onsdag 19. november 2014

Winmaker's dinner: Maison Nicolas Perrin

Nicolas Jaboulet og Perrin-familien står bak Maison Nicolas Perrin - Foto: Maison Nicolas Perrin
Nicolas Jaboulet fra Maison Nicolas Perrin holdt en Winmaker's Dinner på To Rom og Kjøkken i Trondheim på mandag. Det ble en suksess. Det er ikke mye som kan gå galt når flotte viner møter lekre retter og attpåtil presenteres av en sjarmerende vinmaker. 

Nicolas Jaboulet kommer fra den kjente vinfamilien Jaboulet i Nord-Rhône. I 2006 solgte familien sitt kjente vinhus Maison Paul Jaboulet Aîné. Den eldre generasjonen hadde ikke motivasjon til å fortsette, men avgjørelsen ble ikke tatt med lett hjerte. – Av og til skjer det jo at man tenker tilbake og angrer, sier Nicolas, men Perrin-familien er flott å jobbe med.

Når familien solgte familieeiendommen fortsatte Nicolas hos de nye eierne i tre år. Men han hadde lyst til å skape et eget prosjekt i Nord-Rhône. Under et besøk hos Perrin-familien, en av Frankrikes mest kjente familier som bl.a. eier berømte Château Beaucastel i Châteauneuf-du-Pape i det sørlige Rhône, tok ideen en ny vending. Selv om Rhône-dalen er et langstrakt distrikt er det et lite miljø, og de store vinfamiliene kjenner hverandre godt. Under dette besøket lurte Perrin-familien på hva Nicolas skulle finne på nå som han hadde sluttet i Jaboulet. Nicolas fortalte om sine planer og underveis kom det fram at Perrin-familien gikk med lignende planer selv. Var det plass til to nye store prosjekter i Nord-Rhône? Etter et par glass vin var ideen om å starte noe sammen født.  
I 2009 var Nicolas tilbake i vinmanesjen og denne kvelden fikk glade gjester på To Rom og Kjøkken smake fire av prosjektets frukter.  

Maison Nicolas Perrin konsentrere seg om de nord-rhônske druesortene syrah som eneste røde og de hvite vigonier, marsanne og roussanne. – Vi kan ikke leke oss med å blande forskjellige druesorter som de kan gjøre i sør, sier Nicolas, men vi har forskjellige vinmarker på forskjellig terroir som gir oss spillerom.

Første vin denne kvelden var Maison Nicolas Perrin Viognier 2013 (kommer på polet i mai). Denne vinen er en landvin, Vin de France, og kommer fra vinmarker utenfor AOC-klassifiserte områder, stort sett i Coteaux d'Ardèche. En aromatisk vin med karakteristisk duft av roser og aprikos med en ørliten mineralsk undertone. Sødmefullt anslag med fet munnfølelse, moderat syre og god lengde. Mer elegant enn rik. Til denne ble det servert lun laks, bakt på 37 grader i en suppe av knivskjell og blåskjell med mynte, fennikel og anisskum. Det var tilbehøret som gjørde det til en god match. Anis og fennikel ble utfordret av den eksotiske vinen og smakene blandet seg harmonisk. 

Neste vin var også en landvin,  Maison Nicolas Perrin Syrah & Viognier 2012 (varenr. 543801 - kr. 155,-) med 95 % syrah gjæret sammen med 5 % viogner. Syrah fra områder som går under landvin-kategorien kan være rustikk og tørr, forteller Nicolas. Derfor blander de inn litt viognier som tilfører eleganse, polerer tanninene og gjør vinen mer lettdrikkelig. 

Denne vinen kommer lett til å få husvin-status hjemme hos meg. Klassisk syrah med duft av bjørnebær, pepper og et lite lærstreif. 12,5 % alkohol, ueiket og saftig med god konsentrasjon og lengde. Best i starten når den holdt rundt 16 grader. Når den varmes opp noen grader mister den litt av den sjarmerende fruktigheten og får en noe rustikk finish. 
Mattfølge var lettgravet carpaccio av hjort med urteaioli og gulbetekrem. Det var en god kombinasjon, men jeg ser for meg denne til en god paté eller franskinspirert spekefat med gode pølser, skinke og ost foran peisen i all enkelthet en mørk høstkveld.

Første hovedrett var røkt andebryst med hestesop, haricots verts, pastinakk- og hvitløkspuré og rødvinssaus. En rett jeg ble skuffet over. Temmelig smaksløs og kjedelig and med lite struktur i kjøttet. Men vinen, en Crozes Hermitage 2011 innfridde. 

Maison Nicolas Perrin Crozes Hermitage 2011 (varenr. 9134401- kr. 225,-) har fått et opphold i store, brukte eikeliggere og er en riktig så klassisk, lett medisinal og god Crozes. Klassisk bjørnebær-pepper nese her også, men i ferd med gå vekk fra den fruktige fasen og over til noe mer modent. Fast struktur med rustikk, tørr finish. Druene her kommer fra egne marker i Crozes Hermitage. For de andre vinene kjøpes det (foreløpig) inn druer og vin.


Kvelden nærmer seg slutten og vi tar fatt på finalen med Maison Nicolas Perrin Côte Rôtie 2009 (varenr. 9429601 - kr. 379,90). En temmelig svær Côte-Rôtie med 2009-årgangens konsentrasjon og rikhet. Rund og fyldig, veldig god å ha i munnen, mørk frukt, et tydelig fatpreg av vanilje, nellikspiker og smørtoast til tross for at bare en av de 16 barriques med denne vinen var ny eik. En virkelig god vin, spesielt i kombinasjon med den fantastiske reinsdyr-entrecôten som ble servert, perfekt tilberedt, godt under medium stekt med reinsdyrkjøttets sødme og struktur inntakt. Tilbehør var rosenkål, tyttebær og en himmelsk soppsaus basert på steinsopp. 
Et verdig punktum på en meget bra kveld. Takk til B & R Wine for invitasjonen.




lørdag 1. november 2014

3 Restauranttips i London

Jeg har nylig kommet hjem etter en uke med jobb og studier i London, og i bagasjen ligger blant annet tre gode restaurantopplevelser. Skal du til London og ønsker et spesielt godt måltid (med tilhørende temmelig stiv prislapp) er dette gode valg å gå for. Jeg noterte meg ingen ting underveis, så dette er bare spontane tips etter hukommelsen og ingen restaurantanmeldelse. Husk å bestille bord!


Hakkasan Mayfair
Asian fusion kjøkken, livlig atmosfære og helt stappfullt.
Vi var en gruppe på rundt 15 personer plassert i eget avlukke med tykt, lydisolerende forheng.

Måltidet besto av en rekke små retter, blandt annet fantastiske dim sum, Wagyubiff, Satay-kylling, Silver Cod i champagne og honning. Svært gode og varierte smaker, utmerkede råvarer, harmonisk krydret.

Vinkartet er stort, men ikke enormt. Delt inn ulike kategorier (Curious wines - uvanlige druetyper, Spiritual wines - biodynamiske, Terroir-viner etc.) og sorterer fra lett til fyldig i hver kategori.
Vinvalget sto undertegnede for og vi drakk fire forskjellige viner:
Keller van der Fels 2012 (£66) - fordi den passer til alt av disse asiatiske smakene, sterkt krydret, mildt krydret, mye eller lite smak. En svært versatil vin å ha på vinmenyen.
Contino Graciano 2007 (£134) - fordi jeg elsker Contino og klarer ikke la være å bestille graciano'en når jeg kommer over den. Passet til Wagyu-biffen, men ikke topp valg matmessig. Vidunderlig vin likevel.
Ridge Lytton Springs 2011 (£108) - fordi sødmefull og konsentrert zinfandel ikke er så dumt til krydret mat hvis man vil ha rødt. Når den i tillegg har friskhet og så livlig frukt som Ridge lager så er det bare lekkert.
Stanton & Killeen Rutherglen Muscat - (£42 for halv flaske). Rutherglen Muscat er så vidt jeg vet ikke å få i Norge, mørk, hedonistisk sirupsaktig muscat som passet utmerket til sjokoladedessert.


Galvin la Chapelle
Klassisk fransk i et gammelt kapell med stor takhøyde.
Samme gruppen som over, nå i eget område i andre etasje - mezzanin heter det vel,  med utsikt ned på de andre gjestene.
Glitrende måltid fra start til slutt. Jeg spiser sjelden opp all maten min på restaurant, men her måtte jeg jobbe hardt for å undertrykke trangen til å slikke tallerkenen etterpå.

Forrett var krabbelasagne med smørsaus, en smaksrik og elegant rett. Det var fortsatt jeg som hadde regien på vinvalget og her ble det hvit burgunder, nærmere bestemt Hubert Lamy Puligny-Montrachet "Les Tremblots" Vieille Vigne 2011. Svært lukket, men kom seg fint i glasset og komplimenterte maten med livlig syre, god fylde og smørtoner.

Hovedrett var Châteaubriand indrefilet og potetpure med trøffel. Mektig, særdeles mørt kjøtt og intense smaker. Vinvalg falt på Bordeaux og med budsjett å forholde seg til ble det Château de la Lagune 2007 (£189) , en vin jeg ikke har smakt siden jeg smakte den en primeur i 2008. Da vurderte jeg den høyt og jeg gledet meg til å se hvordan den var nå. 2007 drikker godt, er elegant med finkornet tanninstruktur, lær og plomme på smak. Utmerket til kjøttet og takler trøffelpotetpureen på strak arm. Restauranten hadde kun to flasker igjen, og siden vi var 15 personer måtte vi finne på nok et vinvalg. For å få inn et helt annet perspektiv plukket jeg ut Liger-Belairs Chile-eskepade, ikonvinen Aristos Dugue d'A Cabernet 2008 (£152), et svært beist av en cabernet med opulent cassis-frukt, paprika og fat. Nesten i kraftigste laget til maten og burde helst ha fått noen timers luft, men det var denne vinen gjestene husket best dagen derpå.

Dessert var ostekake med mørke bær som etter sommelierens anbefaling fikk møte Merlot Eiswein fra Østerrike signert Johanneshof Reinisch (£54 for halvflaske). Et nytt møte for meg og et meget godt valg med sin fruktige stil av røde bær og rips, fin sødme uten å bli for søt, lett, men ikke for lett til desserten.

La Chapelle disket opp med nydelig mat og et spennende vinkart, god service og er virkelig verdt en anbefaling. Romantisk bord for to neste gang jeg er i London med min kjære.


Gordon Ramsay's Maze
Brødkurven på Maze
To personer, min kjære mor og jeg, 7-retter tasting menu med vinpakke. Bråkete og stressende, spesielt i starten. Første rett kom seilende før vi hadde funnet oss til rette, vi hadde ikke engang fått noe i glasset.

Man kan velge mellom to vinpakker til 7-retteren: Unusual eller prestige, den første med uvanlige viner av mer obskure druesorter og den andre mer klassisk tilnærming. Vi gikk for prestige. Vinkelneren rotet til første vin og ga oss en tørr Tokaji Furmint fra unusual-menyen istedet for champagnen vi egentlig skulle ha (Besserat de Bellefon cuvée des Moines Blanc de Blancs). Jeg sa ifra og vi fikk hanket oss inn i rett meny og fikk servert champagnen senere i måltidet. Ikke måtte vi betale for den ungarske furminten heller, så den tabben løste de godt.

Første rett sto alt på bordet og det var English Breakfast, et plastegg fylt med alle smakene fra frokost: egg, bacon, tomatbønner, ketchup og majones med toast på siden. Nyskapende og morsomt, men ikke det helt store på smak.
Rett to var marinert tunfisk, iberico-skinke og avocado-pure og herfra begynte det å gå på skinner. Fersk smak på tunfisken, smaksrik skinke. Vinen til dette var Ch. de Pibarnon Rosé 2012 fra Bandol. Fungerte godt til tross for litt forstyrrende tanniner til skinka.
Så var det over til gåselevermousse, røkt and og pære der vinvalget var kreativt og meget godt. Peller Estate Ice Cuvée NV er musserende vin laget på champagnemetoden iblandet en dæsj Icewine. Det ga akkurat sødmen gåseleveren trengte, uten å bli for søtt. En tung Sauternes til tredje rett hadde vært i meste laget, så dette var lurt, og en av de beste løsningene jeg har vært borti til Foie Gras i en stor meny.
Rett fire byr på dumplings med hummer, tigerreke og laks og Puilly-Fuissé VV 2011 fra Denis Jeandeau. Supergodt begge deler.
Måltidets høydepunkt var rett fem som var andebryst og konfiterte andelår med traktkantarell, erter og bønner. Anden var bare himmels og perfekt krydret. I glasset var det Elvio Cogno Barolo Cascina Nuovo 2009.  En ukjent produsent for meg, men som jeg etter dette møtet ser meg nødt til å bli kjent med. Her syns jeg Maze var litt knipne med vinen. De kunne godt spandert på en litt rausere skvett rødvin til hovedretten.

Vi begynner på dessertene, og først ut er en pre-dessert med bjørnebær og eple, lagvis med stekte brødsmuler ala tilslørte bondepiker. Disznoko Tokaji Szamorodni 2011 som følge passet bra. Selve hoveddesserten er mørk sjokoladeprofiteroles (hva nå det er på norsk) og ingefæris med Boal Madeira Henriques & Henriques 2000 som partner. Igjen en god kombinasjon med akkurat passe sødme og alkoholisk futt til å takle både is og sjokolade. Min mor fikk sitronterte siden hun ikke tåler sjokolade, og den var rett og slett magisk. Jeg satt med min sjokolade og misunte hennes florlette sitrussmakende kreasjon fylt i flakete butterdeig. Sauternes fikk hun også, men jeg husker ikke hvilken i farten.

Alt i alt ble Maze en god smaksopplevelse til £165 per pers for 7-retter inkludert prestige vinmeny. Samlebåndfølelsen klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra. Det ble litt mye stress og jeg følte egentlig ikke at de syntes det var så hyggelig å ha meg der som gjest (og jeg er egentlig en veldig grei og omgjengelig gjest tror jeg). Mulig var det også stress som førte til at servitøren veltet et glass med vann på nabobordet da hun hektisk stormet til for å brette servietten da gjesten gikk på do. Det ble ikke mindre stress av det. Lydnivået var høyt og det var vanskelig både å føre en samtale og å høre hva servitørene sa om mat og vin. Konklusjon: Minuspoeng for atmosfære og stresset betjening, men verdt det likevel fordi maten og vinmatchene var meget bra. Kanskje var det bare en litt dårlig dag.

God tur til London!

lørdag 18. oktober 2014

Løp og kjøp: Esporão Reserva 2010/11

På mandag var det stor vinmesse i Oslo der Wines of Portugal hadde sin Grand Annual Tasting. Messen beviser at Portugal fortsetter å gi stadig høyere kvalitet på vinene sine og leverer veldig ofte til gunstige priser.

Herdade do Esporão holder til i Alentejo, et område som egenlig er mer kjent for kork-produksjon enn vin. Men det var før. Nå er det det stadig flere vinmarker under den hete solen som ved hjelp av kunstig vanning lager råstoff til konsentrerte, fyldige og kraftige viner.



Esporão ble etablert i 1973, og er i dag heleid av Roquette-familien. De kunne i fjor feire 40-års jubileum og laget da en erklæring om "å lage de beste produktene som tilbys av naturen, på en ansvarlig og inspirerende måte"

Esporão har en rekke viner i sin portefølje. Fra de enkleste billigviner til mer forseggjorte premium-viner. Min favoritt er Esporão Reserva laget på de lokale druene aragonês, trincadeira, alicante bouschet iblandet litt cabernet sauvignon. Da jeg smakte 2010-årgangen av Esporão Reserva for et drøyt års tid siden ble jeg litt skuffet. Den var hard og kantete, lukket, hadde litt lite frukt og litt for mye eik. Helt ulik 2009 der eik var rimelig integrert, tanninene avrundet og frukten flott. Men tidens tann har gjort denne godt og nå har 2010 blitt helt glimrende. Det beste er at dette har skjedd helt av seg selv mens vinen har ligget på lager hos grossisten. Nå er den i ferd med å bytte årgang til 2011, men er du heldig kan det fortsatt være igjen noe 2010.

Jeg smakte 2012 under messen i Oslo, og den var særdeles ung og kantete, akkurat slik jeg opplevde 2010 første gang. Så man kan si at vinen, som allerede har fått ett år på fat og ett år på flaske, trenger ytterligere ett år til hjemme hos deg eller meg før den er på sitt beste. 

For meg har Esporão Reserva en helt spesiell personlig betydning. Vinen var en av min avdøde fars favoritter, og kvelden før han ble begravet skålet vi på hans minne med 2009-årgangen fra hans kjeller. Korken fra denne flasken bandt jeg fast i en bukett med roser som ble lagt i kista som en siste hilsen til min vininteresserte far. Nå passer jeg alltid på å ha et par flasker av denne stående, og når jeg åpner en kan jeg høre min far si: Mmm - detta er god vin, det. 


2010-etikett
Esporão Reserva 2010/2011
Varenr. 2005901  - Pris: Kr. 189,90
Solid og fruktdreven rødvin fra Alentejo. Bløt og fyldig med smak av sødmefulle moreller, sjokolade, mokka og sursøte bær. 12 måneder på eikefat ( 70 % amerikansk, 30 % fransk) gir en tydelig fatkarakter av vanilje og krydder, men den rike og konsentrerte frukten takler det bra. (2010) Prisen har krøpet opp et par tiere de siste årgangene, men dette er fortsatt veldig mye vin for pengene.
2011-etikett

Mattips: Super til gryteretter med lam eller vilt, lammestek og pepperbiff.

Vinen finnes på følgende polutsalg, og må ellers bestilles. 


NB! Vinen bytter motiv på etiketten for hver årgang. Motivet lages av lokale kunstnere som dermed får eksponert sin kunst til hele verden.

tirsdag 7. oktober 2014

Hjemmelaget myntegelé


Det er begrenset hvor mye Mojito en klarer å ha i seg før frosten kommer! Mynten bugnet i urtebedet og noe måtte jeg jo finne på med den. Jeg prøvde meg på hjemmelaget myntegelé idag og er storfornøyd med resultatet. Nå blir det lammelår med myntegelé til helga.


Etter litt prøving og feiling ble oppskriften tilslutt seende slik ut:


  • 5 dl mynteblader
  • 1 liter vann
  • Saften av en sitron
  • 1/4 flaske grønn konditorfarge
  • 1 pose certo fruktpektin
  • 1 kg sukker
  • 3 ss hvitvinseddik



Myntebladene moses lett i en kjele. 1 liter kokende vann helles over og kokes littegrann. Trekk deretter kjelen fra platen, legg på lokk og la stå i ca. 10-15 minutter. 

Sil av bladene og bland avkoket med sitronsaft og konditorfarge. Kok opp og rør inn sukker og fruktpektin til alt er oppløst. 1 kilo sukker ble temmelig søtt, men er redd geléen ikke stivner hvis det er mindre. Smak til med hvitvinsedikk for å få en litt skarpere syresmak. 

Den varme geleen helles på varme, steriliserte glass og avkjøles. 

Nydelig!



mandag 6. oktober 2014

Muscadet i Loire

Jeg blir bare mer og mer glad i Loiredalen med sine mange vakre slott, grønne landskap og mangfold av viner. Her finnes det så mange vintyper og forskjellige filosofier å bryne seg på at det hele tiden er noe nytt å lære. Bli med en snartur til Muscadet og nyt disse sjarmerende hvitvinene mens høstsolen ennå varmer.

I september 2013 dro jeg på en rundreise i Frankrike i regi av Les Grands Chais de France (GCF), Frankrikes største familieeide vinaktør med en rekke produsenter fra hele Frankrike i stallen. I Loire sto Sauvion-familiens mange viner på programmet.


Château du Cleray-Sauvion
Vi er utenfor Nantes, der Loireelva er i ferd med å møte Atlanterhavskysten, i området som kalles Sèvre et Maine, oppkalt etter to små elver. Her lages Muscadet, en smekker hvitvinstype som varierer fra det enkle og kjedelige til smaksrike og spennende viner med et streif av sjøduft. En perfekt følgesvenn til blåskjell, østers og en rekke fiskeretter. Du har ikke snakket med en Muscadet-produsent i mange minuttene før han kommer inn på Muscadet sin fortreffelighet som matvin.

Vi skal besøke Sauvionfamiliens vakre slott Château du Cléray-Sauvion, en av de eldste eiendommene i Sèvre et Maine. Bygningen ble som mange andre slott ødelagt under revolusjonen, men ble senere gjenoppbygget. Siden 1935 har eiendommen vært i Sauvionfamiliens eie.
Villvinen klamrer seg til de gamle steinveggene og farger deler av slottet irrgrønt og flammenderødt nå i september. Vi blir tatt imot av den blide Pierre Jean Sauvion, ønolog utdannet i Bordeaux, med erfaring fra California, Australia og flere andre områder i Frankrike. Pierre Jean er født her på gården og har hatt det fulle ansvaret for vinmakingen siden 2004.

Pierre Jean er kunnskapsrik. Han forteller om området, om sin lidenskap for vin og Muscadet spesielt, han snakker varmt om melon de Bourgogne, druetypen som brukes i Muscadet. Han svarer også tålmodig på alle sære spørsmål om kloner, rotstokker, plantesykdommer og beskjæring. Han forteller om vinmarken som kalles Le Nöel (jul) fordi man begynner vinterbeskjæringen her den 25. desember, og beretter om vinmarken Les Amour de Julie som har fått navnet sitt fordi de som jobbet i vinmarken kunne se bort til hovedhuset herfra. Hvis husets folk var ute hengte tjenestepikene opp hvite servietter i vinduene. Kysten var dermed klar for kjærlighet... 
Pierre Jean Sauvion

Pierre Jean forteller om innhøstingen og om bestemoren som kjøpte innhøstingsmaskin uten at bestefaren visste noe om det. Bestemoren var som en mor for alle de 70-80 plukkerne som jobbet der på denne tiden. Naboene var misunnelige fordi Sauvionfamilien alltid fikk de beste arbeiderne. Bestemor var ansvarlig for all den gode maten som ble servert, men ble tilslutt så sliten av all matlagingen og drikkingen til arbeiderne. Plukkerne drakk nemlig vin også og la seg gjerne med støvlene på. Så en dag hadde hun fått nok. Dette måtte det bli en slutt på, og vips, hadde den bestemte bestemoren kjøpt en splitter ny innhøstingsmaskin.

I 2007 ble Grands Chais de France involvert på økonomisiden, men familien Sauvion har fortsatt full kontroll over tilvirkningen av vinen. – Det var et lykketreff at GCF kom inn i bildet når de gjorde, forteller Pierre Jean. ­– I 2007 var årgangen dårlig og vi mistet 25 % av produksjonen. I 2008 tok frosten hele 75 % av avlingen. Hadde vi måttet bære den økonomiske belastningen selv hadde vi vært ute av business nå. Selv om GCF har det økonomiske ansvaret er det familien som kjører showet. De har frie hender til å gjøre akkurat som de vil. Det er en forutsetning for det gode samarbeidet og for å utvikle en vinstil som er både tradisjonell og nyskapende på samme tid. En moderne vin som ivaretar gamle tradisjoner.

Før vi går i gang med smaking rusler vi gjennom den gamle kjelleren. Her står det et fat med glassbunn til utstilling slik at vi kan se hva som menes med sur lie. Melon de Bourgogne-druen er frisk og sitrusaktig, men relativt nøytral i seg selv både på aroma og smak. For å få en rikere vin lar gjerne produsentene vinen ligge på bunnfallet av gjærrester over vinteren. Dette gir kompleksitet, smaksrikdom og en lett perling i vinen, samt at det beskytter mot oksidering slik at man trenger å tilsette mindre svovel. Gjennomgår vinen denne fasen kan man skrive sur lie på etiketten for å skille den fra den mer nøytrale og enkle Muscadet. 

Sur-lie: lagring på bunnfallet av døde gjærrester

Château du Cleray Muscadet Sèvre et Maine Sur Lie ble lansert på polet i mars, og jeg slenger med anbefalinger på noen andre Muscadet-favoritter i samme slengen. Godsaker til fisk- og sjømatmåltider, soppretter og lekre vegetariske komposisjoner av høstens grøde.



Château du Cleray Muscadet Sèvre et Maine Sur Lie 2012

Varenr. 1219701 i BU - Kr. 135,90 (Symposium Wines)
Lett floral duft. Middels fyldig, fruktig og syrlig med smak av saftig lime, hvit fersken, gråpærer, mineraler og mandler. God ettersmak som holder på frukten langt utover, vellaget Muscadet i en moderne, fruktig stil.

Ch. De la Gravelle Grand Cuvee Don Quichotte 2005
Varenr. 4827301 i BU– Kr. 139,90 (Vinum)
140 kroner for denne vinen et funn. Lette perler i glasset. Kompleks duft av nøtter, mineraler og lime. Smak av gule epler og sitrende sitrus, smørtoner runder av og flyter ut i en lang ettersmak. Nydelig vin!

Jo Landron Le Fief du Breil 2011

Varenr. 9739401 i BU – Kr. 195,- (Vinarius)
Spennende duft av østers, kalkmineraler, anisdrops og sjø. Fyldig og fet med lime, gule epler, fenikkel, kjeks og sopp på smak. Meget god og seriøs Muscadet.

Ch. du Coing de Saint-Fiacre Comte de St. Hubert 1999
Varenr. 5065401 i BU – Kr. 177,90 (Vinum)
Rund og middels fyldig, konsentrert og god, en fin pakke der alt er harmonisk, integrert og balansert. Nøtter, avdempet syre, gule epler, østerskall på smak. Lett bitre mandler i finish.

Domaine de la Pepière Muscadet Sur Lie 2013
Varenr. 861801 i BU – Kr. 149,90 (Autentico)
Sitrus og mineraler på duft. Slank vin med smak av grønne og gule epler, samt undertoner som minner om et ølaktig humlepreg, lime i ettersmak. God matvin. (notat fra 2012-årgangen)


Dette er en omarbeidet artikkel skrevet for Appetitt Nr. 1/2014.  
Abonnere på Appetitt? Klikk her





 

fredag 3. oktober 2014

Lacima 2010 - Snaddervin til elg

For en uke side starta elgjakta og på tirsdag ble elgen skjært ned og partert. Mesteparten av kjøttet ble vakuumert og lagt i fryseren, men jeg holdt igjen en kjøttbit til kveldens
middag. Den første elgmiddagen med årets ferske elgkjøtt som ikke har vært
innom fryseren er stor stas.

Storoksen på 250 kilo slaktevekt ga noen solide kjøttstykker, deriblant en diger nakkekotelett. Den ble brunet i godt smør i langpanne i stekeovn på rundt 200 grader. Deretter skar jeg opp to-tre gulrøtter, noen sjalottløk og fire fedd hvitløk som jeg brunet litt i den samme langpannen før jeg slo over noen desiliter hvitvin og kjøttbuljong, dekket det hele med aluminiumsfolie og lot det stå i stekeovnen på 200 grader i drøye tre timer. Kraften i pannen ga nydelig basis for saus. Kjøttet kunne gjerne stått litt lenger, men da var vi så sultne at vi måtte spise.
 
Mens kjøttet stekte ruslet jeg meg en tur opp i skogen der jeg fant litt traktkantarell som ble smørstekt ved siden av. Egenavlede poteter hadde jeg også tatt opp, så dette ble et skikkelig kortreist herremåltid, og det føles alltid bra når råvarene stort sett ikke kommer lenger unna enn noen få kilometer.


Det eneste som ikke var kortreist denne kvelden var vinen. Den kom fra Spania og var intet mindre enn strålende følge. Dominio do Bibei Lacima 2010 kommer fra Ribeira Sacra i Galicia, øverst oppe i det nordvestre hjørnet av Spania. Lacima er "storebroren" til den populære Lalama som har fått så god omtale i media.

Domino do Bibei er en forholdsvis ny produsent som startet opp i 1999. Eiendommen ligger i dalføret Bibei, en avsides dal med bratte, terrasserte vinmarker og arbeidskrevende
forhold. Eier Javier Dominguez har som mål å lage den beste vinen i området, og har hentet inn kjente vinmakere fra Priorat som rådgivere.

Druene som dyrkes på de 45 hektarene med vinmark er de røde mencia, garnacha, brancellao og mouraton, og de hvite doña blanco, godello og albariño.

Lacima 2010 er laget på 100 prosent mencia som kommer fra planter som er mellom 50 og 100 år gamle. Avkastningen er lav, kun 400-800 gram per vinstokk.

I glasset dufter Lacima av skogsbær, urter, lyng og sort pepper. Pent fyldig vin med modne, runde tanniner, forfriskende syre, og et saftig fruktpreg av sursøte bær. Alkohol på 13 % er nesten umerkelig. Streif av anis, mokka og krydder i finish vitner om opphold på fat, men det er nesten ikke til å tro at den har ligget hele 19 måneder på det jeg antar er brukte fat. Veldig fint integrert eik som står godt til den saftig fruktkarakteren.
Meget vellaget og velsmakende vin, harmonisk, alt er på plass slik det skal og det smaker vidunderlig til høstens
ferske elg.

Dominio do Bibei Lacima
2010

Varenr. 1110001 i Bestillingsutvalget - kr. 369,-
Importør: Vinarius


Vinen finnes på polet på Vika, Røa, Asker og Gausdal i skrivende stund, og må for
øvrig bestilles.

mandag 29. september 2014

Historisk spesialprisliste for rød og hvit Bordeaux anno 1926

I sakene etter min avdøde far dukker det opp mye historisk materiale fra Vinmonopolet. Han viet hele sin karriere til bedriften og har samlet på utklipp og andre rariteter i 40 år. Nylig kom jeg over denne morsomme saken: en spesialprisliste fra Vinmonopolet i Drammen over røde og hvite Bordeauxviner fra juli 1926. Vinene er i årgang 1914, 1916, 1917 og 1918, altså viner produsert mens den blodige 1. verdenskrig herjet i Europa.

Ved Vinmonopolets tilblivelse i 1922 satt de private vinhandlerne på store lagre med vin innkjøpt under og etter første verdenskrig som de hadde vanskelig med å få solgt. Hadde ikke Vinmonopolet kjøpt opp disse lagrene hadde sannsynligvis en rekke vinhandlere gått konkurs. Historien til akkurat dette partiet viner vites ikke.

For å sette prisene i en sammenheng kostet i 1926 en kilo ferskt oksekjøtt kr. 3,51  og du måtte ut med kr. 5,79 for en kilo kaffe fra Java. Det er 79 øre mer enn for Leoville-Barton 1916. Gjennomsnittlig månedlig levekostnad uten skatt lå på 206 kroner. Alle tall er fra Statistisk Årbok for kongeriket Norge for 1926 og 1927. Forøvrig var antall drukkenskapsforseelser 36 011 ifølge samme kilde. Det var neppe borgerskapet på Bordeaux-fylla som toppet statistikken, men man vet jo aldri. Man fikk jo rabatt ved partikjøp...