lørdag 31. januar 2009

Muscat i massevis

Rolig start på dagen med sen frokost og en liten rusletur i byen før alvoret setter inn. Kunne avslutte lunsjen med en kopp kaffe på terrassen i deilig vårsol. Fikk påskestemning der jeg satt. Nå har været skiftet, og regner øser ned.
I dag deltok jeg på en forelesning om muskatdrua med smakning av 11 forskjellige muscatviner, fordelt på tre serier. Den ene var en musserende, en tørr og en "moelleux". Neste var Vin Doux Naturels (VDN) og siste jus og eau-de-vie de marc. Den første serien var helt ordinær og imponerte ikke selv om det ikke var dårlig. VDN-serien var den beste. Her vises potensialet til muscatdrua best. Spesielt bra var Dom Brial og Cazes 1998 (tappet januar 1999). Den siste kom på topp hos meg. Mon tro om en ung flaske kan bli sånn ved lagring, hvis jeg kjøper den som er i salg i Norge nå ?Eller om denne er produsert på en annen måte. Det skal jeg finne ut av.
Den siste serien var spennende fordi den viser flere sider av drua, men produktene var ikke spesielt imponerende.
Kulinarisk verksted avslutter dagen med en tung sjokoladedessert. Damen foran eller bak meg har en parfyme som overdøver det meste av duftene fra maten. Når den blander seg med sjokoladeduft blir det ganske kvalmende. Fikk egentlig ikke noe spesielt ut av dette.

Middag spises på Le Yucca, og er forskjellige tapasretter. Helt ok, men ikke noe spesielt. Mitt danske reisefølge har dukket opp, og de er svært hyggelige. Heia Danmark! På bordet sitter også fire importører fra India. De synes den franske maten er svært smaksløs, og krydrer så godt de kan med salt og pepper, til og med spekeskinken. Hadde en interessant prat om vin i India. Jeg tror jeg må ta en vinreise til India for å finne de virkelig gode sakene. Hvis de eksisterer.

Perpignan på plakaten

Det er mange timer siden jeg sto opp klokka tre i natt for å fly til Barcelona. Litt kluss med terminal A og B (jeg kom på A, sjåføren min ventet på B) gjorde oss litt forsinket og vi sneglet oss gjennom trafikken og omsider har vi tilbakelagt de noen og tyve milene hit til Perpignan. Innsjekking på hotellet New Christina var enkel. Jeg fikk en nøkkel, ferdig med det. Ingen skjema, ingen "her er frokostrommet". Jeg spurte hvor jeg skulle gå til rommet. "Tre dager" svarte han. Det skyldes kanskje min dårlige fransk, eller så lå rommet et godt stykke unna. Han smilte ihvertfall. Jeg fant rommet. Det er slitt og gammelmodig, men sengen er god. Med dyne! Det er deilig, da slipper jeg å ligge i de stramme franske konvoluttene man vanligvis ender opp i. Gratis tråløst internett er det også på rommet, og jeg er såre fornøyd.

Klokka åtte blir jeg hentet for å spise middag på La Table. Dette er et ganske nytt sted, og det er populært. Når vi går derfra er det så fullt at vi må klemme oss mellom gjester som nærmest står og sitter oppå hverandre. Det er ikke så rart at dette er populært. Maten er upåklagelig. Vi startet med to munnfuller med butterdeig. Den ene med pølse, den andre med noe annet fyll. Forrett var lun blekksprut eller akkarsalat med balsamicoeddik og olivenolje. Hovedretten var lam, en sånn kjøttbit der ribbena stikker opp. (Hjelp meg den som vet hva det heter, kommer ikke på det her og nå) Helt perfekt rosa, smaksrikt og saftig. Potetgrateng, muligens med chevre ved siden av. Dessert var en kraftig sjokoladefondant med syltet sitrusskall ved siden av. Dette var en uformell aften med et tredvetalls importører. En mengde viner ble servert, men bare til forlystelse, ingen offisiell smaking. Jeg tror jeg rakk over 14 viner, og notatene ble bare så som så. Det kan være skrivefeil i navn her også, for kråketerne på arket er ikke helt tydelig å lese. Noen årganger er også utelatt. Det begynte med Mas Amiel Le Plaisir 2006. (grenache blanc, maccabeau) Mineralsk og lang, noe petro på nesen. ren og pen. Neste var den eikede, hvit grenache Les Pins 2004 fra et kooperativ. Fyldig og fatpreget vin, men for eiket for min smak. Mas Cristine 2007 var en fruktig og ren vin med god lengde. Neste vin, Les Pieres Plates var syrlig og anonym. Vi går over til røde viner, og starter med den fruktige TP3. Grei vin, medium i alt. Les Arenes de Granit kommer fra jernholdig terroir, og hadde utpreget duft av gamle solbær. Den har stor personlighet, men jeg synes ikke den er videre elegant før godt ut i ettersmaken. Interessant med terroir-preget. Mas Beaux Soleil Rouge er kraftig, nesten viltpreget smak. Høy alkohol som skjemmer i finish. Domaine Rossignol Berenice 2006 kommer fra Les Aspres, et område jeg har en halvskreven sak om som jeg har planer om å utforske nærmere. Vinen er vellaget og god men mangler noe særpreg til å komme fra noe de betegner som "cru". Dette må jeg utforske nærmere i dagene som kommer. Dom. de Schists 06 er kraftig og mineralsk. En god vin. ch. de Rey med vinen xxx (kan tyde en S og en q i notatet)har en rund stil, med varmt krydder og sørfranske urter på smak. Vi går over til dessertvinene. Jeg er nå så stuptrøtt at jeg knapt klarer å holde øynene åpne. Men notat blir det. Cazes Ambre 1996 er knallgod. orangefarget, med sitrus og honning i munnen, med en lang ettersmak med hint av mandler til slutt. Nestemann: Cave Cases de Pene Hors d'Age er en grenache fra Rivesaltes. Fyldig og nøttepreget, men likevel ung og ren frukt under. De to beste VDN. Tilslutt to røde Maury-er. Dom. dernier Bastion er fyldig og fruktig, med svakt plastaktig oksidert preg. maury Vieille Reserve 1995 har jeg vært borti før, og nå som da synes jeg denne er en basic greie det ikke er mye å si noe om. God å drikke, men ikke noe for tankene. Min bordkavaler fortalte at han likte å drikke en hel flaske slik etter middag. Gjerne sammen med en sigar. Den var så lett å drikke fordi den var søt og uten syre. Her tror jeg det er store kulturforskjeller som bunner i tradisjoner. Nettopp fordi den mangler syre synes jeg den blir tam, og fordi den er så søt kan jeg ikke tenke meg å drikke mer enn ett glass av den. Interessant. Nå har klokka passert midnatt, og det er på høy tid å ta kvelden. God Natt.

torsdag 29. januar 2009

På farta igjen

Da er kofferten pakket for nok en reise. Grytidlig i morgen drar jeg til Perpignan i Sør-Frankrike for å overvære 3èmes Rencontres Mediterraneennes du Muscat. Her skal jeg smake dessertviner laget av muscat tilmorgen, kvelds og kanskje en økt midt på dagen. Et spennende program med smakinger og kulinariske verksted i fire dager. Høydepunktet er Roussillon Dessert Trophy, en europeisk konkurranse der det konkureres om, tja, jeg er ikke helt sikker. Sjokoladedesserter og muscatvin tror jeg. Jeg reiser med det danske landslaget. Heia Danmark! Denne utskremte sjokoladeskribenten kommer tilbake med mer...

onsdag 28. januar 2009

Mine tanker om Goa og India

Ved reisens slutt er det tid for en kort oppsummering av mine inntrykk av dette folkerike, store landet som kalles India. Eller iallefall den lille delen som heter Goa.
India er et spennende land, fylt med mange motsetninger og forskjeller. Veldig u-europeisk, og det er jo ikke så rart i og med at det er i Asia. Veldig overveldende og vanskelig å beskrive. Kaotisk og tilsynelatende uorganisert. Menneskene er fantastiske. Blide, omsorgsfulle og sosiale. Vakre mennesker med pene ansikter og smil. Alltid rene i klærne. Kvinnene skaper en stor kontrast i bybildet med sine skinnede sarier i klare, flotte farger mens bakgrunnen er både rotete, støvete og skitten. Vår erefaring da Maria ble syk viser disse folkenes sanne natur, og det er noe vi innesluttede nordmenn kan strebe etter.

Turisme er alltid på godt og vondt. Det skaper økonomi, men det vil aldri bli helt rettferdig.
Miljøet er et kapittel for seg. En ting er alt søppelet og holdninger til å ta det opp etter seg. Tror faktisk ikke turistene er de verste på den fronten. Vi ser det godt etter søndagene da indierne har hatt utflukt på stranda. Det flyter av papir, skitt og lurt, brukte tamponger og annet ekkelt. Men vi turister sørger for vår del av miljøsyndene. Her vi bor er det grønne plener som vannes hver dag. Dette går av sparsomme vannressurser i området. Det samme gjelder svømmebasseng og alt det vannet vi bruker til å dusje og vaske oss med. Vann på flaske lager masse plastavfall. Vi har på disse 14 dagene kastet minimum førti plastflasker, kanskje over femti.

Fattigdommen er svært synlig her i India. De små, fattigslige hyttene er i sterk kontrast til større gjestehus og villaer som står rett ved siden av. Mon tro om det er press på disse folkene som bor slik. Om utbyggingsselskapene ønsker disse folkene vekk for å bygge større, finere og mer. Selskapene kontrolleres antakelig fra Mumbai og Dehli, og det er kanskje ikke så mye som blir gitt tilbake til lokalbefolkningen annet enn noen arbeidsplasser (hvis de lokale får arbeid på disse stedene) og at turistene legger igjen penger på lokale spisesteder og kjøper tjenester som skreddersøm og massasje, og diverse ting de selger. De store reiseselskapene, som Apollo som vi reiser med, tar også vekk noe av tjenestene de lokale kan tilby ved å arrangere turer selv. Jeg kunne tenke meg å finne ut mere om hva dette betyr av inntektstap for lokalbefolkningen, og hva reiseselskapene gjør for skape en bærekraftig turisme. Dette er et ansvar de må ta, og de må synliggjøre det.
Den fattigdommen vi så i Goa er selvfølgelig bare som å skrape med neglen i overflaten i forhold til de virkelige slumproblemene i India. Det er tankevekkende.

Drikke
På drikkefronten fant jeg ikke så veldig mye spennende. 14 dagers ferie med mye mindre vin enn på en vanlig uke, det er sjelden kost. Vinen har et stykke igjen før den når opp på et anstendig nivå. I hvert fall de jeg smakte. Det må tas høyde for at de antakelig forlater vinprodusenten i en annen forfatning enn det vi har fått i glasset. Varme er vinens store fiende, og når temperaturen sjelden kommer under 30 grader sier det seg selv at selv de beste vinene taper seg svært raskt. Serveringstemperaturen er enten kjøleskapskald eller svært varm, for både rød og hvit.
Kingfisher-ølet er godt. Lyst og lite bittert, men også svært enkelt. Ingen kompleksitet og tydelig masseprodusert. Passer til maten og som tørstedrikk.
Whiskyen er også god. Vi har bare prøvd Signature whiskyen, men det er et kvalitetsprodukt som man ikke skal kvie seg for å kjøpe. En slik flaske ble da også med hjem i kofferten.

Etter en ukes tid hjemme er jeg ikke i tvil. Jeg har lyst til å reise tilbake til India, gjerne på en rundtur for å se mer av landet. En annen ting jeg har bestemt meg for er å bli fadder i et av hjelpeprogrammene for barn. Jeg kan ikke hjelpe alle ut av fattigdom, men jeg kan gjøre litt.

tirsdag 27. januar 2009

Reisedagbok fra Goa - siste episode

Dag 14, 14. januar

Vi har lest om den vakre stranden Benaulim, og i dag, som er den siste hele dagen i Goa, drar vi dit. Sagnet sier at Parashuram, den sjette inkarnasjonen av Vishnu, skapte Goa ved å skyte en pil i havet akkurat her. Benaulim betyr «der pilen lander». Stranden er ikke stort annerledes enn den vi er på til vanlig, men det er mer folk og mer liv her. Spesielt de såkalte hawkene- haukene- er hissige. Dette er lokale kvinner og menn som selger saker og ting. Disse haukene har sett seg ut et offer idag, og offeret er meg. Jeg har problemer med å si nei, og overse mennesker. Jeg føler litt ansvar for å kjøpe noe fra de som har levebrødet sitt her. Det involverer pruting som jeg ikke er noe flink til heller. Men det kan de indiske haukekvinnene. De selger meg litt av hvert; tre smykkeskrin, et guttesmykke av fiskebein til sønnen, et sjal til datteren, to sjal med elefanter og et sjal med indisk mønster og glitter og stas.
Lunsj på Malibu shack der vi endelig fikk pizza! Det var godt, men ungene spiste ikke stort.
Vi tok en taxi hjem etter lunsjen. Kvelden kom, og nok en gang gikk vi ned på stranden for en siste middag på Little Palm. Vi har ikke vært der på en uke, og ville ta farvel med vår venn. På shacken var det fest igjen, sikkert en onsdagsgreie. Vår venn, som ønsket oss sånn velkommen forrige uke kjente oss ikke igjen denne gangen. Nåvel, slik er det å være turist.

Siste dag - 15. januar

Våknet tidlig. Klokka er bare halv åtte. I dag skal vi hjem. Det skal bli godt. Jeg er litt lei av kaotiske India. Jeg er sulten, og utrolig lei av kylling, pommes frites og toast.
Etter frokost og pakking dro vi ned på stranda for en siste lunsj og bading. Det var herlig. Fikk noe mat vi ikke har prøvd før, og det var veldig godt. Risotto og noe som lignet på skinkepai til barna. Maria spiste ingenting. Vi fikk betalt gjelda vår på 500 rupies til souvenirmannen, eller rettere sagt broren hans. Han selv var i Margao. Men vi stolte på broren hans og kelneren på Baggies gikk god for han også.
Vi la oss på stranda, den gyldne sanden, vinden og det varme vannet er den flotteste stranda jeg har vært på. Betalbatim har den fineste stranda her i Goa etter vår mening. Lite folk, god mat og hyggelige folk. Flaks at det er gangavstand fra hotellet også. Vi badet mange ganger, bølgene var perfekte idag. Vi sanket noen skjell som Maria skal lage smykker av og lot solen tørke oss mellom hvert bad. Gikk hjem i femtiden for å ordne oss til hjemreisen. 12 timers flytur og ytterligere 7-8 timer i bil hjem til Geitastranda.

mandag 26. januar 2009

Panikk etter restaurantbesøk

Dag 13 – 13. januar
Nå begynner formen å bli bra. Etter frokostkaffen ruslet vi tur bort til Betalbatim sentrum. Det er morsomt å gå gjennom der de lokale innbyggerne bor. Her henger klesvasken gullende ren i fargerike rader på snorene, mens en gris tusler rundt utenfor huset og høns kakler. Av og til galer en hane. Alle menneskene hilser blidt hallo, og de indiske barna smiler og vinker. Vi føler oss veldig velkomne. De synes det er morsomt at vi har med barna syns indierne. Det er ikke så mange turister med barn her. Mest halvgamle, halvfeite, festsugne russere. Maria får mye oppmerksomhet med sitt lyse hår, mens Torstein blir klappet på hodet stadig vekk.

I Betalbatim er det ståk og yrende liv til tross for at sentrum kun er en liten gate med skole, legesenter og tre-fire butikker. Vi fant en disk der de solgte apotekervarer. Vi måtte ha Imodium, eller noe annet som stanser diare i tilfelle det blir problemer på flyreisen hjem. Ikke morsomt med 12 timer på flyet hvis magen er i ulage. Vi fikk all hjelp vi trengte hos apotekeren selv om alt vi fikk egentlig er reseptbelagt. Etterpå går vi bort i en gave- og leketøybutikk. Den minner om en gammel russisk butikk fra 70 tallet. Mørk, trang med gamle, støvete ting. Når vi først har gått inn er det vanskelig å gå igjen uten å kjøpe noe. Jeg har dessuten tatt ut litt for mye rupies, så vi er på jakt etter å bruke opp noen, men ikke på dritt. (Bortsett fra Imodiumen....) Vi fant to fine krus med Goa på. De ville vi ha. Damen i butikken kom fram med et teservise, med kanne og fire kopper i samme stil. Vi tok med det også. Det hele kom på 300 rupies, eller rundt 50 kroner. Latterlig.
Vi tok en titt på den lokale kirken, kikket på menn som arbeidet, gikk forbi skolen, fant ut at elevene bråker like mye her som hjemme, og så var vi tilbake til utgangspunktet. Vi gikk hjem og lot ungene bade i bassenget før vi gikk på stranda. Sandwichlunsj hos Fisherman's Shack, og så rett i sjøen. Ikke så store bølger i dag, og det er himmelsk i den varme sjøen. Rett bortenfor oss spretter det delfiner eller en lignende hvaltype. Morsomt og eksotisk. Da vi går opp av vannet gjør jeg noe jeg alltid har hatt lyst til. Jeg legger meg ned i vannkanten og lar bølgene skylleover meg. Alle fire ligger der på rekke og rad. Torstein skjønner ikke vitsen, hele buksa blir jo full av sand sier han. Han har rett. Det merker jeg når jeg kommer hjem i dusjen. Men det er ikke bare sand, det er også små skjell som har festet seg på bakenden min. Det er ikke verst. Et lite bad, så kommer man hjem med rompa full av skalldyr.

Middagen skal inntas på den berømte goanske restauranten Martin's Corner, men hadde jeg visst hvordan kvelden skulle ende hadde vi kanskje blit hjemme. Martins Corner er en «ordentlig» restaurant, med vinliste. Ikke så stor, fire importerte rødviner. Vi valgte oss Thomas Barton Reserve 2005 St. Emilion. Den var usedvanlig varm, men den smakte godt. Det gjorde også peppersteken vi fikk ved siden av. Ungene spiste Spaghetti Bolognese som var en tanke hardt krydret for de unge ganer. Men de spiste litt. Is til dessert. En hyggelig kveld med god mat og fin stemning. Vi fikk de typiske glaserte anisfrøene (?) tilslutt. Maria synes de er godt men plutselig sa det stopp i halsen hennes. Hun har lenge trøblet med å svelge ordentlig, og nå måtte hun ha vann. Det hadde vi ikke der vi sto utenfor restauranten, og vi gikk raskt hjemover. Maria ble mer og mer panisk. Det føltes som hun ikke fikk puste og dødsangsten kom krypende. Vi vandret på den øde veien i mørket. Maria klamret seg til meg og begynte å skrike. Hun hylte som et dyr med dødsangst og var ikke til å roe. Flere langtrukne, intense skrik senere hadde vi gått feil og var fortvilte alle sammen. Da kommer det en gammel indisk dame mot oss, sammen med to yngre jenter. De er bekymret. Gamla tar Maria i armen og leier henne med seg. «I need water» sier Maria mellom hulkene. Maria blir plassert i en stol på verandaen, mens de henter vann i et glass. Maria drikker og gråter, og innimellom skriker hun, langtrukkent og panisk. Hun tror hun skal dø. Den gamle indiske damen stryker henne ømt på halsen og brystet. Det kommer flere innfødte til i alle aldre. Alle er de bekymret og vil hjelpe. De spør om vi er katolikker. «Protestanter» sier Rune. De ser litt mellomførnøyd ut. Så henter de hellig vann til Maria. Hvem som velsignet det vet jeg ikke. Hun gulpet i seg det hellige vannet, og jeg prøvde å få henne til å tenke på kaninungene som kanskje skal komme. Hun roer seg noe. De hjelpsomme indierne ordner med en taxi til oss. Det er nå 15-20 stykker som står der. Gamle og unge. Drosjesjåføren nekter å kjøre oss hjem. Han ringer til legen i Colva. Så bærer det dit. Legen ønsker oss velkommen inn på et knøttlite legekontor og ber Maria legge seg på en benk. «Nå, baby, hva er i veien?» Maria tør ikke å svare, og jeg forklarer så godt jeg kan. Legen lyser ned i halsen på henne, måler blodtrykk og lytter. «Hun er helt frisk» sier han. Maria skjelver av redsel, og legen lurer på om hun kanskje har svømt for mye. Han spør også om hun har fått myggstikk. Han er redd for malaria. Han skriver en generøs resept på medisin og sovetabletter. Vi henter ikke ut resepten, vi vil hjem. Maria er roligere og drosjen tar oss med hjem.Det er greit å ha fått sjekket blodtrykk osv. Da vet vi iallefall at det er iorden. Jeg tror det var et godt, gammeldags panikkanfall. Når vi kommer over skrekken skal vi tenke på det som tross alt var en fin opplevelse i medmeneskelighet. Tror du noen i Norge hadde gått ut for å hjelpe noen som hylte hysterisk i et boligfelt? Neppe.

Hjemme prater vi, spiller Yatzy (Maria vant suverent, det er sikkert alt det hellige vannet hun har fått i seg.) Ungene kryper opp i senga mi, mens Rune legger seg på rommet til ungene. Vi snakker litt, og drikker mer vann. Da Maria skal på do får hun seg nok en skrekkopplevelse. I vasken sitter det en enorm, rødbrun kakkerlakklignede bille med sprikende antenner. Når jeg skal se er den borte. Men jeg finner den til slutt. Det blir et lite basketak, men jeg får tak i følehornene, får hevet meg opp på ryggen på den, og vi dundrer ut i stuen og ut på balkongen. Der får jeg etter stort besvær hevet det store beistet over rekkverket og ned på flisgulvet under. (Vel, den var kanskje ikke så svær, men ihverfall fem cm + følehorn). Etter billejakten sovner vi.
Litt utpå natta kommer panikken krypende igjen. Vi setter på lyset og ser på Animal Planet på TV. Omsider sovner Maria godt, og det blir morgen.

lørdag 24. januar 2009

Rolige dager og mavetrøbbel

Dag 10 - 10. januar
Rolig dag i dag. Tok taxi til Colva for å kjøpe solkrem, brus og annet drikke. Kjøpte med indisk Signatur whisky som er en god og vellaget whisky. Den skal være med hjem. Vi kjøpte også med ei flaske indisk brandy, Honey Bee, til frokostkaffen. Den koster like mye som tre bokser Schweppes Tonic. 145 rupis = Den smaker som hjembrent med cognacessens. Den søtlige spritsmaken dominerer fullstendig i ettersmak og hovedsmaken er karamell. Ikke den helt store opplevelsen. Hjemme ble det avslapping ved bassenget før vi ruslet ned for ei ettermiddagsøkt på stranden. Middag på Sunshine Beach Shack der en smilende dame serverte oss... ja, hva tror du ... javisst: kylling.

Dag 11 – 11. januar
Nå er magen min i ulage. Dagen i dag er derfor tilbragt på terrassen og på do. Torstein har heller ikke magen i orden. De to andre er (foreløpig) bra, og har badet i bassenget. Det har ankommet en stor familie tyskere? som røyker under oss ustanselig, og jentungen deres i fem-seksårsalderen både løper rundt og bader naken. Det får ungene til å vemmes, og jeg synes også det er ekkelt.
Rune og Maria gikk ned på stranden får å finne mat. Høres ut som de leter etter noe som er skylt opp av sjøen, men vi håper på noe take-away. Det blir det. Kylling og chips som smakte bra. Hadde en flaske Celeste fra Torres fra flyet, og den var utrolig god nå. Hadde jeg smakt den hjemme hadde jeg nok kritisert eikebruken, men nå smaker alt som smaker vin godt.
Maria lengter hjem. To uker er litt lenge for de små. De savner senga si og maten hjemme. Maten kan jeg være enig i. Jeg fantaserer om hjemmelaget pizza og hjortkjøtt. Til og med en burger fra MacDonalds hadde vært bra. Ikke fordi maten her er fæl. Det er godt, men det er så likt (kylling) og så sterkt. Fisken er best, men det går mest i kylling.

Så er det leggetid sammen med billene våre.Vi har nemlig noen bittesmå, brune biller i senga. De er små, men de biter. Av og til dumper de ned ingenstedsfra, og av og til har de inntatt senga før vi legger oss.

Dag 12 - 12. januar
Bedre form alle sammen i dag. Likevel tar vi det med ro. Bassengbading og sol på formiddagen. Utrolig varmt i dag. Helt skyfri, blå himmel. Ingen dis eller vind som senger temperaturen ned mot 30 grader. Plutselig dukket det opp en mann i bassenget med svømmebriller. Han svømmer så sakte. Jeg har aldri før sett noen som har svømt så sakte. Det var så vidt han beveget seg, men cm for cm kommer han seg over til den andre siden. Så hviler han, og så er det på'n igjen. Merkelig. På ettermiddagen gikk vi ned på stranden for lunsj/middag. Vi spiste en hel "red snapper", og orket ikke noe til kvelds. Etterpå la vi oss en stund på solseng, før Rune måtte løpe hjem. Han skulle på do, og rakk det akkurat. Nå er det hans tur. Jeg har blitt solbrent av bassengsolinga. Vi har kjøpt solkrem som ikke er noe tess. For gammel og dårlig. Overkroppen er helt rød som en hummer, og forsiden av bena er ganske røde de også. Det er ingen stygg forbrenning, men jeg kjenner det er varmt og rødt.
Sengetid i 9-tida, men tittet på tv en stund. Fawlty Towers, nyheter og Golden Globe utdeling. Vi føler oss helt isolert her. Vet ikke hva som foregår hjemme av nyheter. Det er fortsatt krig og uro i midtøsten sies det på nyhetene, men det kunne jeg faktisk ha forutsett.

torsdag 22. januar 2009

Bilder fra Jungeltur



Elefantleiren Shanti

Hva har en luktfri truse med prompefilter å gjøre med elefanter i den indiske jungelen? Det er en lang historie. Etter en uke i India var turen kommet til å oppleve elefanter og jungelliv i elefantleiren Shanti. Turen startet på en vrien måte. Vår sjåfør var sen, og da han endelig ankom Golden Sands ble han stoppet av de lokale taxisjåførene. De ville ikke la ham kjøre oss. Han tok jobben fra dem og det ville de absolutt ikke ha noe av. Det har vært taxistreik i både nord- og sør Goa i den senere tiden. Vi, som var de uskyldige i konflikten ventet og ventet. Angivelig hadde taxisjåførene også ringt politiet, men vi fikk aller nådigst lov å reise før politiet kom. Nesten en time forsinket ankom vi busstasjonen i Ponda der resten av reisefølget ventet på oss. Så humpet og ristet det avgårde mot elefanteventyret. Først en lunsjsstopp der vi fikk goansk buffet, og et møte med apekatter. Apene er søte, men ikke ufarlige. Den ene hannen gjespet og viste fram et par imponerende tenner.

I leiren fikk vi tildelt leirhytta vi skulle bo i. Spartansk, men helt ok. Bad med toalett og senger støpt i stein med treplate oppå. En vaklevoren vifte hang skjevt i taket og sørget for en viss sirkulasjon av luft og elefantlukt. Etter vi hadde instalert oss i hyttene dro vi ned til en kulp i elva der elefantene bruker å bade seg. Varme og svette som vi var hev vi oss ut i vannet så alle de små fiskene som bodde der skvatt rundt oss. «Ikke stå stille» formante vår guide. Da kommer fiskene for å nibble på dere. Det gjorde de. Det var ikke vondt, men litt ukomfortabelt. Det avkjølende vannet gjorde godt for kropp og sjel. Tilbake i leiren ventet elefantene på oss. Salet opp til tur. Hele familien fikk plass på en av de store elefantene. Elefanten er Gud, så vi måtte ta av oss på bena for å vise respekt. Torstein sytes det var skummelt der oppe i luften, men vi holdt oss godt fast. Maria nøt turen i fulle drag. Så vandret vi inn i jungelen. Elefanten ruslet sammen med sin elefantpasser helt alene. Det duvet behagelig, men turen var så altfor kort. Plutselig var vi tilbake. Torstein var lettet, jeg og Maria var skuffet. Vi ville gjerne ridd litt mer. Men det var mer spenning i sikte. Skjønt så veldig spennede var det ikke. Jungelens BMW, som besto av to okser med vogn tok oss med på en kjøretur i saaakte tempo. «Kjedelig» sa Torstein. Vi andre sa ingenting. Tror ikke vi skal prøve det samme med våre okser i hvert fall. Det hadde vært litt for spennende.
I nærheten av jungelleiren ligger det en liten landsby. Her bor det omlag 60 mennesker, de fleste lever av jordbruk. Vi besøker den 81 år gamle enken etter siste landsbyhøvding. Da han døde ville ingen ta over som høvding, og landsbyen styres nå av en leder i en sammenslutning av 12 landsbyer. Hos enken blir vi vist hvordan ris blir til rismel. Vi inviteres inn for å se på fasilitetene til den gamle. Hun sitter på senga si og ser på oss uten et ord mens vi sjokker inn på soverommet hennes og deretter ut på kjøkkenet. Her er det ikke mye ekstravagansa, men huset er rent og koselig.Vi blir fortalt om indisk dagligliv i små samfunn av vår lokale guide. Byene har en litt mer lemplig livsstil, mens det på landsbygda fortsatt legges vekt på kastesystem, tradisjoner og religion. Et interessant besøk. Det hadde blitt mørkt ute mens vi var på landsbybesøk. Veien hjem ble lyst opp av en gutt med fakkel. «Gå midt i veien» formante vår guide. Det er tryggest, det kan være ville dyr langs veikanten.»
Det nærmet seg middagstid, og goansk buffet atter en gang. Vi spiste vår mat mens elefantene i sin innhegning gumlet og brasket med et mer tungfordøyelig materiale. Torstein begynte å bli i litt dårlig form. Vondt i magen. Han var litt uvel på bussturen også, og spiste lite. Elefantene ble ført ut av innhegningen. De skal nok legge seg et annet sted tenkte vi, men vi tok feil. Etter en liten stund returnerte elefantene oppkledd i de vakreste kostymer og dekorasjoner. Med gullbrokade, bjeller og vakre, dekorerte tepper over ryggen skred de fram med sine spede elefantpassere, barbent og brune med oransje tørkle rundt hodet og langt skjørt surret om livet. En elefantpasser tilbringer 90 prosent av sin tid med elefantene, og resten av tiden med familien. Elefantene ble presentert med navn, vekt og alder (Godt vi mennesker slipper det... Tenk bare: «Dette er Tove, hun veier 76 kilo og er 52 år. Her har vi Tom. Han er 34 år, 1,70 m høy og veier 89 kilo» Kanskje like greit å slippe.) Den ene elefanten het Reka. Kanskje en smule upassende elefantnavn etter norsk språknorm. Vi ble kalt fram til de store gudene og fikk ta på de, klappe de, kjenne på snablene... Det var også mulig å kjøpe vitaminballer som man kunne gi elefantene. Det måtte vi selvsagt. Det var en rar følelse å legge en slik ball inn i gapet på dyret, og kjenne snabelen dytte ivrig etter mer. Det er vanskelig å beskrive en elefant. Den er ikke pen, men vakker på en stygg måte. Huden er tykk og rynkete, hårene stive. Halen har bust på tuppen som kjennes ut som en piasavakost. Ørene er store, tunge og flagrende, og øynene, ja øynene er spesielle. Ikke vakre dyreøyne, heller bleke og sløve, innsunkne øyne. Men likevel, de rommer en visdom som er vanskelig å forklare. Vi lærte mye om elefanter denne kvelden. Hvordan de oppfører seg, parrer seg og lever. Elefanten er redd for maur, mus og slanger. De sover derfor med snabelen i munnen, eller hengt opp i støttennene for at småkrypene ikke skal krype inn i snabelen. Utrolige dyr. Rune er fasinert av snabelen, og tenker på å ta patent på den som traktorredskap. Mye mer anvendelig enn lasteapparat. Seansen ble avsluttet med en tautrekkingkonkurranse der elefanten skulle vise sin styrke. Vi dro alt vi kunne hele gjengen på ca 20 personer, men elefanten hadde full kontroll og var ikke til å rikke.
Torstein, som hadde kviknet litt til etter møte med elefantene begynte å føle seg dårlig igjen. Han orket derfor ikke å være med på leirbålet og den indiske dansen på kvelden. Rune tok med seg gutten til hytta, mens jeg og Maria ble oppe. Vi danset Naan-brød-dansen og lærte oss en banansang på konkani. Elefantguttene danset en elefantdans, og kokkene sang. Stemningsfullt og hyggelig rundt den sprakende ilden. Klokka ti tok vi kvelden, vi må være uthvilt til jungelvandringen i morgen.

Etter en hard (svært hard) natts søvn med apekatter romsterende på taket flere ganger ble vi vekket klokka 5.30. Det var tid for å gå ut i jungelen. Etter en kopp kaffe og en tørr kjeks bær det ut i mørket. Det var så mørkt at det ikke var helt lett å se stien vi gikk på, men det lysnet etter hvert. Vi fikk streng beskjed om ikke å ta på noen grener langs stien. De kunne være full av pigger. Jungelen knaket og knirket rundt oss mens vi hastet avsted innover og oppover i jungelen. Målet var en foss noen kilometer fra utgangspunktet. Gangfarten var såpass raskt at det var vanskelig å få fotografert, enda jeg hadde betalt for å ha med fotoapparat. Torstein var i dårlig form. Det er vanskelig å avgjøre om han var ordentlig dårlig eller om det var det sedvanlige sutringa til en åtteåring som ikke vil gå på tur vi sto overfor. Fossefallet var som fosser flest, vann som spruter ned fra en høyereliggende plassering. Etter bananpause ved fossen bar det nedover igjen. Vi skulle til Shivatempelet «Tamdi Surla». Her skulle i ha en yogatime. Det var en behagelig avslutning på den fem km lange vandringen. Torstein var nå ordentlig dårlig, og vi fikk kjøre bil hjem til campen der frokost ventet. Torstein lå i hytta, og jeg begynte å føle meg litt uvel selv. Elefantshowet fulgte så. Elefantene viste frem hvordan de kunne håndteres på ulike vis. Dette var bra. Etterpå skulle elefantene male bilder, spille fotball og bowling. Sånt synes jeg er litt dumt. Jeg blir litt trist. Hva er det vi mennesker egentlig gjør tenker jeg. Selv om det ikke er mye anderledes enn å lære en hund triks og agilityøvelser, så lir jeg litt flau på disse store dyrenes vegne. Men de ser ut til å trives med det de gjør også. Avslutningsvis er det elefantbading. Elefantene kommer til badekulpen der vi venter på dem. De plasker uti, og de elsker det. De dykker og spruter og avkjøler seg. Av og til er kun snabelen synlig før de duver opp til overflaten igjen. Så er det vår tur til å bade. Elefantene ligger på siden, og vi får hver vår halve kokosnøtt som vi skal vaske elefantenes tykke hud. Vi gnukker og gnir og vasker. En liten elefant kommer bort til Maria og spruter henne ned med snabelen sin. Tilslutt skal vi få vår power-dusj. Jeg klyver opp på elefanten som ligger i elva. Vel oppe på ryggen dens fyller den snabelen med vann, bøyer den bakover og spruter meg full. Dette gjør den fire ganger før det er Maria sin tur. Vi får alle vår elefantdusj, og er glade og lykkelige. Alle unntatt Torstein som er syk og ligger på en stein i skyggen. Lunsj i leiren før vi tar fatt på veien hjem med buss og drosje i full fart gjennom det indiske landskapet.

Det er utrolig godt å låse opp døra hjemme. Vi ramler inn, slitne og fornøyde. Torstein er syk. Han tar seg en dusj og legger seg. Litt senere går jeg opp til ham, og han er så rar. Jeg får ikke ordentlig kontakt. Han sovner igjen. Maria tar seg en dusj, og kommer løpende ned til oss. Det står noe på speilet, med en fremmed skrift. Noe om et spøkelse. Vi tror hun spøker, men da jeg går for å se står det et kors der og ordene The Name of the Ghost. Det er fettmerker etter noe en tidligere gjest har skrevet på speilet regner jeg med, men litt ekkelt er det.
Enda senere ser jeg til Torstein igjen. Da er han ikke Torstein lenger. Han ser tomt ut i rommet, på noe jeg ikke ser. Han er redd. Han trekker i kjolen min, spreller, peker på doen og gråter og skriker. Han er livredd. Det lille hjertet dunker faretruende fort synes jeg. Jeg er også redd. Jeg roper på Rune, og vi prøver å få gutten til å våkne. Omsider ser det ut til at han blir våken. Han starter å fabulere om en luktfri truse med prompefilter. (Noe jeg tidligere fortalte at jeg har hørt om på radioen). Vi ser på hverandre og bryter ut i latter. Tilslutt får alle latterkrampe, han er så rar, og vi er lettet for at han tilsynelatende er frisk. Jeg setter meg med barna i sofaen og leser litt om Doktor Proktor av Jo Nesbø. Etter noen kapitler er barna trøtte. Vi legger oss alle sammen. Utpå natta blir vi vekket av Torstein som kommer brasende inn på soverommet med Maria i helene. «Elefanter» roper han hysterisk, ”Elefantene kommer” og hopper opp i senga. Han er ikke Torstein lenger og han er redd. Maria er redd, hun roper: «Kan vi ikke ringe noen?» Torstein hadde våknet oppe i senga, sett på Maria, sprellet og løpt rundt på gulvet (Morgenen etter så vi bremsespor der oppe) før han stormet ned. Han sitter i senga vår, men plutselig styrter han inn på badet. «Den kommer ikke ut» hyler han, og hopper tilbake i senga. Jeg tenker på korset i speilet oppe, og undrer om det er et varsel om at vi mister gutten, at noen har overtatt i kroppen hans. Slik er det selvfølgelig ikke, men litt redd er jeg i nattens mulm og mørke. «Mamma» sier Torstein. «Åh, mamma, jeg er så glad i deg» sier han og lager trutmunn til meg. Han nusser meg på kinnet, gutten som tørker seg iherdig på kinnet hvis man skulle være så uheldig å nusse ham der. Omsider sovner han i den to meter brede senga vår. Maria også. Etter en natt med urolig søvn våkner Torstein i seks-tida. Han lurer på hvor han er, og husker ingenting fra nattens uro. Han er heldigvis seg selv igjen.
Til tross for en syk gutt har dette vært en fantastisk tur, og anbefales på det varmeste. Man blir svært fascinert av elefantene. Maria her bestemt seg for å bli elefantpasser, men er usikker på om et liv i den indiske junglen er tingen.

onsdag 21. januar 2009

Tigger, selger og fest til slutt

Hjemlig bad og stranddag i dag. Basseng på formiddagen. Maria har blitt venninne med ei indisk jente på 11 år, Chica. Jeg kjenner igjen følelsen fra camping som lita jente. Hvor spennende det var med andre barn, men også hvor skummelt det var, og hvor langsomt tida kunne gå fordi foreldrene gjerne vil slappe av, og jeg ikke turte å gjøre ting alene. Lunsj spiste vi i leiligheten, og så slepte vi oss ned på stranda. Baggies Rest tilbød strandsenger og forfriskninger. Det føles unektelig deilig å bare ligge under en parasoll, med en tropisk drikk som smaker av ananas og kokosmelk i den ene handa, og ei bok i den andre. Rune og barna gikk og bada mens jeg bare tok livet med ro. Mens jeg satt der kom en indisk kvinne bort. Hun bar en liten baby surret inn i et gult klede. Hun tagg etter penger. «I have little baby» sa hun lavt, mens hun strakte handa frem mot meg. Jeg stirret intenst på min dyre mobiltelefon og overså damen. Ble plutselig veldig klar over hvor velfødd, svett og blek jeg fremsto i solen. Skamfull, fiklet mer med telefonen. Kontrasten mellom paradis og fattigdommens urettferdighet prikker i nervebanen. Så godt å ikke se, men så feil å ikke ville vite. Endelig gikk hun. Vet ikke hvem av oss som har mest verdighet. Rik turist eller fattig kvinne med barn.
Neste besøk var en som skulle selge kart over India. «Nei, takk» den var grei. Så en trommeselger: «kanskje en annen gang». Så kom det en annen selger bort. Han spurte om barna og hvor vi kom fra. Vi begynte å prate litt, og han ville gjerne selge noe håndlaget onyx og jadeprodukter. Han var fra Taj Mahal, og tilbrakte turistsesongen i Goa for å selge sine varer. Det var fine ting. Et egg med en elefant inni, og en elefant inni elefanten igjen. Alt kuttet ut av en hel bit med nål og hammer. Ti ukers arbeid med den sier han, og vi har ingen garanti for at det er sant. Kanskje er det maskinlaget i Kina eller et eller annet sted i India. Men det ser ekte ut, og mannen er troverdig og sympatisk. Vi syntes også en familie med elefanter er fint. «One happy family – like you» smigrer indieren og forteller om sine barn som er på alderen til våre, og at han savner dem når han er så langt unna. Vi slår til. Han vil at vi skal foreslå en pris. Vanskelig jeg vet ikke. Han regner og lurer. 7000 rupies for begge sier han. Hvis det er så mye arbeid som han sier er det ingen upris. Det er kanskje drøyt 1000 kroner. Men pruting er forventet. Jeg sier det er for mye, og foreslår 3000. Nei, det går ikke. Vi blir enige om 4500. Han tar meg i handa. Men så mye penger har vi ikke med oss på stranda. Det er greit, han kan få det siden, han stoler på oss. Han får 4000, og skal få resten på lørdag. Jeg er fornøyd med handelen, en souvenir med et minne. Er litt stolt over prutinga, det er ikke min sterke side. Vi bader og koser oss videre. Maria finner igjen venninen sin på stranda, og Torstein får sand i øyet. Etterhvert rusler vi hjem igjen for å gjøre oss klar til festen vi er invitert på ikveld. Men først er det indisk vin på verandaen. Ch. Indage Vin Ballet u/å men tappet mai 08. Fra Sahyadri Valley i vestlige Maharashtra. Blend av chenin blanc og arkavati. Chenin blanc kommer fra podede rotstokker importert på 80-tallet fra Frankrike. Smakt fra et kaffekrus. Lett aromatisk, med relativt tung svovelduft. Ingen innbydende duft. På smak er den faktisk ok. Flott syre som jeg regner med chenin blanc er ansvarlig for. Eple og overmoden pære i smak. God lengde, med frisk grønneple lenge etterpå. Lett svie i finish, men alkohol bare 12,5 %. Kanskje en dæsj med syre tilsatt? Beste lokale vinen så langt, bare man får den forbi nesen.

Vi går ned på stranden i halv sju-tida. Borte hos Little Palm rigges det opp til fest. Musikkanlegg settes fram, fargede lys er tent, og bord satt ut rundt i sanden. Vi slår oss ned ved et bord, og verten kommer bort til oss. Han takker oss for at vi kom, og jeg føler det som jeg er på fest hos en god gammel venn. Vi er tidlig ute, så vi blir sittende å slappe av med yatzy til det starter. Det er grillfest med fisk på menyen. I den anledning er all fisken utstilt bak shack'en. Hai, pomfret, krabber, hummer, snapper og diverse jeg ikke husker navnet på. Vi gikk for hummeren, med rekecocktail først. Maten var nydelig. Festdeltakerne strømmet på. De fleste var russere med godt humør. De danset og sang, og DJ'en spilte russisk disco for dem. Når det ikke var russisk disco var det Boney M, Village People og Bob Marley, og kanskje mest spennende; indisk rap. Kvelden ble avsluttet for vår del med fyrverkeri. Nyttårsaften på etterskudd for oss som befant oss i bil midt i svarte østerdalen klokka tolv på nyttårsaften. Klokka var over ti, og det var tid for å gå hjem for små troll. Russerne som ble igjen klarte nok å holde festen i gang i enda mange timer. En fantastisk kveld. En slik kveld der lykkefølelsen bobler. God natt.
Under en heller dårlig videosnutt som viser stemningen.

video

tirsdag 20. januar 2009

Vasking og bading

Våknet tidlig i dag, i god tid før vaskerne kom. Vi var akkurat ferdig med frokost da det banket på døra. Inn kom en hel ballett av bøtter, koster, nye forsyninger med egg og håndklær. Vi tok kaffe på balkongen mens det vaskes. Maria har litt vondt i magen, og syns de bruker lang tid på badet deres. Rune tar med barna til bassenget, mens jeg sitter igjen her oppe. Jeg ser rett ned på bassenget og har full kontroll. Mageknipet har gått over ser det ut som. Når dette skrives koster en liten indier rundt bena på meg med en sopelime. Til og med føttene mine blir kostet. Tidligere har han tatt kaffekoppen min ut av hendene mine for å vaske den opp, og jeg måtte hive i meg den siste skvetten med morgencognac før den også gikk i vaska. Litt slitsomt, men godt ment. De bruker god tid på rengjøring av leiligheten. Bretter håndklær i vakre formasjoner, idag var det en frosk, rer senger, koster, børster sand av skoene, legger bøkene på nattbordet i en pen bunke, ja til og med brillene mine folder de sammen. I går la de ut gift til maurene vi har på badet. Vi har ikke brydd oss så mye om disse maurene. Dette er India, hadde vært litt skuffende om det hadde vært klinisk fritt for insekter.

Ingen store planer i dag annet enn å få handlet litt. Vi tok en taxi til Colva, en liten by fem-seks km unna. Vi hamstret brus, øl, sjokolade, godteri, syltetøy og indisk vin. Hadde ikke med nok rupies så vi måtte levere tilbake en av vinflaskene. Deretter bar det til en minibank. Jeg har fortsatt noe igjen av pengebunken min gjemt bort på hotellet, men rupiene flyr når man har det moro. Maria ønsket seg dykkebriller, og vi ble kjørt til stranden for å se i noen av butikkene der. Colva er en søppelby. Masse søppel overalt, og aller mest i en skråning der et skilt formante: «Garbage disposal strictly forbidden». På veien kjørte vi forbi det lokale fiskemarkedet. En lang rekke kvinner bød fram sine fisker i den brennhete solsteika. Kom og kjøp fisk, ferdig stekt og bedervet. Det stinket en uhumsk fiskelukt rundt kvinnene, jeg antar den kom fra fisken... Med dykkerbrillene i boks var det på tide å komme seg tilbake på landet. Vi spiste i leiligheten, og skal bruke resten av ettermiddagen på BBB - bok, bad og bruning.

mandag 19. januar 2009

Rolig dag i Goa

Dag fire var en rolig dag på stranden og ved bassenget. Dagen startet brått av bank på døra før klokka halv ti. «Cleaning» ropte de, og jeg undret i et fortumlet øyeblikk om oppholdet inkluderte kroppsvask om morgenen. Det var selvfølgelig leiligheten som skulle vaskes, men ingen av oss hadde stått opp enda. Vi er fortsatt delvis på norsk tid, opplagt om kvelden, og trøtt om morgenen. Uvanlig for denne familien. Etter frokost ruslet vi ned på stranden. Der var det liv. Mange indiere koste seg med fotball på stranden på søndag, iført langbukser og lange skjorter i de hete noen og tretti varmegradene. Lokale fiskere bøtet garn ved siden av der vi slo oss ned. I India har de et noe annet forhold til det å utskille kroppslige avfallsstoffer enn vi har. Noe mindre bluferdighet kan vi si. For plutselig sto den ene fiskeren og tisset vendt rett mot meg, og jeg fikk se mitt livs første indiske tissefant.
Bølgene i det blå havet slo inn over den gyldne sanden i evige dønninger. Ikke tale om at barna får lov å uti der alene, så da ble det bading på alle. Vi ble litt skremt av en stor brennmanet som så ut som den hadde truende hensikter, men den lot seg motvillig føre vekk av bølgene. Respekt for bølger, strømmer og hav gjorde at vi holdt oss ganske langt inne på den langgrunne stranden. Ingen svømming. Lunsj ble inntatt på en shack, (hvor ellers?) med en enkel sandwich som smakte utrolig godt. Øl og cola til. Måltidet kostet omlag 60 kroner.
Etter lunsj vandret vi hjem igjen. Det er ca. 500 meter til stranden, og vi går gjennom et landbruksområde med perfekte firkanter med forskjellige vekster. Av og til går det krøtter her, og første dagen så vi en mann som pløyde med to okser. Etter pløyinga glatta han over ved å stå på en stor planke etter oksene. Kanskje vi også skal lære opp oksene våre hjemme? Nå som dieselen har blitt så dyr må man økonomisere der man kan. Jeg lurer på hvorfor kyrne ikke går noe sted. Ved siden av her vi bor står det en ku. Den går ikke noe sted enda den ikke er bundet eller gjerdet inn på noe vis. Den har heller ikke mye å spise. Geno bør ta en titt på disse genene. Kyr som er der man vil ha dem til enhver tid må være verdt å avle på. Kyr går forøvrig rundt i byen uten annen misjon enn å være hellige. Ganske fint egentlig, men upraktisk å ta etter for vår del ettersom vi aler opp kveg til slakt.

Hjemme var det basseng på programmet. Ungene holdt på i flere timer, og ville ikke gi seg. Vannet er behagelig, og om ettermiddagen er ikke solen så sterk slik at det er behagelig ved bassengkanten også. Jeg svømte 11 runder i bassenget, og regnet ut at det ble omlag 550 meter. Fin ferietrim. Ingen har blitt solbrent så langt, bare Torstein har fått en liten rød, hoven flekk ved øyet. Vi er flinke med solkremen. Ungene får faktor 50 på strategiske steder og faktor 30 og 15 ellers. Vi holder oss med 15 og 30.

Solen går ned og vi innfinner oss igjen på stranden for middag. Vi gikk til shacken vi var på første dagen. Samme eier som Little Palm. Vi er fornøyde her, god mat, fine priser, hyggelige mennesker, kort vei hjem. Chicken Tikka, stekt ris med kyllingbiter, grillet kylling og tandoori chicken. Naan brød er utrolig godt, og pannekake er fast dessert. Et glass hvitvin til meg, men nå er det slutt. Det er tull å betale for slik vin. Dessuten er vinen dyr i forhold til alt annet. En flaske vin koster 100-200 rupies mer enn hele lunsjen tidligere på dagen. Det er det ingen grunn til. Jeg prøvde meg på ett glass portvin til desserten, det var heller ikke noe særlig. Lys, oksidert, lite frukt. Alt for gammel, og for dårlig i utgangspunktet. Lyspunktet på drikkefronten var den indiske whiskyen Signature. Fin røyksmak, godt og rent kornpreg, balansert alkohol som ikke brenner. Godt. Vi ble sittende lenge på restauranten. For det første går det ikke så fort. Det tar lang tid før maten kommer, alt er laid back. Det gjør ingen ting. Vi har ferie. Åtteåringen synes dog ting går litt for seint. «Want food now» sier han bestemt om og om igjen. Han snakker mye engelsk på denne reisen, og får mange venner blant kelnerne.
En rask yatzy avslutter kvelden, og vi går stuptrøtte til sengs.

søndag 18. januar 2009

Typisk Goa

I dag, altså dag tre, har vi vært på tur. Vi begynte klokka åtte i morges, med bil til Panaji. Med oss var også en sutrete svenske med sin kone, som ikke hadde opplevd noe positivt i dette livet. Han syntes India har mye å lære av oss skandinaver, for det er vi som har rett må vite. Det var ikke den ting han ikke klagde på. Jeg og Rune fantaserte om å gi ham til krokodillene når vi fløt rundt på floden. Et herremåltid for dem, en lettelse for oss. Vel, vel. I byen kom vi over på bussen, som var gammel og varm, med dårlig fjæring alle steder et kjøretøy kan ha fjæring. Vi starta med krokodillene, og kjørte båt på Zuarifloden. Vi så en liten krokodille på snaut halvmeteren og deretter omsider så vi «the real thing» en 3 meter langt drog som duppet sakte bortover med sin skjellete kropp og kraftfulle lemmer. Han så helt likeglad ut. Hverken blid eller grinete, men like fullt krokodille. Det skumleste var dog da båten passerte et stort tre på elvebredden. I treet hang det store, svarte ting. De hang etter tærne og ventet på mørket. India har flaggermus av særdeles grovt kaliber.

Vel i land var det tilbake i den varme bussen. Så bar det til den velduftende krydderjungelen i Savoi. Her ble det tid til forfriskninger før vi fikk demonstrasjon om hvordan man høster en type frukt jeg har glemt navnet på. En liten brun mann klatret lynraskt oppover stilken (for det er mer som en tykk stilk, ikke en trestamme) til treet. Helt i toppen av palmen høstet han frukten før han lente seg frem og tilbake til stilken bøyde seg mot neste palme, der flerer frukter ventet. Slik sparte han tid og krefter på å ikke klatre opp og ned de høye stammene. Maria fikk tak i en nøtt/frukt, og ville absolutt ta den med seg hjem.Vi måtte overtale henne til å la det være. Tror ikke det hadde vært lurt å bli stoppet i tollen med en slik, den inneholder nemlig narkotika. Mange indiere bruker det, og også i muslimske naboland der alkohol er forbudt. En frukt tilsvarer 30 ml whisky, og man tygger den til spyttet blir rødt. Stoffet gir kreft i 100 % av tilfellene. Ikke lurt å ta med seg altså. Vi vandret videre sammen med vår lille indier og lærte om muskatnøtters viagravirkning på menn. Ektemannen fikk en muskatdrikk av foreldrene på bryllupsnatten. Vår indiske guide forteller om bananblader som brukes som tallerkner fordi klorofyllet trekkes ut i maten og hjelper maven. Vi så pepper og vanilje, gurkemejerot og kanel. Kanelbladene luktet skikkelig godt. Vi fikk en kort innføring i kunsten å lage Cashew-hjembrenten Feni, og den fikk vi selvfølgelig smake på tilslutt. Ikke særlig god, men sikkert bra for maven. Rundturen ble avsluttet med ei øse med kaldt vann nedover ryggraden. Dette ble gjort for å demonstrere hvordan trøtte rygger ble forfrisket etter en lang arbeidsdag med krum rygg. Ryggraden trekker seg sammen av det kalde vannet. Vi hylte over å få vann på oss, men det var egentlig deilig. Så var det endelig lunsjtid. Maten var tradisjonell goansk buffet med ris, fisk, grønnsaker og masala. Kurver kledd med bananblad ble brukt som fat. Godt, autentisk og ekte selv om det var lagt opp for turister. Tilslutt handlet vi aloe vera juice, kanelolje og muskatnøtter. Ungene fikk hver sin hjemmelagede fløyte, og kranglet om hvem som skulle ha hvilken fløyte. Den indiske damen som tok imot pengene fikk latterkrampe. «Barn er like overalt» lo hun.
Tilslutt på denne utflukten skulle vi besøke det hinduistiske tempelet Mongesh.
Først en liten innføring i de viktigste punktene i hinduismen før vi tok av oss på føttene og gikk fromt på de brennhete flishellene mot tempelet. Tempelet var finere utenpå enn inni, og vi sjokket rundt i kø forfulgt av en prest som ville ha penger. Ned mot bussen var det noen salgsboder der vi fikk tak i cashewnøtter, potetgull, sandaler til Maria, hatt til Torstein samt ett skjørt og t-skjorte til begge barna. Vi betalte sikkert altfor mye, for ingen av oss klarer å prute. Det er så vanskelig og jeg føler meg så gjerrig ved å gjøre det. Det koster ikke så mye uansett, og de som selger disse tingene trenger pengene mer enn meg.

Etter en liten busstur var det biltur med sur svenske igjen, og tilbake til leiligheten. Vi klarte å klemme inn tid til et raskt bad i bassenget før vi gikk ned på stranden for å spise middag. På vei til stranden ble vi møtt av en flokk hunder, som det forøvrig er mange av overalt, som hadde samlet seg på et lite platå der man går ned mot selve stranden. De likte ikke at vi kom. De bjeffet og knurret i skumringen. Ungene ble redde. Torstein, som gikk noen meter bak oss ble passet opp av to hunder. Han skrek og begynte å løpe. Hundene var der med en gang og omringet ham. «Kom her» kommanderte vi til Torstein, «ikke løp». Han fikk kommet seg uskadet bort til oss, men var veldig skremt. Vi hufset bort hundene, og motvillig lot de oss passere.
Denne gangen var det Little Palm vi spiste på. God og rimelig mat med aldeles grusom vin til. Nå er jeg i ferd med å gå over på øl, og det sier svært mye om hvordan vinen smaker. De to hvite jeg har prøvd eimer av geranium og smaker enda verre. Ingen friskhet, bære fælt. Kveldens vin virket som om den nærmet seg eddik i tillegg, og det gjorde den ikke noe særlig bedre. Vi spiste tandoori chicken med naanbrød, og det smakte bra. Pannekaker til dessert, med honning og rom denne gangen.Hjemme spilte vi yatzy på terassen. Torstein vant suverent ved å slå maxiyatzi på enere. Da ungene var i seng spilte foreldrene pokerkabal ut i de små timer, mens jeg drakk den siste skvetten med Wolf Blass Shiraz som jeg kjøpte på flyet. Australsk shiraz har sjelden smakt bedre.

lørdag 17. januar 2009

De første dagene i Goa

Da har vi ankommet India. Goa skal være India Light, og ikke fullt så kaotisk som resten av India. Da jeg sto på flyplassen i går lurte jeg nok litt på det. 26 grader varmt og fuktig. Masse vakter. Etter å ha blitt pent geleidet fra fly til terminal av menn med maskingevær og rifler, som barna synes var henholdsvis tøffe (Torstein) og skumle (Maria) gikk vi gjennom den første av flere pass/visumkontrollen. Vi fikk lov å entre landet, og fortsatte videre for å plukke opp kofferter i et systemløst og kaotisk bagasjesystem. Men det gikk bra det også. Så var det tid for å veksle til seg litt rupis. Jeg sendte mann og barn ut, og gikk for å veksle i ei hektisk valutabu. «Change money?» sa de. «Yes» sa jeg. Men hvor mye, mon tro. Jeg gikk for noen hundre US dollar. Visa-kortet ble trukket, og de indiske pengene, helt nystrøket, ble telt opp. Først fikk jeg to store bunker på et par-tre centimeter. «Oi, mye penger» tenkte jeg. Nå har jeg nok vekslet litt for mye. Jeg pakket ned kort og penger, og skulle til å gå. "Wait madam" fektet vekslemannen. Du skal ha mer. Jeg begynte å bli noe svett på dette tidspunktet. Så kom det en stor bunke til, og en liten haug femhundre rupier han telte opp. Lommeboka ser rimelig velfylt ut med 22000 penger i hundre-og femtilapper. Jeg må innrømme at det føles ikke riktig. Her kommer vi. Rike turister som kan stappe penger i bunkevis i veska uten å blunke, mens en masse mennesker lever i fattigdom. Det bryr vi oss ikke om, bare vi har det bra. Det føles ikke godt å innse at selv om man føler seg rimelig rettferdig så gjør man ikke nok for å utjevne fattigdommen i verden. Hvorfor? Fordi man ikke vil akseptere å senke sitt eget forbruk og standarder.
Etter masse mas ble vi kjørt til leiligheten. Golden Sands er et utrolig sted. Sirissene gnikket sin tropiske sang, Maria syntes det var skummelt. Bassenget er rett utenfor leiligheten. Inne er det stort og lyst. Fin stue med kjøkken og et velfylt kjøleskap. Master soverommet er gedigent med flatskjerm og bad. Barna bor i andre etasje, med fint rom, eget bad og balkong. Se bilder fra leiligheten her. Var det noen som snakket om å gi avkall på luksus isted? Hmmm. Trøtte etter nesten ett døgn på reisefot gikk vi til sengs klokka 1.30 indisk tid, som er 4,5 time foran norsk tid.

Den første ordentlige dagen bestemte vi oss for å ta det rolig. Vi skulle møte guiden klokka 12, og det var ikke mye å finne på før det. Ungene var interessert i svømmebassenget så det måtte vi prøve aller først. Hos møtet med guiden bestilte vi to utflukter. En Typisk Goa, med krokodillesafari, tempelbesøk og kryddersti. Den andre turen vi skal på heter Jungelboken, og er besøk i elefantleiren Shanti med overnatting i leirhytter. Det gleder vi oss til.
Deretter gikk turen ned til stranden. Nydelig, med hvit sand og palmesus. Langsmed sandkanten står det restauranter på rad og rekke, såkalte shacks. Dette er bare små buer med menn inni som lager mat til sultne turister. Vi prøvde en, og fikk vår første smak av India med hver vår curryrett. Barna spiste grillet kylling. Vi hadde tenkt å rusle hjemover, og samtidig gå innom en butikk for å kjøpe vann, godteri og litt pålegg. Men veien vi gikk på tok oss hverken hjem eller til noen butikk. Vi gikk og gikk mens veien ble stadig mer traffikkert av mopeder og biler i full fart. Mopedene hadde gjerne to-tre passasjerer. Av og til hele familier, med mannen som sjåfør, kona sidelengs med sin lange, fargerike sari og med barn i fanget. Ganske skummelt å se på. Til slutt kom det en taxi som forbarmet seg over oss. Vi ba ham kjøre til en butikk som solgte vann. Det gjorde han. Vann var faktisk det eneste det gikk an å kjøpe i denne butikken. Så kom vi oss hjem, gjennom kriker og kroker og svinger og stråhytter og lilla villaer og kuer og hunder og mennesker som sakte sleper seg rundt i sitt nærområde i varmen. Dette er den indiske landsbygda og shopping er ikke noe en landsens indier bryr seg om ser det ut til. Litt vanskelig for oss som har leilighet med selvhushold. Vi får egg, syltetøy, ost og brød levert på døra, men kunne tenke oss litt mer mat til å lage lunsj og middag selv.
Det var godt komme hjem til boligen. Rune sov en dupp, mens jeg og ungene gikk ned til bassenget igjen. Til slutt endte vi dagen på stranden med middag hos Joel i hans shack. Koselig sted uten gulv; bare stoler og bord rett i sanden, med glorete lys rundt på «veggene». Torstein ble kamerat med eieren. Han hadde Portugal-skjorta si på og fotball forener liten og stor av alle farger. Vi bestilte biff, men fikk noe som kanskje innehar rekorden i seighet. Det var riktignok gjort forsøk på mørning, ved å hamre løs på kjøttstykket slik at det så helt ferdigtygd ut. Det var en utfordring å tygge den likevel. Drakk en kjøleskapskald shiraz fra Goa til. Ok, men ikke det helt store akkurat.

I am back!

Endelig vel hjemkommet fra India. Sliten og fornøyd. Ingen internett å finne der vi bodde, så derfor ingen oppdateringer på bloggen heller. Men jeg som alltid har skrevet reisedagbok. Jeg skriver bestandig dag-for-dag rapport på reiser der tanker og inntrykk noteres fortløpende. Slikt husker man nemlig ikke tilslutt på reisen. Det må ned på papiret med en gang.

Reisedagboken legger jeg nå ut bit for bit med bilder og kanskje en videosnutt eller to her på bloggen. Håper det kan vare morsom lesning også for andre enn de involverte og for andre Indiafarere kan det være noe nyttig informasjon.