fredag 27. februar 2009

Ku-kyss

I kveld da jeg melket kom ei ku å ga meg et kyss. Hun stanset foran meg, strakte seg frem og lynraskt dro hun tunga si fra hakespissen min og opp til øyenbrynet. Det var egentlig ikke spesielt behagelig. Det var mer som å bli pusset over med grovt sandpapir. Men koselig er det jo med slike uforberedte kjærtegn. Bildet viser en tidligere kosestund med en okse. Trivelig!

Nå flytter jeg på stabburet!

Ikke fordi det hersker uenighet innad i familien av noe slag(med unntak av søskenkrangel som til tider tar av). Neida, etter årevis med spekulasjoner om hva dette stabburet kan brukes til er det nå i ferd med å skje noenting. Det gjelder å ta alle gårdens ressurser i bruk heter det, og på stabburet er det mange rom som kan brukes. Ett rom er nå snart klart for innflytting. Kårkallen og en kamerat har isolert og lagt panel (billig arbeidskraft er bra), gulvet, med gamle brede gulvbord, har min kjære slipt og jeg har malt og lakket. Elektriker har lagt inn masse strøm, så nå er det snart klart. Dette ene rommet skal bli mitt nye kontor og skrivestue. Her skal det produseres massevis av godt vinstoff får vi håpe. I tillegg skal det være min lille hule der jeg kan komme meg vekk litt. Bare hunden skal få innpass. Kontorseng til den firbente er allerede på plass.

Videre planer er å isolere det andre rommet i 1. etasje. Her skal det være lager. Det er når vi begynner på 2. etasje det begynner å bli spennede. Her skal det bli et slags møterom med bar. Ikke åpen bar eller salg av noe slag (kanskje med unntak av private arrangement og vinprøvinger). Baren, som jeg allerede har døpt "Granbaren" blir en enkel sak med villmarkspanel. 3. etasje skal være uforandret, og her skal nok endel av det "verdifulle" rasket fra de andre rommene lagres. Jeg har også lyst til å blande inn utradisjonelle stabburselementer som glass og stål med det gamle (Kanskje kårkallen ikke ser så lyst på dette men det får stå sin prøve).

mandag 23. februar 2009

Min herlige Basset

Etter sykdom i helga har jeg lite å berette på vinfronten. Sår hals, kvalme og forkjølelse er ikke den optimale formen for å smake på viner. Men jeg kan fortelle om andre ting. Som min lille, store Basset for eksempel. Bacchus har nå passert seks måneder, og er både stor hund og liten valp på samme tid. Han overøser oss med generøse mengder sikkel, men har lært seg å tørke det av på sofaen som er i passende høyde for slik rengjøring. Helt husren er han heller ikke, men uhellene skjer som oftest foran ytterdøren. Eller hos naboen, der han la fra seg en generøs klatt bak tv'en.

Noe frustrerende er hans uforståelig lange rekkevidde. Det er ikke den ting han ikke når opp på. Bord og benker er ingen hindring. Spesielt ikke hvis det står mat noe sted. For mat, spesielt slik mat man ikke får, er så utrlig godt. Det lukter så godt også. Den store, svarte snuten zoomer inn godluktene på mange meters, for ikke å si kilometers hold. Jeg får aldri være alene på kjøkkenet. Så fort jeg begynner med noe matlaging er han der. Ligger pal ved bena mine, med håp om at noe godt skal falle ned. Uteliv er topp for min lille Basset, men bare hvis han har selskap. Å være ute alene er så kjedelig. Heldigvis, eller uheldigvis etter hvordan man ser det, er det mulig å få kontakt med resten av flokken innendørs gjennom vinduet. Nå er det så mye snø at han kikker ned gjennom vinduet. Da er det mye artigere på tur. Store snømengder er ikke så lett for en med korte ben. Sist vi gikk på markaveien fulgte vi et traktorspor, men så kom det en uimotståelig duft fra høyre. Et jump ut i den lette nysnøen, og Poff! så var hele basseten borte gitt. Han dukket opp igjen en halv meter lenger borte, voldomt forundret over det sviktende underlaget. Vi gleder oss til våren.

Vår lille kjæledegge har også en utpreget sko-fetisj. Skistøvler, tøfler, gummistøvler, hva som helst. Men aller best er damestøvletter. Da jeg hadde damelag for noen uker siden hadde han i et ubevoktet øyeblikk røvet med seg tre støvletter inn i buret. Verst gikk det ut over en selskinnstøvlett som jeg håper er mulig å reparere. Jeg har kastet to par oppspiste støvletter, og er meget påpasselig på å gjemme de unna. Men han finner de likevel. Så sånn går no dagan, men når han setter øynene i deg er det ikke lett å være sint så lenge av gangen...

tirsdag 17. februar 2009

34 medaljer til Norge i Special Olympic

... Men hvor var media? På sportsrtevyen på NRK i går kveld ble det vist et innslag der utøverne som har deltatt på Special Olympic World Winter Games i Idaho, USA, kom hjem etter endte leker. Idrettsfesten fant sted fra 7.-13. februar 2009, og de 17 norske utøverne tok hjem hele 34 medaljer. 18 gull, 12 sølv og 4 bronsje. Hvilken fantastisk prestasjon. Hvorfor ble ikke dette sendt på tv? Her er det enorme muligheter til å presentere ekte idrettsglede. En glede der penger er underordnet, og det å ha det moro og å prestere sitt beste er i fokus. Nå er ikke idrett på tv min store greie, men dette verdensomfattende arrangementet har knapt vært nevnt. Dette har jeg aldri hørt om, til tross for at Special Olympics er "verdens største idrettsbevegelse for mennesker med utviklingshemning, og tilrettelegger trening og konkurranser for 2.3 millioner utøvere i over 160 land" ifølge nettsidene til Special Olympics i Norge. Hvor flott hadde det ikke vært å hatt et kvarter hver kveld fra dette arrangementet, med ekte tårer, brede smil og intervjuer med glade mennesker. Jeg savner dette elementet i dagens idrettsdekning. Det er kun snakk om penger, overgangssummer, bonuser og krangling. Mine hjertligste gratulasjoner til alle involverte i lekene, og et solid spark bak til de som bestemmer sendeskjema i TV-sporten.

mandag 16. februar 2009

Godt til hjort

Helgen byr bestandig (iallefall nesten) på gode vinopplevelser. Fredagskvelden var det flatbiff av hjort som skulle fortæres. Mørt, saftig og perfekt stekt. Jada, det var jeg som stekte den, men etter å ha stekt elg, hjort og rådyr flere ganger ukentlig i 12 år begynner jeg å få teken på det. Hjortbiffen ble brunet i godt smør i stekepannen før den havnet i ovnen på 125 grader. Der koste den seg til steketermomenteret viste 57-58 grader. Så fikk den hvile et kvarters tid mens jeg lagde ferdig resten av tilbehøret. Soppsaus med god kraft og fløte, sellerirotmos og brokkoli. Mandelpotet fra Oppdal til.
Jeg hadde funnet fram to viner jeg hadde lyst til å prøve. Saxeolum Terres de Vinnae 2006 (#57782 - kr. 340,-) fra Domaine Cheze og Les Vignobles de Seyssuel. Denne mørke, fløyelsrøde vinen viser seg ikke frem med det samme. Den er lukket. Men etterhvert dukker det opp noen fioler, litt lær og stall og vanilje. Fyldig vin med lekre tanniner, god konsentrasjon og lang ettersmak. En tanke for hardt eiket, det dekker over syrah-frukten som ligger under. Mulig det kan gå seg til over tid, men slik den er nå er den noe ute av balanse. Smaken domineres foruten eik av bjørnebær, lær og skogsbær. Goid vin som bare blir bedre utover kvelden.

Kandidat nummer to er Bordeaux-vinen Ch. du Glana 2005 innkjøpt på Tax-free på Gardermoen til kr. 175,- Denne vinen hadde sitt hjem i St. Julien før den havnet på Geitastranda. Duften er noe jordlig først. Den er lukket og anonym, men åpner seg fint utover kvelden. Etterhvert kommer det fram noe blyantviss, men fruktkarakterene er ikke særlig framtredende. Vinen er fyldig og fast, pent eiket og med en struktur jeg liker veldig godt. Solbærfrukt som sammen med moreller og et ørlite mineralsk preg kan omtales som god frukt. Et godt kjøp syns jeg, men en forholdsvis enkel Bordeaux-vin. Hjorten på tallerkenen smakte bedre av disse to vinene. Det lille jordlige og lærpreget passer godt med vilt. Samtidig er tanninene ganske snille til tross for at det er unge viner. God match!

torsdag 12. februar 2009

Topp tre fra Vinfeber 2009

Vinimportøren Moestue har mange gode viner i sin portefølje. Tirsdag denne uken ble noen av de vist fram på den årlige mini-messen Vinfeber. Messen var vel verdt en Oslo-tur, for det vrimlet av gode viner fra et 20-talls produsenter i lokalene på Litteraturens Hus.
Blandt mye godt var det tre produsenter som utmerket seg i større grad enn de andre.
Jeg har ikke glemt Adriano Ramos Pinto som jeg bestandig har hatt ett godt øye til, og heller ikke Devevey som jeg synes er svært gode kjøp som gir mye for pengene. Brocard Chablis er godt som alltid, men skuffer noe likevel. Vinene mangler det lille ekstra, og gjør at det på det norske markedet i dag finnes bedre alternativer. Men altså, over til topp tre.
Trommevirvler og englebrus for: Domaine Marquis d’Angerville, Telmo Rodríguez og Domaine Vincent Paris. Svært forskjellige viner, med det til felles at de holder en skyhøy kvalitet.
Vincent Paris lager en klokkeren syrah i sin granit 30 og Granit 60 fra gamle vinstokker. Begge i 2007-årgang. Moden frukt, tiltalende pepperaromaer og en saftighet som får deg til å ville rope: "mer, mer, la meg få mer". Spennende er også Cornas Reynard Domaine Moestue. Vinmarken er eid av Moestue og vinen lages av Paris. Resultatet når almuen i september, og vår prøvesmaking er lovende. Jeg synes den er noe tyngre og lukket enn Granit-vinene. Fast og konsentrert, og mer "gammeldags" Cornas i mine øyne. Eller gane rettere sagt.

At D'Angerville var blandt de beste er ingen bombe. Så er også vinene fantastiske og hadde lommeboken vært tykkere skulle jeg gjerne kjøpt kassevis herfra. Enn så lenge nøyer jeg med to-tre flasker. 2007'erne (Volnay 1er Cru, Volnay Champans, Taillepieds og Clos de Ducs) er alle lukkede og stramme i strukturen. Ingen enkle viner å tilnærme seg i dette øyeblikk. Men like fullt er frukten på plass med en slik konsentrasjon at det blir en mektig opplevelse. Volnay Champans vertikal 07, 06, 04, 03 er interessant. Hvis man tror at ikke årgang har noe å si så er dette det ultimate beviset på at det gjør det. Det imponerende er at vinene er så bra, så konsentrerte og strukturerte uansett årgang.

Telmo Rodriguez snufser mens han forteller og snakker. Han er forkjølet i vinterkalde Oslo, men har mye å fortelle. Veldig mye har han på hjertet. Jeg synes det er spennende å smake disse vinene. Alle vinene under ett vurderer jeg som rene, strukturerte, vellagede med flotte tanniner. Jevnt over en svært god serie viner, dog er noen bedre enn de andre. Favoritten er den hvite Godelloen fra Galicia, Gaba do Xil Valdeorras Blanco. Fyldig hvitvin med ren, sitrusaktig frukt. Likeledes er de to røde Gaba do Xil Mencia 07 og Vina 105 Cigales lettdrikkelige og saftige viner som jeg kan like. De kraftige sakene fra Rioja, Toro og Ribera del Duero på spesialimport var også svært spenstige med en spennede kombinasjon mellom regionalitet og moderne uttrykk.

lørdag 7. februar 2009

Damer i fri dressur

Februar er karnevalsmåned. Da det var min tur til å holde damelag
inviterte jeg like godt til karneval. Seks damer troppet opp, den ene værre enn den andre. Det ble en sær forsamling. La meg nå se. Vi hadde en gøyal fotballspiller, en skummel kineser som barna stirret forferdet på, en afro-amerikaner som kunne utkonkkurert hvilken som helst av The Jacksons-gutta på 70-tallet, en havfrue (uten svømmeføtter, men som hadde tatt det igjen på et gedigent hår), en romersk kvinne og jeg da, som skulle være djevel, men som endte opp med å ligne mest på et skotsk høglandsfe. Dette var en uhøytidlig kveld med hjemmebakt pizza og enkle viner. Desserten var Creme Catalane med karamellisert artisjokk, en oppskrift jeg plukket opp i Frankrike tidligere i uka. Skravel og letter hører med på damelag, og i naborommet spurte husbonden om det var noen som hadde med seg en kalkun. For de som har hørt kalkunens sjarmerende kakling så beskriver det igrunnen godt stemningen på damelag. Et høydepunkt var da vår neger (beklager, ikke rasistisk ment) satt fast pizzaen i sitt krøllete borrelåslignende hår. Jeg tror bildene taler for seg selv...

onsdag 4. februar 2009

Trondheim by night

I går kveld fløy jeg inn over Trondheim by med kveldsflyet fra Amsterdam. Jeg har flydd over mange byer, og det slo meg hvor anderledes Trondheim ser ut fra oven "by night". Andre byer har et gatenett med noenlunde rette vinkler. Trondheims gater ser ut som en lysbestrødd permanent fra åttitallet. Bare mye penere. Snirkler overalt, glitrende med lys. Som kanelsnurrer tett i tett på et fat. Fikk ikke tatt noe foto, men det burde bli gjort. Kjempefin reklame for den vakre trønderhovedstaden.

tirsdag 3. februar 2009

Refs til New Christina i Perpignan

Det er ikke så ofte jeg klager over hotellstandard. Men hotell New Christina i Perpignan er verdt å advare mot. Jeg stusset litt over hotellet den dagen jeg kom (her). Hvis dette er det nye Christina, så lurer jeg veldig på hvordan det gamle så ut. Det plager meg ikke så mye at det er gammelt, at knottene på kommoden ikke er der, og at kleshengerne i skapet lå slengt på gulvet. Men jeg forventer at det skal være rent. Det er det ikke. Jeg har hele uken sett på hår fra et annet menneske på toalettet. Hårballen med mørke, lange hår ligger langs den ene fotlisten, og den er ekkel. I fugene på badeflisene er det mugg, og inngrodd støv sitter på alle lysbrytere og andre ting som stikker litt ut fra veggen. Jeg var forøvrig tilstede en gang de kom for å rengjøre og kun med en spartansk liten mopp blir det ikke rent. Jeg tør ikke tenke på hva som bor i gulvteppet.
Den andre tingen jeg forventer er at det skal være varmt vann i kranene. Det har ikke vært varmt vann her på to dager. Ingensteder. Danskene har heller ikke noe varmt vann. Vi blir da ihverfall våkne av å gå i dusjen.
Ikke har hotellet kommet med gaven min som CIVR skryter sånn av. Det skal være en vinopptrekker, så det er ikke noe stort eller viktig. Men når hotellet skal sørge for at det blir lagt på rommet mitt så bør de gjøre det. Programmet for reisen, som skulle være lagt sammen med gaven, så jeg heller ikke noe til før jeg maste meg til det i resepsjonen. Så nå vet du det. Finn et annet hotell. Mercure er bra.

And the winner is...

Da kan vi slukøret fortelle at Storbritannia med sine to franske kokker vant dessert-konkuransen. Men jeg er fortsatt ikke i tvil. Danmark var best!

mandag 2. februar 2009

Roussillon Dessert Trophy 2009

Formiddagen besto av muscat og terroir-konferanse på fransk. Dessverre strekker ikke mine franskkunnskaper seg langt nok til at jeg fikk fullstendig utbytte av dette foredraget og den påfølgende diskusjonen. Smakingen etterpå derimot, var mer meg. 6 muscat-viner, (2 muscat d'Alexandrie og 4 muscat de petit grains) fra forskjellige terroir skulle smakes. Jeg må si at jeg finner muscat petit grain dyrket på høyereliggende vinmarker betydelig mer elegante og friskere enn de som dyrkes på havnivå. Jeg synes mange av vinene på denne messa sliter med syreinnholdet (for lavt), og først når det elementet er på plass får jeg til å analysere mer inngående.

Men dagen i dag er spennede på andre måter. I dag er det nemlig finale i Roussillon Dessert Trophy 2009. Skandinavia, rettere sagt Danmark er representert ved kokk Michael Munk fra restaurant MR i København, og sommelier Mette Derdau fra Geranium i samme by. De laget en fantastisk dessert som var både nyskapende, lekkert utformet og som passet knallbra med vinen. Etter å ha smakt på alle seks dessertene i finalen er jeg ikke tvil om hvem som utmerket seg. Men det er ikke jeg som er dommer. Avgjørelsen kommer i kveld og jeg er vanvittig spent på hvem som vinner. Krysser fingrene for Danmark! I Glasset kommer tilbake med mer.

Spennende i 100 år

Etter lunsj i går tok konferansen seg opp betraktelig. Først to kulinariske verksted, hvorav den første var veldig bra. Creme catalane med karamellisert artisjokk. Enkelt og originalt. Etterpå var det klart for smaking av 100 år med VDN. Vi begynte med muscat i 2008, så kom 1993, før vi gikk tilbake til 2003 og Banyuls. Deretter beveget vi oss tilbake i tiden med 1989, 1974, 1969, 1959, 1945, 1932 og 1925 før vi avsluttet med 1910. Mer utførlig om denne smakingen vil bli publisert et annet sted regner jeg med. Det var ihvertfall svært spennende. 1945 var min favoritt, med 1910 rett bak.
Senere var det middag i den gedigne og gamle borgen Palais des Rois de Majorque. God mat, godt selskap, flotte omgivelser. Kan knapt bli stort bedre.

søndag 1. februar 2009

Merkelig messe

Dette er en av de merkeligste messene jeg har vært på. Riktignok er den myntet først og fremst på importører, men hvis ønsket er å promotere muskatellviner bør de kanskje tenke litt på pressen også? Dagen startet med "Les Clés du Vin" - en interaktiv utstilling som skulle gi deg nøkkelen til vinsmaking. Utstillingen var svært enkel, ikke var den så veldig interaktiv heller. Et fargekart over viner og gjennomgang av vinåret har jeg igrunnen oversikt over fra før. Aromahjulet var presentert slik at du kunne lukte på en åtte-ti grunnleggende aromaer (Det var vel dette som var det interaktive). Det var ganske morsomt, men ikke noe å holde på med i en hel time. Kulinarisk verksted fulgte så, med torsk og basmatiris på programmet. Dette er et passivt verksted. Det er rett og slett kjedelig å se på torsk som steker. Jeg har to slike seanser igjen, men vurderer å jobbe litt istedet. En vinbar i utstillingsområdet presenterer en del muskatellviner, ikke bare fra Roussillon, men også fra Beaumes-de-Venise og Kypros (Samos). Det er interessant å smake forskjell. Her er det både tørre og søte viner, samt noen lagrede utgaver. Nok en gang får jeg bekreftet at muskatviner ikke blir særlig spennende før de har fått ti års lagring eller mer. Unge viner kan være godt, bevares, men ikke så spennende.