecco som gjerne kan drikkes som aperitiff (Yes! Bring it on...), til sopp, spekemat og fårikål.


(Deler av artikkelen er publisert i Nationen i oktober 08)

onsdag 2. september 2009

Som kua på den grønne plen

Du vet det er høst når kyra kommer hjem fra beite. Den siste uka har vært lang. Det er siste uke på fellesbeitet vi deler med to andre gårder. Det har vært klissete, vått og surt. Jævlig klissete for å være brutalt ærlig. Jeg har høylydt forbannet værguder og kyr, myr og gummistøvler. Jeg har hoppet fra grasstue til grasstue på jakt etter kyr, og jeg har falt ned fra de samme grasstuene ned i gjørma. Jeg har fått støvlene sugd fast i det jeg kaller leire, men som visstnok heter kvabb. Plutselig står du bare bom fast midt ute på myra, og aaarg - det er ingenting å gjøre med det. På søndag måtte jeg trå ut av støvlene for å grave de opp med hendene. Kuskit og kvabb(!) opp til albuene, sølete sokker og antakelig et ansiktsuttrykk som kunne skremme den onde selv. Et øyeblikk trodde jeg faktisk jeg var den onde, for makan til stygt ordforråd visste jeg ikke at jeg hadde.
Men i dag skulle altså kyra hjem. Det øseregnet mens vi melket i dag tidlig, og lyn og torden dundret over oss.

Uværet tok seg en pause mens vi drev hjem tre kuflokker til hvert sitt lune fjøs. Kyrne ruslet fornøyd hjemover i bedagelig tempo. Nesten tre måneders utegang har gjort godt, men selv ei ku lengter hjem til hverdagen etter den siste tiden i det våte element. Nå blir det beite hjemme i kløverenga rundt fjøset i enda noen uker. Godt å ha dere hjemme, jenter!