onsdag 7. januar 2015

20 år i vinbransjen i dag!

På denne dato i 1995 hadde jeg min første arbeidsdag på Vinmonopolet. Det betyr at jeg kan feire 20 år i vinbransjen i dag!

Tidlig krøkes som god vindame skal bli
Egentlig startet jeg allerede som polarbeider før jeg begynte på skolen da jeg var med pappa på jobb på polet på Bragernes. Men det var for 20 år siden det startet på ordentlig, på polutsalget i Asker. Med mine 19 år fikk jeg ikke lov å selge de alkoholholdige varene, men tomflaskene fikk jeg holde på med, og på lønnslippen sto det flaskeplukker. Med rundt 60 kroner i timen. Det var dengang pant på hjemmetappingene og Tomra-automaten gikk jevnt og trutt hver lørdag. Jeg sorterte de forskjellige flaskene i kasser, Bordeauxflaskene i en, Burgundflaskene i en annen og de høye, slanke Moselflaskene i en tredje kasse og Rhinskflaskene i brunt glass i en fjerde. Så var det egne kasser for halvflasker og kvartinger, og selvsagt kassen for tomflasker etter Eau-de-Vie og Concorde brandy. Det var også en hel del ukurante flasker som jeg kunne kaste så hardt jeg ville i en liten container. Noen ganger kom det inn andre ting også. Jeg husker noen putta inn en brødrister. Da peip det iltert i maskinen.

Da jeg fylte 20 senere på året var det opprykk til ekspeditør. Jeg hadde allerede lært mye av dyktige kollegaer og vininteressen jeg hadde båret på i alle år eksploderte for fullt. Herlighet hvor gøy det var å suge til seg smått og stort fra vinens verden hele dagen. Jeg jobbet alle timer jeg kunne få og vi hadde det så moro på jobb at lønna var bare en bonus.

Jeg fortsatte i Vinmonopolet i 10 år, hovedsakelig på Orkanger, før jeg i 2005 sto på egne ben med I Glasset og som vinskribent. Litt artig var det da jeg en lørdag i august i fjor vikarierte på polet grunnet akkutt mangel på folk og så at lønnsnummeret mitt var det samme som før. En gang i polet, alltid i polet.

Nå har det gått 20 år. Jeg har fått oppleve utrolig mye. Jeg har reist i vakre vindistrikt, rundt 30 forskjellige tror jeg det var ved sist opptelling. Truffet mange vinprodusenter og andre vinfolk som har fortalt og forklart, og øst av sin kunnskap. Jeg har fått mange gode venner, fått smakt viner som andre bare kan drømme om, men også drøssevis med viner som ikke gjør noe særlig ut av seg på noe som helst måte. Jeg har vært gjennom fasene fra vitebegjærlig nybegynner, via en kort lett-snobbete-bedreviter-fase som er den fasen hvor man for eksempel kan nekte å smake enkle viner fordi det ikke er bra nok (det går over) til etablert, jordnær vindame.
Hvor ferden går videre er jeg ikke sikker på i øyeblikket, men jeg tror jeg tar sikte på å bli en ordentlig vin-diva til slutt!




torsdag 1. januar 2015

En dønn ærlig nyttårshilsen

Nyttårsaften er tid for ettertanke over året som har gått og ønsker for året som er i ferd med å ta til. Sosiale media flommer over av nyttårshilsner, noen floskler, noen mer ekte, mye glede og moro. Jeg skulle gjerne bidratt med ren glede, men fra meg blir det ren alvor i år.

Til tross for at vi ikke liker å innrømme det er psykiske plager fortsatt tabu. Ikke så tabu som det engang var, men fortsatt er det mye vanskeligere å snakke om å ha en psykisk lidelse enn å innrømme diabetes eller at man har leddgikt.
Jeg vil derfor begynne året med å være ærlig om min egen tilstand. Litt fordi jeg ønsker å vise at selv sterke mennesker kan slite psykisk, litt fordi jeg vil utfordre mine egne stigmatiserende tanker om det og ganske mye fordi jeg tror på at åpenhet kan flytte grenser. 

Jeg plages nemlig med psykisk sykdom. En sykdom som ikke syns for andre enn mine nærmeste og som jeg er veldig flinkt til å skjule. Den heter bipolar lidelse og for meg serveres det gjerne sammen med angst og krydres med enkelte tvangstanker og mistenksomhet. En herlig kombo med andre ord, som til tider formørker tilværelsen og gjør selv ganske enkle arbeidsoppgaver tunge og vanskelige.

Jeg har drasset rundt på den svarte bikkja* av og på i årevis, men har også fått utrettet temmelig mye. Når bikkja sover. I perioder der energinivåene stiger mer enn godt er kommer de høytravende ideene og skribleriene på løpende bånd, noe bra, mye dårlig, men det ukuelige pågangsmotet i gode perioder gir suksess selv om jeg henger etter meg selv der jeg galopperer av gårde med utemmet energi.

2014 har vært et fint år på mange måter, men ikke helt. Til tross for fremgang på mange områder, har jeg slitt meg gjennom året. Fram til nå har jeg levd greit med sykdommen, men etter min fars bortgang for to år siden har jeg snublet i vei uten å finne skikkelig fotfeste. Sorgen skapte et sår der all verdens dritt har flyttet inn.

Jeg har kikket inn i det mørkeste rommet av dem alle, vært inne i labyrinten der skillet mellom det virkelige og fantasien er utvisket. Jeg ligger utmattet i strandkanten etter å ha vært under bølgene og dras motvillig tilbake mot dypet. Gang på gang. Jeg er ikke lenger interessert i vin – jeg bare later som - og venter på at den gamle gløden skal komme tilbake.

Drømmen min, Master of Wine-studiene jeg er så stolt av å holde på med, ler hånlig av meg der tankene roter rundt i intet og ikke er til å få tak på. Klisterhjernen min, som jeg alltid kunne stole på, har fått hukommelsessvikt og hele vinverdenen ser ut som en Jarlsbergost full av hull selv om jeg vet at dette er ting jeg kan. Selvtilliten er til tider som en dårlig dag på børsen. Helt på bånn.

Men så rart det enn høres ut, så er jeg på en måte glad i denne sykdommen også. Det gir meg en dyp innsikt i meg selv, i mennesket, i sinnets lunefulle, gåtefulle veier. Selv om det er tøft når det stormer har jeg lært å stå støtt mens jeg venter på at fotfestet skal stabilisere seg. Jeg er velsignet med en vidunderlig familie med flinke tenåringsbarn, en omtenksom ektemann og min alltid gode og snille mamma. Jeg har en dyktige terapeut hos Orkdal DPS og et helsevesen som tar meg på alvor. Jeg har et stykke igjen til overflaten, men er godt på vei og optimistisk til at jeg igjen skal surfe på bølgene.

Med det takker jeg de innvidde for støtte i året som har gått, og ønsker alle et godt nytt år. Måtte 2015 bli belagt med stødig brostein for alle som grubler på hvor neste fot skal finne feste.


*kjent metafor for depresjon.

søndag 21. desember 2014

Himmelstund for store og små

Nå rett før jul er det spesielt tre ting som får oppmerksomhet i min bransje. Det første er hva man skal drikke til julematet av øl, vin og akevitt. Aviser, blogger, radio og tv gir deg alle tipsene du trenger - og mere til. Den andre tingen er alle innleggene om alkoholfri jul, med og uten pekefinger. Det nye er fordekt pekefinger, hvor man sier at man ikke bruker pekefinger, men så er det nettopp det man gjør.  Det tredje er motreaksjonen til pekefingerinnleggene der det protesteres mot "hysteriet" om at å ta seg en øl eller et glass vin til julematen foran barna er skadelig for dem. 

Selv legger jeg meg bekvemt og diplomatisk i midten her. Ingen barn skal måtte oppleve fyll på julaften. Punktum. Men et glass vin gir ikke fyll. Ikke to heller. Egentlig reagerer jeg på uttrykket å drikke alkohol. Det er det som er feil. Alkoholen skal aldri være grunnen til å drikke. -Yeah, right, sier du hånlig, men for meg handler det om smak og struktur. En sanselig opplevelse. Alkoholen er således et onde fordi sansene sløves. Jeg kan godt spytte en hel kveld, men det er temmelig grisete å sitte med spyttebøtte og lutefisk på julaften. Vin og øl er en måltidsdrikk. Det er ingenting, bortsett fra vann, som fungerer så godt som vin og øl til mat. Gode alkoholfrie alternativ er vanskelig å finne. Brus til mat er ikke veldig godt, uansett hva Coca-Cola påstår. Bortsett fra til en solid burger, kanskje. 

Jeg leter alltid etter gode alkoholfrie alternativer. For det er viktig, uansett om man ligger på pekefingerlinja eller ei. Syrlig eplemost og Munkholm duger, men ellers er det en stor utfordring. Mitt nyeste funn er innkjøpt til julen hos oss (sammen med en rekke andre gode viner). Den svenske alkoholfrie cideren Himmelstund falt i smak hos store og små. Jeg liker den fordi den ikke smaker kunstig og at den er sødmefull uten å være altfor søt, til tross for 75 gram sukker per liter. Dufter av eple, men egentlig mer som pære, og hvite blomster. Den har en perlende, kremete mussering i munnen, saftig og leskende, med eplefrukt hele veien og en forfriskende, lett tørr finish.

Jeg testet den på ungene også (14 og 16 år, så kanskje ikke barn lenger, men dog). De har nok lært litt av mor underveis for hun eldste forlangte å smake i Zalto-glass, mens 14-åringen synes jeg skjenket for fulle glass til at han fikk snurret det og lukte ordentlig. Men, konklusjonen var positiv. Dette var en drikk som smakte godt. Frisk eplesmak sa de. Ikke for sur. 

Himmelstund er laget av alkoholfri eplesider tilsatt kullsyreholdig kildevann fra Stenkulla Brunn samt sukker og aroma. Selges på de fleste pol (kat. 2) for en femtilapp. Vel verdt å plukke med seg.  

Himmelstund Äppelcider
Varenr. 1077401 - Kr. 49,90 

mandag 8. desember 2014

3 julegavetips på polet

Det begynner å haste skikkelig, men det er ennå ikke for sent å bestille julegaver på polet. Det går noe raskere hvis du bestiller direkte i din lokale butikk enn via nettbutikken. Her er tre gode tips som du må skynde deg å bestille for å få dem til jul.

 


Marques de Riscal Reserva 2009
Varenr. 9528305 - kr. 329,90
(Importør: Prizelius)

Magnum er alltid kult og et skikkelig røverkjøp er 2009 Marques de Riscal Reserva til kr. 329,90. En vanlig flaske (riktignok i 2010 utgave) koster 194,90, så her sparer du altså 60 kroner på å kjøpe en magnumflaske istedet for to vanlige flasker.

Vellaget og tradisjonell Rioja på 97 % tempranillo og 3 % graziano og mazuelo. Middels intensitet på nese, fat og røde bær. I munnen fyldig med god konsentrasjon, solbær, bringebær, nyrørt jordbær, vanilje og rød lakris.  Fin syre, modne tanniner. Lang ettersmak med lett bittert snerp i finish.


Finnes på lager på følgende polutsalg, og må ellers bestilles


Borgogno Barbera d'Alba 2012
Varenr. 1825407 - kr. 850,-
(Importør: Stenberg & Blom) 

Hvis magnumflaske er kult så må da dobbelmagnum være enda kulere. Selv om det ikke alltid er like lett å finne riktig anledning til å åpne en flaske med så stort volum er dette en morsom gave både å få og å gi.

Borgogno Barbera d'Alba 2012 er en veldig klassisk piemonte-barbera med deilig kirsebærfrukt, frisk syre, et lett urtepreg og såvidt et lite snev av gamle fat. Rundt 30 % av vinen har ligget på gamle, slavonske eikeliggere i 10 måneder ifølge produkinfo fra produsent.

3 liter saftig barbera fra Borgogno er perfekt til både ribbe og pinnekjøtt, så julegaven kan sprettes til et av julens selskaper med god samvittighet.


Finnes på lager på følgende polutsalg, og må ellers bestilles








 


850 Tinto 2013

Varenr. 246501 - Kr. 99,-
(Importør: Scanvin)


Noen ganger trenger man en vin til rundt hundrelappen. Til en enkel julegave, til å ha på lur hvis noen kommer innom og du ikke vil hente fram det beste du har i kjelleren, eller når du bare vil ha noe ukomplisert og godt. Dette er akkurat en slik vin.

Fra Portvinens hjemmsted, Dourodalen lages det stadig mer bordvin. 850 Tinto kommer fra Sogenius Fine Wines, en gruppe dannet av kjente portvinsmerker som Burmester, Cálem og Kopke. Navnet 850 refererer til lengden på Douro-elva som svinger seg 850 kilometer nedover i det spektakulære Douro-landskapet. Laget på en blanding av tradisjonelle portvinsdruer touriga franca, tinta barroca, tinta roriz, tinto cão og tinta amarela. Middels fyldig, veldig saftig med fint fruktpreg av røde bær moreller og blå plommer, samt et lite urtestreif. Ren og ueiket vin vel verdt hundrelappen.





Finnes på lager på tre polutsalg men må ellers bestilles.













Alle foto: importørene. Vinene er smakt på diverse messer i høst.



mandag 24. november 2014

Vidunderlig vertikalsmaking av Château Haut-Brion


Det var duket for magi da 26 årganger Ch. Haut-Brion mellom1918 til 1999 skulle smakes en varm septemberkveld på Litteraturhuset i Oslo. Smakingen var så unik at slottet sendte opp en representant, norske Turid Hoel Alcaras, for å overvære seansen.

Det berømte slottet Château Haut-Brion ligger en kort kjøretur fra Bordeaux sentrum, i det lille hjørnet av Graves som kalles Pessac-Léognan. Slottet var det første som ble tildelt premier cru-status i Grand Cru klassifisering av 1885, som den eneste eiendom utenfor Médoc. Slottets rike vinhistorie strekker seg helt tilbake til 1500-tallet og en av de mest kjente skriftlige kilder om vinen er kjellerboka til engelske Kong Charles 2. som i 1660 bestilte 169 flasker av vinen ”Hobriono” for å servere i kongelig gjestebud.

Mitt første møte med Haut-Brion var i Wien for bare tre år siden under en smaking av Bordeauxs førstevekster ledet av David Peppercorn MW og Serena Sutcliffe MW. Flasken var en 1962-årgang på magnum. Årgangen regnes som god, men har alltid stått i skyggen av den historiske 61-årgangen.
Jeg ble totalt bergtatt. Vinen hadde en duft som var så spesiell og så betagende. Et tydelig terroir-stempel av treverk, kaffe og røyk som i et utbrent ildsted, terrakotta og murstein varmet av solen. I munnen var den solid, fyldig og konsentrert, men med en veldig eleganse og friskhet som løftet frukten som var som … som var…  Jeg satt og smattet på både vinen og ordet jeg lette etter da Peppercorn og Sutcliffe kom med svaret. Gamle, harmoniske viner har gjerne en spesiell sødme, old-wine-sweetness, kalte Peppercorn det, før Serena Sutcliffe avbrøt med sin arkebritiske aksent: –This for me, is that old wine sweetness, mixed with the spesific Haut-Brion-thing, which is like… chewing the end of a very good Havanna. Selvfølgelig, det var akkurat slik det var. Dette var et stort øyeblikk i mitt vinliv og Haut-Brion rykket resolutt opp til førsteplass blant de fem 1er Crue’ene i Bordeaux for meg.

Nå sto den lange rekken av gamle flasker klare, det kriblet i magen og jeg måtte ta av meg jakka. Da klokka tikket mot ett på natten sto jeg igjen med seks soleklare vinnere: 1918, 1945, 1947, 1959, 1982 og1989.

1918 - første verdenskrig tar slutt i november dette året, og her hjemme får man brennevin på resept. Årgangen karakteriseres som veldig god med generøse viner.
Mahogni på farge, veldig moden, men fortsatt god frukt i behold, frisk, konsentrert og utrolig levende. Stram og klassisk med tørket frukt, røyk og sigar på smak. Holder seg veldig godt i glasset i over en time før den begynner å smake mot smørkaramell og mister piffen. Men da er også glasset tomt.

1945 – andre verdenskrig tar slutt og druestokkene feirer med å gi en av århundrets beste årganger. Men alt var ikke lett. Snøfall og frost 2. mai tok knekken på nærmere 80 prosent av produksjonen i Bordeaux, men en varm og tørr sommer ga konsentrasjon og kraft. Vinen leverer i dag så det holder. Intens med vital og god frukt. Ung i farge, duft og smak. Kraftfull vin med moden frukt og balsamico-toner, finslipte tanniner og lang, frisk ettersmak.

1947 - Thor Heyerdahls Kon Tiki setter seil og Bordeaux opplevde den tørreste og varmeste sommeren på første halvdel av 1900-tallet. Vinene er ekstraordinært kraftfulle ifølge slottet. Duften er vidunderlig; soppskog, svisker, fiken, sigar. Flust av både frukt, tanniner og syre, kraftig, men svært elegant.

1959 – Fidel Castro blir statsminister i Cuba og Barbiedukken blir lansert for salg. I Bordeaux utropes året til århundres årgang allerede før druene høstes. I ettertid viser vinene seg å være glitrende. Dyp, mørk farge og en fabelaktig duft, kan lukte på denne inn i evigheten. Sigar, terracotta og plomme, kaffe, sedertre. På smak alle disse tingen over dadler og plomme. Konsentrert og intens, ytterst levende.

1982 – Falklandskrigen, Pink Floyds The Wall har verdenspremiere i London og Brå brakk staven. Kompleks og konsentrert nese, varm teglstein, veldig klassisk. Frisk og ungdommelig, men pent utviklet. God frukt, lag på lag, krydret med tobakk og sigar. Nydelig. –1982 forandrer seg ikke, den er bare god hele tiden, forteller Turid fra Haut-Brion. –Vi serverer den under gjestemiddager på slottet, og den er alltid slik.

1989 – Berlinmuren faller og rullebrett tillates i Norge. I Bordeaux var det ideelle forhold med varmt, tørt og solrikt vær i hele vekstsesongen som omtales som veldig lik 1959.
Fyldig vin, fyller munnen og smyger seg inn i alle smaksløker, smaker saftige plommer, energisk, men likevel men tilbakeholden, elegant, men ikke glattpolert. Kompleks til det uutholdelige. For en vin. For et slott.

De yngre vinene (1995, 1996, 1998 og 1999) som ble servert sist fikk en vanskelig oppgave. I møte med trøtte ganer som gang på gang hadde opplevd ekstase med de gamle, komplekse vinene fremsto de unge som opulente og fruktdrevne med mer preg av drue og fat enn den elegante, terroirpregede sigarsmaken, terracottaene, det komplekse og helt unike. Rundt bordet ble det undret om det var en stilendring på gang, men jeg mener det er snakk om alder. Eller rettere sagt, mangel på aldring. Disse ungdommene har alt som skal til for å nå etter sine forgjengere.

I Norge er nå Haut-Brion ute i 2011-årgang i Vinmonopolets Bestillingsutvalg (BU). Vinen koster kr. 3.999,- og har varenummer 1731501. I skrivende stund i midten av oktober er det rundt 40 flasker igjen hos importør Moestue, og til tross for stiv pris lønner det seg ikke å vente særlig lenge hvis denne skal i kjelleren. Haut-Brion er ettertraktede dråper.


Denne teksten står på trykk i julenummeret av Appetitt som er i salg nå (Løp og kjøp eller bestill et abonnement her). 

Under følger notater fra de øvrige årgangene vi smakte denne kvelden.

Gildet åpner med to hvite:

2001 – Ch. Haut-Brion Blanc
2,7 ha vinmark med sauvignon blanc og sémillon, 6000 flasker i året. Gjæres på eikefat, aldri malo, tappes etter ett år.
Noe reservert, eksploderer ikke, men må jobbes med. Gul frukt på nese med streif av karve og bivoks. Frisk og livlig. Fyldig og oljete i munnen, mineraler og petro-toner i finish.

1989 – Ch. Laville Haut-Brion (blind)
(Fra 2009-årgangen kalles denne Ch. La Mission Haut-Brion Blanc)
Gylden farge, mer vanilje og fatkrydder enn frukt , sémillon-dominert (80 %), karamell, voks og sitrus. Godt moden, med innsmigrende og forfriskende syre.
Tippet tørr Sauternes.

1. flight
1918 
Se hovedtekst

1945
Se hovedtekst

1947
Se hovedtekst

1948
Klassisk Haut-Brion med dadler, terracotta, sigar og fiken. Fast, stram struktur. Balsamico i og oksidert epletoner i finish. Smaker eldst av de tre, men elegant. 

2. flight
1959
Se hovedtekst

1961
Store forventninger til denne, men dessverre en dårlig flaske. Dufter mer av brent karamell enn oksidert frukt. For så vidt konsentrert frukt, fast og rik, alkoholisk, mangler den elegante touchen og detaljer. Så overtar lim og volatile syrer og den faller sammen.

1966
Vegetalsk og urtete nese, våt papp – vurderer korksmak, men trolig noe annet for på smak er den Pauillac-aktig med cassis, blyantviss og paprika. Faste tanniner. Atypisk Haut Brion, men kort og hul. Ikke god flaske. 

3. flight
1988
Åpner med kjøttsaft, krydder-umami på duft. Litt reduktiv, men kommer seg og får en
kjølig, elegant karakter. Faste tanniner, hint av vegetale toner, solbær, varm takstein,
lekker og klassisk.

1989
Se hovedtekst

1990
intens fruktig, lær, konsentrert, fruktig, varm frukt, intens og spiller i munnen, smaksbombe, lang, opulent, mangler elegansen til 89, men er rik og flott. ung.


4. flight til matservering med oksekjake
Alltid vanskelig å bedømme vin samtidig som det blir servert velduftende mat, derav korte notater

1970 
Tett, faste, finkornede tanniner, varm frukt, noe alkoholisk. Flyter litt ut.

1981
Kjølig rød bærfrukt, parfymert, krydret, elegant. 

5. flight
1975
Mitt fødselsår. Intens, elegant, parfymert, sigar. Ikke helt på topp, er litt sliten og mister gradvis frukt og friskhet og nærmer seg soppkraft.

Blind luring: 1978 La Passion Haut-Brion
Fra parseller i nærheten av Haut-Brion der de laget denne vinen en periode fra rundt midten av femtitallet og til 1978. Druer herfra har i gode år blitt brukt i 3. vinen. Deretter laget den originale eieren vin der noen årganger, men solgte så vinmarkene til Haut-Brion i 2012. Vår utgave dufter utpreget røykaktig, mot kreosot og brent karamell.
Moderat fast tanninstruktur, paprika og sviske. Noe bitterhet i finish.

1978
Meget utviklet, mot oksidert. Lys, sliten farge, duft av nyper, røde bær. Ikke mye struktur igjen, bare en tynn syrlighet.

1979
Elegansen er tilbake, frisk og god frukt på nesen, krydret med sigar, tobakk og krydder.
God konsentrasjon med ungdommelig frukt, røde bær og saftig plomme, lang og strukturert. En riktig fin vin.

6. flight
1982
Se hovedtekst

1983
Spesiell nese. Furunål, salt sjø, østers, jod, terpentin. Vi er uenig om det er noe urent her og det er veldig forskjell på glassene. I munnen rund og fyldig, intens og konsentrert, men også fast, strukturert. Rik, utflytende frukt innenfor stramme rammer.

1985
Utypisk på nese til å begynne med, veldig hasselnøtteaktig, rom/rosin-smøreost. Kommer mer rødbærfrukt og moreller når den åpner seg.
Rund og feminin, søtlig frukt med blyantviss og rulletobakk. Mangler litt konsentrasjon av frukten, spesielt i finish der det bare blir tanniner.

1986 – Korket

7. flight
 En vanskelig gjeng med ungdommer på tampen av en lang aften med mange sanseinntrykk.  Har ikke sine eldre brødres kompleksitet og virket betydelig mer opulente og svære i sammenligning.
1995
Sjokolade, mokka, kaffe og mørk frukt på duft. Primærfrukt med solbær og plomme. I finish kommer litt kompleksitet i form av røyk og fatkrydder.

1996
Noe plump nese, krydder, snev av noe urent, men ikke kork. Konsentrert, sødmefull frukt, plommer men cabernet’en stikker seg fram med et snev av grønne urter. God lengde.

1998
Lukket og tilkneppet, men kommer mer med luft. Frukten er ungdommelig solbær, og med litt jobbing kommer også kaffe og Konsentrert frukt,  faste tanniner, et lite alkoholstikk i finish.

1999
Rik og forbausende åpen. Opulent stil, masse mørkbær-frukt som bjørnebær, cassis og moreller.  Vanilje og fat, som trolig vil bli pent integrert med tiden.


Fra besøk hos slottet i november i fjor.


onsdag 19. november 2014

Winmaker's dinner: Maison Nicolas Perrin

Nicolas Jaboulet og Perrin-familien står bak Maison Nicolas Perrin - Foto: Maison Nicolas Perrin
Nicolas Jaboulet fra Maison Nicolas Perrin holdt en Winmaker's Dinner på To Rom og Kjøkken i Trondheim på mandag. Det ble en suksess. Det er ikke mye som kan gå galt når flotte viner møter lekre retter og attpåtil presenteres av en sjarmerende vinmaker. 

Nicolas Jaboulet kommer fra den kjente vinfamilien Jaboulet i Nord-Rhône. I 2006 solgte familien sitt kjente vinhus Maison Paul Jaboulet Aîné. Den eldre generasjonen hadde ikke motivasjon til å fortsette, men avgjørelsen ble ikke tatt med lett hjerte. – Av og til skjer det jo at man tenker tilbake og angrer, sier Nicolas, men Perrin-familien er flott å jobbe med.

Når familien solgte familieeiendommen fortsatte Nicolas hos de nye eierne i tre år. Men han hadde lyst til å skape et eget prosjekt i Nord-Rhône. Under et besøk hos Perrin-familien, en av Frankrikes mest kjente familier som bl.a. eier berømte Château Beaucastel i Châteauneuf-du-Pape i det sørlige Rhône, tok ideen en ny vending. Selv om Rhône-dalen er et langstrakt distrikt er det et lite miljø, og de store vinfamiliene kjenner hverandre godt. Under dette besøket lurte Perrin-familien på hva Nicolas skulle finne på nå som han hadde sluttet i Jaboulet. Nicolas fortalte om sine planer og underveis kom det fram at Perrin-familien gikk med lignende planer selv. Var det plass til to nye store prosjekter i Nord-Rhône? Etter et par glass vin var ideen om å starte noe sammen født.  
I 2009 var Nicolas tilbake i vinmanesjen og denne kvelden fikk glade gjester på To Rom og Kjøkken smake fire av prosjektets frukter.  

Maison Nicolas Perrin konsentrere seg om de nord-rhônske druesortene syrah som eneste røde og de hvite vigonier, marsanne og roussanne. – Vi kan ikke leke oss med å blande forskjellige druesorter som de kan gjøre i sør, sier Nicolas, men vi har forskjellige vinmarker på forskjellig terroir som gir oss spillerom.

Første vin denne kvelden var Maison Nicolas Perrin Viognier 2013 (kommer på polet i mai). Denne vinen er en landvin, Vin de France, og kommer fra vinmarker utenfor AOC-klassifiserte områder, stort sett i Coteaux d'Ardèche. En aromatisk vin med karakteristisk duft av roser og aprikos med en ørliten mineralsk undertone. Sødmefullt anslag med fet munnfølelse, moderat syre og god lengde. Mer elegant enn rik. Til denne ble det servert lun laks, bakt på 37 grader i en suppe av knivskjell og blåskjell med mynte, fennikel og anisskum. Det var tilbehøret som gjørde det til en god match. Anis og fennikel ble utfordret av den eksotiske vinen og smakene blandet seg harmonisk. 

Neste vin var også en landvin,  Maison Nicolas Perrin Syrah & Viognier 2012 (varenr. 543801 - kr. 155,-) med 95 % syrah gjæret sammen med 5 % viogner. Syrah fra områder som går under landvin-kategorien kan være rustikk og tørr, forteller Nicolas. Derfor blander de inn litt viognier som tilfører eleganse, polerer tanninene og gjør vinen mer lettdrikkelig. 

Denne vinen kommer lett til å få husvin-status hjemme hos meg. Klassisk syrah med duft av bjørnebær, pepper og et lite lærstreif. 12,5 % alkohol, ueiket og saftig med god konsentrasjon og lengde. Best i starten når den holdt rundt 16 grader. Når den varmes opp noen grader mister den litt av den sjarmerende fruktigheten og får en noe rustikk finish. 
Mattfølge var lettgravet carpaccio av hjort med urteaioli og gulbetekrem. Det var en god kombinasjon, men jeg ser for meg denne til en god paté eller franskinspirert spekefat med gode pølser, skinke og ost foran peisen i all enkelthet en mørk høstkveld.

Første hovedrett var røkt andebryst med hestesop, haricots verts, pastinakk- og hvitløkspuré og rødvinssaus. En rett jeg ble skuffet over. Temmelig smaksløs og kjedelig and med lite struktur i kjøttet. Men vinen, en Crozes Hermitage 2011 innfridde. 

Maison Nicolas Perrin Crozes Hermitage 2011 (varenr. 9134401- kr. 225,-) har fått et opphold i store, brukte eikeliggere og er en riktig så klassisk, lett medisinal og god Crozes. Klassisk bjørnebær-pepper nese her også, men i ferd med gå vekk fra den fruktige fasen og over til noe mer modent. Fast struktur med rustikk, tørr finish. Druene her kommer fra egne marker i Crozes Hermitage. For de andre vinene kjøpes det (foreløpig) inn druer og vin.


Kvelden nærmer seg slutten og vi tar fatt på finalen med Maison Nicolas Perrin Côte Rôtie 2009 (varenr. 9429601 - kr. 379,90). En temmelig svær Côte-Rôtie med 2009-årgangens konsentrasjon og rikhet. Rund og fyldig, veldig god å ha i munnen, mørk frukt, et tydelig fatpreg av vanilje, nellikspiker og smørtoast til tross for at bare en av de 16 barriques med denne vinen var ny eik. En virkelig god vin, spesielt i kombinasjon med den fantastiske reinsdyr-entrecôten som ble servert, perfekt tilberedt, godt under medium stekt med reinsdyrkjøttets sødme og struktur inntakt. Tilbehør var rosenkål, tyttebær og en himmelsk soppsaus basert på steinsopp. 
Et verdig punktum på en meget bra kveld. Takk til B & R Wine for invitasjonen.




lørdag 1. november 2014

3 Restauranttips i London

Jeg har nylig kommet hjem etter en uke med jobb og studier i London, og i bagasjen ligger blant annet tre gode restaurantopplevelser. Skal du til London og ønsker et spesielt godt måltid (med tilhørende temmelig stiv prislapp) er dette gode valg å gå for. Jeg noterte meg ingen ting underveis, så dette er bare spontane tips etter hukommelsen og ingen restaurantanmeldelse. Husk å bestille bord!


Hakkasan Mayfair
Asian fusion kjøkken, livlig atmosfære og helt stappfullt.
Vi var en gruppe på rundt 15 personer plassert i eget avlukke med tykt, lydisolerende forheng.

Måltidet besto av en rekke små retter, blandt annet fantastiske dim sum, Wagyubiff, Satay-kylling, Silver Cod i champagne og honning. Svært gode og varierte smaker, utmerkede råvarer, harmonisk krydret.

Vinkartet er stort, men ikke enormt. Delt inn ulike kategorier (Curious wines - uvanlige druetyper, Spiritual wines - biodynamiske, Terroir-viner etc.) og sorterer fra lett til fyldig i hver kategori.
Vinvalget sto undertegnede for og vi drakk fire forskjellige viner:
Keller van der Fels 2012 (£66) - fordi den passer til alt av disse asiatiske smakene, sterkt krydret, mildt krydret, mye eller lite smak. En svært versatil vin å ha på vinmenyen.
Contino Graciano 2007 (£134) - fordi jeg elsker Contino og klarer ikke la være å bestille graciano'en når jeg kommer over den. Passet til Wagyu-biffen, men ikke topp valg matmessig. Vidunderlig vin likevel.
Ridge Lytton Springs 2011 (£108) - fordi sødmefull og konsentrert zinfandel ikke er så dumt til krydret mat hvis man vil ha rødt. Når den i tillegg har friskhet og så livlig frukt som Ridge lager så er det bare lekkert.
Stanton & Killeen Rutherglen Muscat - (£42 for halv flaske). Rutherglen Muscat er så vidt jeg vet ikke å få i Norge, mørk, hedonistisk sirupsaktig muscat som passet utmerket til sjokoladedessert.


Galvin la Chapelle
Klassisk fransk i et gammelt kapell med stor takhøyde.
Samme gruppen som over, nå i eget område i andre etasje - mezzanin heter det vel,  med utsikt ned på de andre gjestene.
Glitrende måltid fra start til slutt. Jeg spiser sjelden opp all maten min på restaurant, men her måtte jeg jobbe hardt for å undertrykke trangen til å slikke tallerkenen etterpå.

Forrett var krabbelasagne med smørsaus, en smaksrik og elegant rett. Det var fortsatt jeg som hadde regien på vinvalget og her ble det hvit burgunder, nærmere bestemt Hubert Lamy Puligny-Montrachet "Les Tremblots" Vieille Vigne 2011. Svært lukket, men kom seg fint i glasset og komplimenterte maten med livlig syre, god fylde og smørtoner.

Hovedrett var Châteaubriand indrefilet og potetpure med trøffel. Mektig, særdeles mørt kjøtt og intense smaker. Vinvalg falt på Bordeaux og med budsjett å forholde seg til ble det Château de la Lagune 2007 (£189) , en vin jeg ikke har smakt siden jeg smakte den en primeur i 2008. Da vurderte jeg den høyt og jeg gledet meg til å se hvordan den var nå. 2007 drikker godt, er elegant med finkornet tanninstruktur, lær og plomme på smak. Utmerket til kjøttet og takler trøffelpotetpureen på strak arm. Restauranten hadde kun to flasker igjen, og siden vi var 15 personer måtte vi finne på nok et vinvalg. For å få inn et helt annet perspektiv plukket jeg ut Liger-Belairs Chile-eskepade, ikonvinen Aristos Dugue d'A Cabernet 2008 (£152), et svært beist av en cabernet med opulent cassis-frukt, paprika og fat. Nesten i kraftigste laget til maten og burde helst ha fått noen timers luft, men det var denne vinen gjestene husket best dagen derpå.

Dessert var ostekake med mørke bær som etter sommelierens anbefaling fikk møte Merlot Eiswein fra Østerrike signert Johanneshof Reinisch (£54 for halvflaske). Et nytt møte for meg og et meget godt valg med sin fruktige stil av røde bær og rips, fin sødme uten å bli for søt, lett, men ikke for lett til desserten.

La Chapelle disket opp med nydelig mat og et spennende vinkart, god service og er virkelig verdt en anbefaling. Romantisk bord for to neste gang jeg er i London med min kjære.


Gordon Ramsay's Maze
Brødkurven på Maze
To personer, min kjære mor og jeg, 7-retter tasting menu med vinpakke. Bråkete og stressende, spesielt i starten. Første rett kom seilende før vi hadde funnet oss til rette, vi hadde ikke engang fått noe i glasset.

Man kan velge mellom to vinpakker til 7-retteren: Unusual eller prestige, den første med uvanlige viner av mer obskure druesorter og den andre mer klassisk tilnærming. Vi gikk for prestige. Vinkelneren rotet til første vin og ga oss en tørr Tokaji Furmint fra unusual-menyen istedet for champagnen vi egentlig skulle ha (Besserat de Bellefon cuvée des Moines Blanc de Blancs). Jeg sa ifra og vi fikk hanket oss inn i rett meny og fikk servert champagnen senere i måltidet. Ikke måtte vi betale for den ungarske furminten heller, så den tabben løste de godt.

Første rett sto alt på bordet og det var English Breakfast, et plastegg fylt med alle smakene fra frokost: egg, bacon, tomatbønner, ketchup og majones med toast på siden. Nyskapende og morsomt, men ikke det helt store på smak.
Rett to var marinert tunfisk, iberico-skinke og avocado-pure og herfra begynte det å gå på skinner. Fersk smak på tunfisken, smaksrik skinke. Vinen til dette var Ch. de Pibarnon Rosé 2012 fra Bandol. Fungerte godt til tross for litt forstyrrende tanniner til skinka.
Så var det over til gåselevermousse, røkt and og pære der vinvalget var kreativt og meget godt. Peller Estate Ice Cuvée NV er musserende vin laget på champagnemetoden iblandet en dæsj Icewine. Det ga akkurat sødmen gåseleveren trengte, uten å bli for søtt. En tung Sauternes til tredje rett hadde vært i meste laget, så dette var lurt, og en av de beste løsningene jeg har vært borti til Foie Gras i en stor meny.
Rett fire byr på dumplings med hummer, tigerreke og laks og Puilly-Fuissé VV 2011 fra Denis Jeandeau. Supergodt begge deler.
Måltidets høydepunkt var rett fem som var andebryst og konfiterte andelår med traktkantarell, erter og bønner. Anden var bare himmels og perfekt krydret. I glasset var det Elvio Cogno Barolo Cascina Nuovo 2009.  En ukjent produsent for meg, men som jeg etter dette møtet ser meg nødt til å bli kjent med. Her syns jeg Maze var litt knipne med vinen. De kunne godt spandert på en litt rausere skvett rødvin til hovedretten.

Vi begynner på dessertene, og først ut er en pre-dessert med bjørnebær og eple, lagvis med stekte brødsmuler ala tilslørte bondepiker. Disznoko Tokaji Szamorodni 2011 som følge passet bra. Selve hoveddesserten er mørk sjokoladeprofiteroles (hva nå det er på norsk) og ingefæris med Boal Madeira Henriques & Henriques 2000 som partner. Igjen en god kombinasjon med akkurat passe sødme og alkoholisk futt til å takle både is og sjokolade. Min mor fikk sitronterte siden hun ikke tåler sjokolade, og den var rett og slett magisk. Jeg satt med min sjokolade og misunte hennes florlette sitrussmakende kreasjon fylt i flakete butterdeig. Sauternes fikk hun også, men jeg husker ikke hvilken i farten.

Alt i alt ble Maze en god smaksopplevelse til £165 per pers for 7-retter inkludert prestige vinmeny. Samlebåndfølelsen klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra. Det ble litt mye stress og jeg følte egentlig ikke at de syntes det var så hyggelig å ha meg der som gjest (og jeg er egentlig en veldig grei og omgjengelig gjest tror jeg). Mulig var det også stress som førte til at servitøren veltet et glass med vann på nabobordet da hun hektisk stormet til for å brette servietten da gjesten gikk på do. Det ble ikke mindre stress av det. Lydnivået var høyt og det var vanskelig både å føre en samtale og å høre hva servitørene sa om mat og vin. Konklusjon: Minuspoeng for atmosfære og stresset betjening, men verdt det likevel fordi maten og vinmatchene var meget bra. Kanskje var det bare en litt dårlig dag.

God tur til London!