torsdag 23. juli 2015

Sitrusduftende sangria

Hva er vel bedre enn søtlig, sitrusduftende sangria med klirrende isbiter en varm sommerdag i solen?

Sangria er en tradisjonell spansk rødvinsbasert drikk som det finnes utallige oppskrifter på. Lolea Sangria No. 1 er laget på rødvin av cabernet sauvignon og merlot tilsatt sitron, appelsin og litt kanel. Mørkerød på farge, lett perlende og søt, sitrus og et lett dryss kanel dominerer i duften, mens villbringbær, bruspulver og appelsin er fremtredende på smak. Fin friskhet og bare 7 % alkohol gjør den til en lettdrikkelig sommerdrikk. Serveres iskald, gjerne med isbiter og skiver av appelsin og sitron. Ønskes det litt variasjon kan man bruke biter av vannmelon eller honningmelon. Eller hva med å lage en sommercocktail med bringebær, granateple og en dæsj med gin? Mulighetene er mange.

Lolea Sangria No. 1 er i Bestillingsutvalget, men finnes på en rekke polutsalg i sommerhalvåret.

Pr. idag har følgende utsalg varen inne.

Lolea Sangria No 1
Optimum Wines
Varenr. 1202401 i BU – Pris: Kr. 114,90





mandag 20. juli 2015

Svalbard dag 7: Ny-Ålesund og Signehamna


Vi våkner på ekspedisjonens siste hele dag til nok en dag med pent vær. Vi har kommet tilbake rundt Spitsbergen og er på vei inn Kongsfjorden mot verdens nordligste by, Ny-Ålesund. Gruve- og forskerbyen har sommerstid rundt 200 innbyggere. Vinterstid er det kun rundt 20-30 personer som klamrer seg fast her.

Ny-Ålesund er kjent for tre ting - Roald Amundsen og hans polarferder, gruvedrift og forskning.
Kort oppsummert:

Roald Amundsen hadde Ny-Ålesund som base for sin flyvning til Nordpolen i 1925 og sin ballongferd med luftskipet "Norge" året etter.

Området er rikt på kullforekomster. Kings Bay Kullkompani ble stiftet i 1916, og staten overtok aksjene i selskapet i 1933. Det var mange ulykker i gruvene og den alvorlige Kings Bay-ulykken i 1962 der 21 gruvearbeidere døde førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Gruvedriften ble avviklet i 1963.

I dag er det forskning som er viktig og mange land har egne forskningsstasjoner her. Her er det ikke mobildekning siden signalene kan forstyrre de følsomme måleinstrumentene forskerne bruker. Fiberkabel er trukket fra Longyearbyen til Ny-Ålesund for å sørge for skikkelig kommunikasjon og tilgang på internett.

Vi blir med Truls på en runde i byen. Det er fort gjort. Vi skal deretter gå bort til masta der Amundsen, Ellsworth og Nobile fortøyde sitt luftskip foran ferden over Nordpolen. Masta står noen hundre meter utenfor byen, og der er det ikke trygt å gå alene siden det er utenfor "isbjørnsikker" sone. Det er observert et par bjørner i området, så det tas ingen sjanser. Så vi får nok en gang væpnet eskorte for å se på det som sees bør.



Etter rundturen hadde vi egen tid og vi kikket på den gamle telegrafstasjonen og var innom butikken for å kjøpe med noen suvenirer. Jeg hadde tenkt å sende postkort fra verdens nordligste postkontor, men det ble med tanken. Båten skulle snart gå og jeg hadde på ingen måte tenkt å være igjen i Ny-Ålesund i vente på at en eller annen båt skulle komme innom og la meg få sitte på tilbake til Longyearbyen. Det er ikke mange andre måter å komme seg her ifra. Byen har egen flystripe, men så vidt jeg vet kan ikke privatpersoner kjøpe flybillett sånn uten videre.

I dag er Ny-Ålesund en forskerby.

I 12-tiden gikk båten videre til siste stoppested på turen, Signehamna. Nok en gang var det zodiak bort til strandkanten der vi skulle gå tur til restene av en gammel tysk værstasjon fra krigens dager. En kort vandretur tok oss til den delen som hadde vært ubemannet. Den bemannede delen lå på en lavere høyde et lite stykke unna.
Katrine holder utkikk fra værstasjonen
Det var ikke mye som var igjen, hverken av den bemannede eller ubemannede posten.
Det var rustne oljefat, en gammel gummistøvel, knuste flasker, brent treverk, rustne fjærer og andre saker og ting. Det så ut som et utbrent bål der det var brent gammelt skrot. Det var vel det som hadde hendt også. Noen hadde satt fyr på stasjonen etter tyskerne kapitulerte, men nå forbyr Svalbard-loven å rydde opp. Alle ting som er eldre enn 50 år må ligge slik det gjør. Selv om dette minnesmerket ikke er særlig vakkert er det historie og interessant.



Været var, som vanlig, strålende. Ullgenseren måtte av, jakka ble bundet rundt livet, solbriller på.
Naturen var også, som vanlig, strålende. Et fuglefjell med sitt skrik og skrål kneiste i bakgrunnen, steilt opp fra den blåturkise fjorden. Et lite vann lå nede mellom høye fjell, der hekket det også fugler. Det luktet vår på fjellet og solen badet hele heia i varmt lys. Siden vi hadde det så fint og folket syntes det var greit terreng og gå i fikk vi gå opp på en topp til og nyte utsikten innover fjorden mot Lilliehöökbreen. Det var godt å strkke på bena.

Den vakre Lilliehöökbreen 
Tilbake på båten tok vi en sving bort til Lilliehöökbreen og skipet seilte langs brekanten. Jeg sto på dekk og fotograferte. I lett frossen tilstand. Nok en gang var naturens fryseboks et vakkert skue. Blå og hvite fargenyanser, det smalt og knitret og poppet i isen i vannet. Breen knaket og etter et tydelig knak raste det ut en bit. Ingen vesentlig stor bit, men det bruste godt i vannet etter den, som et stort takras. Breens størrelse tatt i betraktning så var det sikkert en god del kilo is som falt ned, men det så ikke så voldsomt ut. Etter å ha stått en god stund og knipset bilder gikk jeg inn. Jeg visste jo egentlig at så fort jeg gikk inn ville det rase ut en stor bit som jeg ville bli ergelig over at jeg ikke fikk fotografert. Slik er jo loven. Men kulden vant og jeg gikk altså inn. Jeg hadde ikke sittet lenge inne før det kom et stort klank, en buldring og et smell. En solid isblokk raste ut, deiset i vannet, fulgt av en dusj av snø og is. En liten flodbølge skyflet seg bortover vannet, og jeg var veldig glad jeg ikke satt i en gummibåt foran breen akkurat da.
På denne reisen har jeg virkelig sett isbreens levende vesen. Den snakker, beveger seg og lever sitt eget liv. Tung, dyster, kald, utilnærmelig og vakker. Udødelig og sårbar. 


Tilbake i virkeligheten fra breens eventyrverden er det klart for siste infomøte om hva man kan finne på de timene vi har til rådighet i Longyearbyen og praktisk informasjon om avreisen i morgen. Vi avslutter som vi begynte med et glass musserende vin (som jeg mistenker er Henkell Trocken Sekt) og en skåltale fra vår russiske kaptein. Som russiske skåltaler flest er den ganske lang, med noen dype poenger om at vi møtes igjen en gang, for venner møtes alltid igjen for slik er det med vakre vennskap, eller noe i den duren. Så skåler vi for helsen og går ned til middag.

Farvel-middagen var nok en gang et hyggelig taffel der vi pleier våre nye, skjøre vennskapsbånd, som sannsynligvis ryker temmelig fort (men vi møtes jo igjen hvis skjebnen vil). 

Kveldens foredrag handler om livet på Svalbard og det er ekspedisjonsleder Truls som forteller sin historie. Foredraget pendler mellom informasjon og personlige beretninger om året i Longyearbyen  og Truls' forhold til Svalbard. Det er nære på noen ganger, men historiene holder seg akkurat innafor grensen for hvor privat det kan være. Det var fint å få høre personlige erfaringer og hva som gjør at man velger et liv her oppe, og etterlater hjertet sitt her når man drar hjem.

Nå er vår reise snart over, men hjertet... Vel, om ikke hjertet ligger igjen på Svalbard, så har ihverfall Svalbard flyttet inn i hjertet.

For alle dere lesere som har orket å lese alle mine daglige nedtegninger fra Svalbard: Takk for følget!


For alle dere lesere som har orket å lese alle mine daglige nedtegninger fra Svalbard: Takk for følget!

søndag 19. juli 2015

Svalbard dag 6: Isbreens magiske verden


Sen vekking i dag. Klokken halv åtte kom den morgenfriske god-morgenhilsen fra ekspedisjonsleder Truls. Det var på tide og stå opp.

Dagens første aktivitet er zodiakcruise langs Monacobreen innerst i Liefdefjorden som er en arm av Woodfjorden. Breen har fått navn etter Prins Albert den første av Monaco da en ekspedisjon organisert av prinsen holdt på med kartlegging her i 1906-07
Avstand og størrelse er vanskelig å bedømme her oppe og breen så både stor og liten ut. Rundt 40 meter høy og 5 km bred er breens strategiske mål. 


Breen er imponerende og vakker. Vi går ikke nærmere enn 500 meter siden det er forbundet med fare å være nærmere i tilfelle en del av breen skulle kalve og lage en flodbølge. Hvis så skulle skje måtte vi holde oss fast og kjøre så hurtig som mulig vekk fra bølgen. Ørlite ekstra spenning er fint.

Vi er faktisk over en halv km unna breen
Det er kald på en spesiell måte foran breen. I tillegg til de allerede kalde omgivelsene gir isbreen også fra seg et kuldegufs. Omtrent som å puste inn lufta når man leter etter noe nederst i en fryser (gjerne en pose med nedfrosne bær fra 4-5 år tilbake).
Vi er kledd for kulden med ull+fleece+ull+jaktdress+lue+votter+ullsokker+varme sko og fryser ikke.

Vannet rundt oss er turkisgrønt og stille. Det yrer litt, skydekket ligger lavt og det er noe tåke. Dette er perfekt vær ifølge Truls, siden fargene kommer veldig flott fram under slike forhold. De to timene vi tilbrakte foran breen ga noen fantastiske inntrykk. Blå og grønne isfjell i vannet, blikkstille hav med speilbilde av de vakre isskulpturene, den steile breveggen i blått, grønt, hvitt, grått og nesten svart. Vakkert. Det var litt som i den gamle Supermann-filmen fra 1978 der kjekke Christopher Reeve drar til sitt Fortress of Solitude i det arktiske isødet for å finne fram til hemmelighetene fra sine forfedre fra Krypton. Jeg var hemmelig forelsket i Gene Hackman som spilte Lex Luthor, men det er en helt annen historie.
Det jeg prøver å si er at det hele føltes som å være i en annen verden. Det knitret og knaket og poppet i isen. Det var lyden av å seile i puffet ris og følelsen av å være et utenomjordisk sted omringet av iskald skjønnhet.




Vi cruiset rundt i et par timer. Propellen på 50-hesteren fikk ordentlig kjørt seg blant isklumpene og kjørte seg også helt fast noen ganger. Etterhvert kom vi tilbake til Ocean Nova der en god, varm lunsj ventet.

Til dessert ble vi servert nok en isbjørn. På en avlang, brunfarget øy med noen grønne vekster her og der ruslet den.  Fram med kamera, opp på dekk. Skipet dreier og vi får se lenge på bjørnen. Fantastisk med en slik ekspedisjon. Ingen tidspunkt er faste, skipperen er fleksibel og stødig. Skipet snur og svinger hvis det er noe som dukker opp. De som bruker kikkerten på broa er oppmerksomme og fanger opp de minste ting. Informasjonen over høytaleren fra Truls og de andre guidene er alltid klar og tydelig, uansett hvor på skipet man befinner seg. Nok en gang er jeg imponert og fornøyd. 

Dagens andre mål var Mushamna og den gamle nedlagte fangststasjonen der. Vi ankret opp i en liten vik i Woodfjorden, omtrent tvers overfor der vi seilte inn til Liefdefjorden tidligere. Sjøen var blitt mer frisk og gummibåtene tok det med ro inn mot land nedenfor fangsthytta. Selve Mushamna ligger i en lagune en liten kilometer unna hytta, men her er det mange snikende isbjørner så det er mer oversiktelig å gå i land her.
Fangsthytta blir brukt til overvintringsfangst av først og fremst fjellrev, men også sel, rype, kortnebbgås og polarrein. Hytta er laget av drivtømmer og er i god stand. Den er eid av den norske stat og brukes av Sysselmannen.

Tidligere innvilget Sysselmannen bruk av fangsthytte og fangstrett til kvalifiserte søkere som kunne bo her et år av gangen. Denne ordningen er nå avviklet inntil videre siden fangsrapporter viser at fangstgrunnlaget i området er svært begrenset.

Vi gikk rundt på området, som selvfølgelig var klarert for isbjørn først, kikket på hytte, forråd og utedass. Rune (min kjære) har tatt bilder av alle utedasser vi har sett her på Svalbard og planlegger separatutstilling over dette tema.

 Forrådet sto på høye påler kledd med blikkplater og piggtråd for å hindre isbjørn å få tak i mat som hang der. 
Det var forøvrig i en lignende fangsthytte Stein P. Aasheim bodde et år og laget dokumentarserien Aasheim - et år på Austfjordneset.  

Av bevingede vesen så vi fjelljo, ærfugl og smålom. Turen hjem bød på en liten spasertur over bløt mark, grus, snø og steinstrand før vi klatret i zodiaken og returnerte. 

Det ble klesskift og en kort hvil på lugaren, før infomøte, bildefremvisning og deretter middag. Maten er god på skipet. Ikke eksepsjonell, men god. Vinkartet er greit, hverken mer eller mindre. Denne delen av turen er altså helt tilfredsstillende. Det er ikke de store kulinariske høydepunktene, men det er heller ikke derfor vi er her. Men det er jo hyggelig med smakelige måltider likevel. Det er det absolutt godkjent. 

Underholdningen denne kvelden var stumfilmen "Luftskipet Norge over polen" om Amundsens ferd i luftskip over Nordpolen. Det var et artig historisk blikk, litt langdryg med mye før og etter turen, men det viser hvor mye polfarerenes eventyr betydde for folket på denne tiden. 

Sengetid - men kveldsstellet ble avbrutt av isbjørnalarm. Isbjørn nummer 6 og muligens 7 (en unge) lå på stranden og sov. Opp på dekk igjen. Ingenting å se. Inn på broen. Der var Truls og Katrine og en annen gjest. Vi speidet gjennom kikkertene på bjørnen(e). Så sa styrmannen:– I think it is a rock, sir. En stor og en liten stein lå altså og sov inne på stranden. Mer var det ikke å si om den saken. Det ble ikke sagt noe heller, og ganske mange hadde tydelig sett isbjørnene og nektet å la seg overtale om at det faktisk ikke var isbjørn. De ble faktisk litt fornærmet.
Isbjørntelleren står fortsatt på 5.








lørdag 18. juli 2015

Svalbard dag 5: A er en alke som lever i sjø


A er en alke som lever i sjø... Slik begynner det gamle alfabet-rimet til Zinken Hopp (fra Mitt Skattkammer bok 3), og det er mye fugler  det skal handle om denne dagen.

Vi kommer ikke helt ned gjennom Hinlopenstredet slik det var planlagt. Det er for mye is, og stredet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet er stengt. Men vi har nok å gjøre likevel.
Etter frokost var det tid for Zodiak-landing i en bukt halveis nedover Lomfjorden. Vi var gruppe to idag, så mens den andre gruppen dro i land hvilte vi. Da det ble vår tur og vi sto på påstigningsrampen på dekk to hørte vi en beskjed over radiosambandet:
– Dette er broen. det ligger en isbjørn ved stranden, ca 400 meter fra gruppen på land...
Vi speidet mot land og så en skittenhvit skikkelse ligge i snøen litt opp i skråningen på strandsiden. Var det bjørnen?
–Den sover, rapporterte broen.
Det ble litt hektisk kommunikasjon på sambandet.
 – We have a situation here, sies det fra guide Truls som er på land med den første gruppen. Han har temmelig høy puls et øyeblikk forteller han senere.
Så kom kontrabeskjeden. Det var ingen isbjørn, men en stein. Bildene jeg tok av bjørnen viste det samme. En isbjørnaktig stein som lå og sov. Litt spenning i hverdagen er bra, men det var igrunnen  greit å få avkreftet isbjørnfaren før vi gikk ombord i zodiaken.

Katrine passer på at det ikke kommer isbjørn 
Landskapet er storslagent. Bukta ender i et langstrakt leiredelta som presser seg mellom fjellene på begge sider. Sola skaper kontrast mellom svart fjell og blå himmel og gir steingrunnen på land et varm fargespill. Vi landet på stranden som fortsatte opp i en slakere skråninger. Vi skulle gå opp til en forhøyning, krysse over til et platå og ned igjen. Lars tok seg av guidingen og fortalte om blomster og fugler. Det var grønt og frodig på Svalbardvis oppover åsen. Det var klaser av mose, lyng og små blomster her og der.

Plutselig ropte Lars opphisset, og jeg tenkte det må være en isbjørn han hadde sett. Men nei, det var en polarrype som vakte slik begeistring. Den kritthvite rypa med fjærkledde føtter og rødt øyenbryn spradet i fjellsiden. Litt senere kom den flygende sammen med et damebekjentskap. De satt seg ned og steggen kurtiserte så godt han kunne, mens rypa latet som hun var uinteressert.  
Rusleturen tok en times tid og deretter var det tilbake til båten. Litt mer bølger nå. Jeg satt fremst i gummibåten og ble dusjet med  sjøsprøyt gjentatte ganger. Fjorden var kald og salt. 

Lunsjen i dag var grilling. Vi ligger i le i Lomfjorden og på akterdekket fikk vi et glass gløgg i handa og benket oss i solskinnet. Mannskapet grillet ymse pølser og koteletter, og det var potetsalat og salatbar som tilbehør. Grillmaten smakte, rødvinen i oransje plastbeger var ganske god og fra musikkanlegget ble det spilt Beach Boys med Surfin' USA og andre 60-talls-slægere.

Hverken Riedel eller Zalto-glass på dekk
Vi seiler videre inn mot bunnen av Lomfjorden der isen begynner. På isen ligger det noen ringseler, men ingen isbjørn var ute etter middag akkurat nå. Vi snur og setter kursen mot Alkefjellet. Seilasen tok en drøy times tid og det var perfekt for en liten ettermiddagsdupp i lugaren. Litt søvn nullstiller kropp og hode for nye opplevelser. Det var det nok flere som syntes, for i panoramaloungen satt noen av reisens eldre garde og duppet. Det var nesten som å komme inn i stua på helsetunet.


Alkefjellet - Foto: R. Kvernmo
Ankeret ruller ut et lite stykke fra Alkefjellet og vi klatrer ombord i zodiakene igjen. Det er mer vind nå, det bølger litt og det er kaldere. En fleecegenser mellom ullaget under og over virker godt, ei god lue likedan. Mannskapet på Ocean Nova gjør overgangen fra solid, stor båt til liten, urolig gummibåt trygg, og vi forlater moderskipet for å inspisere fuglelivet i bergveggen. Vi er heldige og kjører med båten til Lars, vår vidunderguide med falkeblikk som kan alt om fugler og alt annet som kryper og vokser. 

Jeg hadde med kamera, men hadde ikke så lyst til å fotografere. På denne turen ville jeg oppleve med alle sanser. Jeg ville se fuglene med øynene, ikke gjennom kameralinsen. Jeg ville se hele bildet, ikke bare deler av det. Jeg ville lytte til skrikene, pipingen og skrattingen fra fuglene som til tider hørtes ut som hånlatter. Ha-ha-haa. Jeg ville lukte fugleekskrementer, sjø og svett polarlomvi. Jeg ville simpelthen være helt og holdent til stede. 

Foto: R. Kvernmo
Det var klokt. Jeg nøt turen. Fuglene skrek øredøvende, et kor av ustemte og velklingende røster i kaotisk harmoni. Det flakset og fløy, fugler satt over alt på små fjellhyller oppover fjellsiden. De stuper ut fra sitt lille platå og kaster seg ut i luften. Lander på sjøen, vasker seg, dykker, dupper rundt sammen med kompisene, letter igjen. Innflyvingen er uten nøling. Et par flaks, stille flyt og perfekt landing på tiltenkt platå. Vingene foldes pent sammen på ryggen igjen. Velkommen hjem.

Vi zodiaker oss bortover langs fuglefjellet og sannelig kommer det en polarrev luskende i den bratte åssiden på jakt etter egg eller annet smågodt.  Det er visst ikke måte på hva vi skal få oppleve på denne turen. Dyrelivet stiller seg velvillig ut på ustilling og vi overveldes av inntrykk gang på gang. 
Etterhvert er det på tide å ta seg tilbake til båten gjennom bølgene. Solen titter frem, og ekspedisjonleder Truls ligger langflat på tvers med lukkede øyne i zodiaken og hviler bedagelig mens han venter på at vi skal komme oss tilbake på skipet. Det ser ut som han koser seg, og det gjør vi også. 
Her er det en polarrev midt i bildet... Foto: R. Kvernmo 
Så er det kvelden. Rett på informasjonsmøte, deretter middag. Etterpå er det framvisning av en stemningsfilm om Svalbard i salongen. En gin tonic unner vi oss etter dagens "strabasiøser" og før vi sier godnatt har vi en hyggelig prat med noen av våre medreisende Nok en bra dag.

Alkefjellet yrer av liv

fredag 17. juli 2015

Svalbard dag 4: Kinnvika og isbjørntokt


Vi våknet opp til nok en strålende, solfylt dag på Svalbard. Vi har kommet til Nordaustlandet og befinner oss i den nordlige delen av Hinlopenstredet. Nå har vi ankret opp i Kinnvika ved inngangen til Murchisonfjorden. Der skal vi kikke på forskerstasjonen som ble bygget i forbindelse med det internasjonale geofysiske år i 1957-58 og var bemannet fram til 1959. Forskerne skulle måle metrolgiske og atmosfæriske parametre for å øke forståelsen for den arktiske atmosfæren. De ti bygningene her eies av den Norske stat og både bygninger og alt utstyr som hører til forskerstasjonen ble fredet i 2009. 


Vi kom i land litt over klokka 9 til en temmelig karrig øy full av stein og grus. Steiner av ulik tykkelse og farge ligger hulter til bulter. Noen står opp i skrå vinkel tett i tett. Andre steder er svart skifer knust i biter og ser ut som grillkull.

I det karrige landskapet er det sommer og naturens ukuelige livsvilje har presset seg opp i grusen. Litt mose her, noen bittesmå klaser med unseelige gule og hvite blomster der. Vakre små rosa blomster stikker opp. De er ikke mange og man må gå nære innpå for å se deres skjønnhet. Slik er det i grunnen med mange ting. Det er ikke før man går nært på den virkelige skjønnheten kommer fram.



Dostoler på utstilling
Vi går i rekke opp til forskerhytta og bygningene rundt. Som vanlig har vi bevæpnede vakter på flankene som holder utkikk. Vi kikker inn i uthuset først. Det er mørkt der inne og ikke mye å se. Bare et glimt av livet som ble levd her. Utenfor står ei slegge med brukket skaft og to røde stoler. Det var skåret hull i setene og under den ene sto ei stor sinkbøtte. En luftig utedo med andre ord.
Vi trasker videre over råtten snø og bort til hovedhuset. Fra fronten ser det ut som ei lita hytte, men det er lang innover med mange rom. Også her er det mørkt. Skoddene er for og det er vanskelig å se. Men vi skimter stua, en rekke soverom som ikke var stort større enn 2x2 m og et slags bad innerst.

Deretter vandret vi en liten runde over stein, enkelte blauthøl og gammel snø før vi stoppet opp og kikket på et amfibiekjøretøy som sto igjen etter forskerne. Det var en Studebaker bandvagn m/48 ifølge det rustne skiltet på den. Kjøretøyet var svært medtatt. Forvitret av vær, vind og tid. Rusten lå flakvis, men flere intstrumenter og delvis det ene førersetet ga et inntrykk av hvordan den hadde sett ut. 

For de aller tøffeste blant oss var det bading etterpå. Fem stykker kastet klærne og hev seg uti det iskalde vannet på 80 grader nord. Jeg nøyet meg med å drikke kakaoen som ble satt fram mens jeg beundret hardhausene som bedyret at badet var deilig og forfriskende.

Etter badingen kunne man returnere til båten eller være med på tur. Det ble selvfølgelig tur på oss. Deilig å strekke på bena. I samlet flokk vandret vi opp mot en åskam før vi dreide ned mot bukta og spaserte langs sjøkanten. Folk samlet drivsøppel. Hyssing og tau, plastavfall, skosåler og diverse som har reket i land. Ved en lagune satt det en liten gruppe ærfugl. To av dem vagget litt rundt for seg selv, men snart tok de alle til vingene. – Huff, alle disse folkene, tenkte de sikkert.

På en åsskam til høyre fikk guiden Lars den skarpøyde se et polarreinsdyr. Det sto langt borte og var kun mulig å se med kikkert. Den beitet fredelig på den sparsomme mosen. 
Solen varmet og genseren måtte av. Rune fant en krill på bakken, noe som var et av dagens mest interessant funn ifølge Lars.
Den danske guiden Lars vet ALT om fugler og planter.

Tilbake på båten lettet vi anker og satte kursen mot Hinlopenstredet. Det varte ikke lenge før det ble meldt om isbjørn på høytaleren. Opp på akterdekk i full fart og der så vi bamsen. Den sto på land og var lett synlig mot den gråbrune, golde bakgrunnen. I kikkert kunne vi se at den var merket med halsbånd. Det var altså en binne. Hun kikket mot båten og labbet så bedagelig oppover.


Lunsjen vartet også opp med en isbjørn utenfor vinduet. Vet ikke om det var den samme. Det var oppdaget ennå en isbjørn mens vi spiste og vi gjorde om på programmet og dro på isbjørntokt i zodiak. For en gangs skyld hadde ingen av guidene med våpen, men siden vi ikke skulle i land var det vel ikke nødvendig heller. 
"Sjefen" på vei for å spionere på isbjørn
Isbjørnen befant seg på en mindre øy. Vi kunne ikke se den fra båten siden den lå på baksiden av øya, men guidene hadde vært ute og spionert og visste hvor den lå.

Vi stoppet båten foran isbjørnen og kikket. Den kikket tilbake på oss. Lurte litt. Så fant hun ut at det var greiest å gå. Dette var ikke noe hun egentlig hadde mye til overs for. Å bli beglodd på denne måten. Hun labbet oppover og forsvant til den andre siden av øya. Vi kjørte rundt øya og fikk se isbjørnen i vannet. I et snødekt parti på øya så vi spor etter hvor den hadde hoppet uti. 
Bjørnen beveget seg hurtig i vannet. Vi fulgte den med kikkert. Det er ikke lov å forfølge dyr på Svalbard, fortalte ekspedisjonssjef Truls, så han gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe behov for å snakke nærmere med den svømmende bjørnen heller. Men flott var det. 
En sovende bjørn var rapportert på den andre siden av bukta. Vi dro derfor bort dit, men ingen bjørn var å se. – Return to ship, return to ship, ble det sagt over radiosambandet og jeg følte igjen at vi var på en ekte ekspedisjon igjen, og ikke turister på feriecruise. 


Tilbake i båten rakk vi akkurat å gjennomføre et planlagte fugleforedraget med Lars klokka 16. Lars er dansk og har lang erfaring som naturforsker og feltbiolog. Han har også forsket på havfugler. Med sin store kunnskap om absolutt alt som vokser og rører seg beriket han turen med en rekke observasjoner. Det er veldig greit å ha med et levende naturleksikon på tur.
Lars er glødende opptatt av fugler og snakker gjerne om de. Lenge. I foredraget fikk vi en gjennomgang av fuglearter som lever på Svalbard. Noen har vi allerede sett og andre håper vi å se i løpet av turen. 

Middagen var svært hyggelig med godt selskap og prat rundt bordet. Biffen var seig som gummi, men jeg var veldig fornøyd med Chateauneuf-du-Pape 20-og-et-eller-annet fra Guigal. Opplevelsene dreide seg om alt annet enn vin denne uken, så jeg bare koste meg med vinen uten å analysere i det hele tatt. Ferie!  

Kveldens foredrag om Svalbards historie ble utsatt grunnet stor isbjørnfare. Alle mann på dekk - nok en bjørn var i sikte. Vi lå inne i Wahlenberg-fjorden og det var mye is. Bamsen sto på et isflak et stykke unna. Kameraene klikket, kikkertene kikket.  Med isbjørnen fra i går blir dette isbjørn nummer fire (eller fem hvis lunsj-isbjørnen vår var en annen bjørn, men det var trolig den vi så rett før). 

Litt leie av all denne isbjørnen (ironi) gikk vi inn til foredraget. Truls dro gjennom hovedtrekk i Svalbards historie, fra geologi til hvalfangst, gruvedrift, polferder og turisme. Interessant, men hodet begynte å bli fullt så sent på kvelden og jeg var ukonsentrert og trøtt. 

Ute var det midnattsol og varmt på akterdekk. Likevel valgte jeg lugaren og søvnen. Frisk luft og mange inntrykk gjorde meg uinntakelig for annet.


torsdag 16. juli 2015

Svalbard dag 3: Stoppet av isen

Regnbue over Moffen
Dagen startet som vanlig klokka 7 med Truls sin morgenfriske stemme over radioen som annonserte god morgen og at det var tid for å stå opp. Etter frokost var det team 2 (oss) som skulle først i zodiaken på cruise mot Moffen, en fredet langstrakt, smal grusøy der det er haul-out for hvalrossen, og da især hannene. Det er ikke lov å gå i land her, og det er også en grense på hvor nært øya man kan gå i båt. Vi holdt oss derfor på noen hundre meters avstand. Været var perfekt. Påskesol og vindstille, speilblankt hav. Sola varmet og jeg måtte faktisk ta av lua.

Hvalrossene lå som vanlig og gulpet, fiste og koste seg i sola. Vi traff på noen i vannet også. Heldigvis kom de ikke helt oppi båten. De bruker gjerne tennene til å dra seg opp på isflak, og et hugg med hvalrosstennene ville enkelt punktert gummibåten. 
På land lå haugen med hvalrossgutta boys. De hadde også fått damebesøk i dag. En hunn lå litt nedenfor gruppen med en kalv. En stor og en liten deigklump av spekk. Styggpen, er ikke det et uttrykk?

Vi duppet i solen utenfor Moffen akkompagnert av hvalrosslyder en stund før vi motvillig måtte returnere til Ocean Nova. "Magisk" sa en deltaker på vei opp trappa fra dekk to, og vi følte nok alle at dette slitte og overbrukte uttrykket fra fantasiens verden var passende. 

Med en kopp kaffe i hånden i salongen seilte vi videre på blikkstilt hav mot Sjuøyane for å gå i land på Phippsøya. Havisen har lagt seg rundt øygruppa, og det er usikkert hvor langt vi kommer. Uansett får vi se is, og håpet nå er å få øye på isbjørn. Det er egentlig fint at ting endrer seg og gjøres om på. Det gjør hele turen ekstra spennende og nesten som en autentisk ekspedisjon.

Nå skinner sola inn i salongen. Jeg leser dagboknedtegnelser av Fridtjof Nansen. Det synes passende i disse farvann.
"Våre mål blir store nok, når våre skylapper bare gjør synsvidda liten nok" skriver Nansen, og jeg tar det til meg. Det var klokt sagt. Han var en forunderlig mann, han Nansen.

Ute på dekk er det kaldt. Den kjølige luften biter i kinnene på en forfriskende måte. Jeg er speider framover, står på dekket rett over baugspissen. Skipet skyter fart så stille og rolig framover, men det er egentlig vannet selv som er stille. Blankt. Som slipper skipet fram på en vennlig måte. Fram, fram. Det er så mange tanker som kommer fram på en slik reise. Jeg er så redd for å miste dem. For at jeg skal tenke på noe viktig, en oppdagelse som bare kommer i et glimt og så blir borte, uten at jeg dveler ved den og fanger den opp. Kanskje er det alle disse underlige tankene som stadig trekker mennesket til polare strøk. 

Hval i sikte! 
Det er like før lunsj og vi har støtt på hval. Ikke hvilken som helst hval heller. Det er den største av dem alle: blåhvalen! 
Rett utenfor lugarvinduet ser vi litt av den før den dupper under vann igjen. Vi løper opp på dekk. Ingen hval, men så kommer det opp en hval til og en til på andre siden av båten. Finnhval denne gangen. Jeg kikker akterut og lang der bak i kjølvannet så jeg en stor halefinne gli ned. Det var blåhvalen som vinket farvel. 
Lunsjen var velsmakende og mens vi spiste kom det stadig mer is drivende. Nok en hval svømte forbi vinduet utenfor spisesalen, en sel kikket opp. 
– To blåhval er sett foran båten, meldte det over høytaleranlegget. Det var bare å raske med seg kikkert, kamera og lue og løpe på dekk. Ingen hval å se. De hadde dykket, halen i været. Blåvalen kan bli under vann i opptil tyve minutter av gangen. Bomtur.

Det ble en liten dupp i lugaren før infomøte og foredrag om havis av guide David som utdanner seg på Svalbard i nettopp dette emnet. Interessant.

Det ser ikke så lyst ut for besøk på Phippsøyene i dag. Drivisen ligger tykk og det er vanskelig å finne farbare veier. Vi skal likevel prøve å komme oss så langt som mulig før vi eventuelt må snu. Nok en gang føles det som en ekte ekspedisjon mer enn en ferietur. Vi vet ikke hva som kommer til å skje og lar naturen råde. Det er spennende. 

Skipet er en isbryter med dobbelt skrog, bygd nettopp for slike forhold. Det tenker jeg på når lyden av is som knuses høres. Det knaker og knekker når baugen pløyer gjennom isflak og dunker det bortover mot det neste. Isvann dynker flaket, presser det ned før det spretter opp igjen i mindre biter. 


Vi har forlatt middagsbordet litt før de andre og står alene foran på observasjonsdekket. Det er så stille. Stille og øde. Ingen lyd av fugler, ingen lyd av sjø. Bare isen som knuses i et tomrom av ingenting. Vannet mellom isflakene har et melkeaktig skjær, eller stålaktig som Nansen sikkert ville sagt. Det er som en matt hinne har lagt seg over vannet og slukt alle lyder og lukter. Luften er skarp, men ikke et vindpust. Alt er bare i harmoni og balanse. Fullkomment, alt og ingenting. Det er et intenst vakkert øyeblikk. 

Det ble vendereis før vi kom til Sjuøyane
Det blir mer og mer is. Vi er i isbjørnens rike og speider etter bamsen. En storkobbe har krøpet opp på et isflak og ser undrende på oss i det vi passerer.

Så kommer vi ikke lenger. Ihverfall ikke i forhold til det programmet vi skal igjennom. Det tar lang tid å tråkle seg gjennom isen på denne måten. Men vi får et plaster på såret. Ut på tur i zodiakene for å cruise blant isflak på 80 grader nord. Det er det ikke mange som har gjort. 



Rifler ble ladd og diverse sikkerhetsgreier ble ordnet slik at vi skulle finne tilbake til Ocean Nova etterpå hvis det kom tåke. Det kan fort skje her oppe i isen. Det ble en lang tur. Vi svinset mellom isskulpturer, grønne og blå istapper, hit og dit. Det begynte å komme mer og mer tåkedis. Jeg begynte å bli bekymret. Vi var nå flytende isbjørnmat fanget i en labyrint av is, og jeg kunne ikke se hvor skipet lå i tåken. – Guidene vet hva de gjør, tenkte jeg intenst, men stolte ikke helt på det. De visste selvfølgelig hva de gjorde og da solen kom frem og jeg kunne se skipet ligge der, riktignok langt unna, ble det bedre. 
Trygt ombord igjen kom følelsen om at dette var en opplevelse av de sjeldne. Tenk å få anledning til å cruise rundt blandt isflak i gummibåt på 80 grader nord. 
Oppe i panoramasalongen fikk Rune øye på fotspor på et isflak rett ved båten. Det var isbjørnspor. Ikke ferske, men tydelige isbjørnspor. Store, med klør. Bamsen var altså tilstede, selv om vi ikke fikk audiens denne gangen.    


Kvelden ble avsluttet med ost og vin i den lyse polarnatten mens vi tråklet oss ut av isbjørnens rike på vei ned mot Hinlopenstredet. 

Det var visst litt i tidligste laget å avslutte loggen for i dag. Da vi kom ned til lugaren for å ta kvelden kom stemmen over høytaleren igjen. Isbjørn - klokka tre. Skipet dreide og vi fór opp på dekk. Dekket var full av folk som sto med kikkert og speidet. Hvor er bjørnen? Den var litt vanskelig å få øye på, men der! Der var kongen. På et isflak et godt stykke unna stod den. Kikket på båten en stund før den labbet over isflaket og svømte vekk.

Isbjørn ca 400 meter akterut